Delirium

Er det noe USA har problemer med å forstå så er det at skytevåpen gjør at folk blir skutt. Hadde ikke det vært så enkel tilgjengelighet på våpen innenfor en kultur som forherliger dette, så hadde dødstallene uten tvil vært lavere.

 

Men jeg forventer meg ikke at USAs befolkning skal sette seg ned og tenke gjennom hvorvidt deres forhold til våpen er sunt og fornuftig. Selv ikke etter denne siste skytetragedien. Jeg forventer meg akkurat det samme som skjedde etter Columbine - forsøk på å rette fingeren absolutt alle andre steder enn der den hører hjemme.

 

Det er selvsagt lov å håpe at Michael Moore sin dokumentar "Bowling for Columbine" får de innfødte til å tenke noe vi utenforstående har tenkt lenge. På den annen side er det vel så lenge siden denne dokumentaren kom, at den jevne amerikaner helt har glemt den. Så nå bare venter jeg spent på hvem eller hva som har skylden denne gangen - goth, dataspill eller kanskje noe helt annet...

Det er mye snakk i media for tiden om adgangen til å jobbe masse overtid eller ikke. Vel, i går satt jeg 13 timer på jobb, så jeg vet hva de diskuterer i alle fall!

 

I går da jeg satt her i ro og fred på jobben fikk jeg gjort unna en masse med ting. Det var ganske så behagelig. Og jeg liker overtidsmat. Men i dag merker jeg på kroppen at jeg satt her lenge. Jeg er sliten og ukoordinert og gleder meg veldig til å gå hjem om mindre enn en times tid.

 

Ikke forstår jeg hvordan folk orker å jobbe overtid dag ut og dag inn. Og engentlig forstår de det neppe selv heller. De fleste gjør et ganske slett arbeid etter å ha sittet for lenge på jobb i flere dager, eller flere uker.

 

Jeg synes at overtid på en generell basis egentlig er fy-fy. Kan man ikke få gjort unna det daglige arbeidet med de folkene man har er det på tide å ansette fler, heller enn å drive de stakkarene man har i grøfta.

 

Skippertak av og til derimot kan jo faktisk nesten (merk:nesten) være litt ok. I alle fall så lenge jeg kan tenke på pengene og bestillingsmaten!

Jeg har skrevet leserbrev.

Det vil si at jeg har kladdet et leserbrev som jeg siden i dag sirlig skal føre inn i en e-post og sende av gårde til riktig mottaker.

 

I går kjøpte jeg nemlig [mag]. Ja - jeg vet at jeg er altfor gammel til å lese det bladet, men det fulgte med en gratis dvd; "Cinema Paradiso" som er fine, fine filmen. Og når man først har kjøpt bladet kan man like gjerne oppdatere seg på kjendissladder, sminkedill og hva som passerer for mote nå til dags.

 

Et stykke inn i der fant jeg en artikkel som handlet om yoga. "Kult" tenkte jeg, og leste i vei og kikket på bilder. "Ukult" tenkte jeg ganske fort. De påstod at artikkelen viste enkle yogaposisjoner. De fleste av posisjonene er ikke enkle, en del av dem regnes for særdeles avanserte, og et par vil jeg påstå at er direkte skadelige å forsøke på egenhånd som en hvilken som helst avart av nybegynner innen yoga.

 

Slikt tøys gjør meg bare irritert. Man oppfordrer ikke folk til å skade seg samtidig som man påstår at det er "lett som en plett". Spesielt ikke fra et blad som påberoper seg å skulle bygge opp under folks selvtillitt i stedet for å rasere den (om slike glossy blader i det hele tatt gjør noe særlig annet enn å skape usikkerthet, er en helt annen debatt...).

 

Så da sender Delirirum leserbrev...

Jeg hører stadig vekk menn klage på at det er umulig å forstå kvinner. Dette er selvsagt bare tøv; som kvinne vil jeg påstå at det finnes en god del meget enkle tips for å tilfredsstille de absolutt fleste eksemplarer av arten hunkjønn. Selvsagt finnes det unntak her - men akkurat nå skjærer vil damer over en kam!

 

Og husk: menn og kvinner er forskjellige - så ikke bli som Dr Whatshisname i "My fair lady" med "Why cant a woman be more like a man?". Dersom det er hva en mann ønsker seg burde han seriøst vurdere å skifte fil!

 

 

Her er Deliriums kjappe og (u)fullstendige 10-trinns liste for menn til å gjøre en kvinne mer eller mindre lykkelig - og kanskje skjønne hvordan man kan håndtere henne:

1) Komplimenter: Alle kvinner, og da mener jeg alle, elsker komplimenter. Dette betyr ikke at du skal finne på noe, men at du gjerne kan se etter ting å komplimentere - og i alle fall si det dersom du tenker på det.

 

2) Gaver: Kvinner elsker gaver. Små omtenksomme gaver. Gjerne gitt uten noen spesiell grunn. Hva damen vil ha kommer selvsagt an på damen - jeg elsker avkuttede blomster (som jeg aldri får), men det kan hende en annen heller vil ha en skiftenøkkel. Derfor må du faktisk gjøre litt av punkt 3. 

 

3) Lytting: Kvinner liker en mann som lytter. Du trenger faktisk ikke alltid være så interessert, bare du lytter til en del av det som romler rundt i hodene våre.

 

4) Renslighet og utseende: Det skader deg helt sikkert ikke å rydde litt i leiligheten din, klippe barten eller ha på deg hele klær som matcher sånn noenlunde. Og det ser mye mer ryddig og rent ut med dolokket nede - selv om du innbiller deg at det er macho å la det glise mot alle som kommer inn på badet ditt. Tenk på hva toalettet brukes til - og lukk igjen den toppen!

 

5) Sjalusi: De fleste mennesker er sjalu. Faktisk er det ganske enkelt å takle en normalt sjalu kvinne - eller å unngå at hun blir spesielt sjalu etter at dere har innledet et forhold: Det er viktig å ikke fortelle historier om x-kjærester med et begeistret tonefall - med ord som "da var hun så søt" etc. Ei heller er det så smart å oppbevare masse memorabilia fra tidligere kjærester - selv om du setter enormt stor pris på disse tingene. Og det å snakke om sex'n du hadde med x'n... ikke gå der!

 

6) Følelser: En kvinne vil føle at hun er den viktigste kvinnen i livet ditt. Se punkt 5 for litt om dette. En annen ting er å av og til fortelle henne hva du føler - selv om dette kanskje ikke faller 100% naturlig for deg; men man gir litt og får litt. Og det må ikke bli slik at en positiv ting er sagt en gang for alle, mens en negativ ting ikke kan sies for ofte...

 

7) Menstruasjon: Alle kvinner har dette "månedlige". Og tro meg - vi setter ikke noe pris på den vi heller. Og premenstruelle kvinner er ikke til å spøke med. Faktisk skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet her: De kvinnene som får store mentale og følelsesmessige forandringer synes ikke det er så moro de heller - men så er det komplett umulig å gjøre noe med; hvilket er også ganske vanskelig. Men dersom du blir redd for kjæresten din noen dager i måneden, og vil/burde ta det opp: Så for guds skyld - ikke ta det opp mens hun er premenstruell: Tenkt hormoner... Stygge saker...

 

8) Kropp: De fleste kvinner har en usikkert forhold til egen kropp. Og i den forbindelse se punkt 1) Komplimenter. I tillegg er det viktig dersom hun vil slanke seg å være støttende og ikke støtende. Å si "du kan ikke spise sjokolade på hverdagene for da blir du feit" er definitivt støtende...

 

9) Snill: Ja. Du skal være snill. Du skal være omsorgsfull og genuin - og for all del ikke spill bad-boy dersom du ikke er det.

 

10) Hvilket bringer oss til det siste punktet: Ærlighet: Enhver kvinne vil sette pris på at du er ærlig og oppriktig. Dette gjør at hun kan stole på deg. Men husk: Det å være ærlig er ikke å si alt man mener, men å mene det man sier.

 

 

Og bare for å ha sagt det; Dere menn er ikke noen piknik dere heller - men det kan jeg ta en annen gang...

I går da jeg var i byen med min venninne Blond Inne I og Knøttet Som Sover kom det en familie på tre inn og satt seg på bordet ved siden av oss. Det bisarre var ikke at de var kledd identisk i rutete skjorter og olabukser. Nei, det bisarre var at de tok frem en liten tv-ting som de satt foran guttungen slik at han kunne se på tv mens de ventet på maten...

Da må jeg innrømme at jeg synes at ting har gått litt langt.

Jeg skal innrømme at akkurat nå sitter jeg ikke og arbeider på jobben. Derimot har jeg sett gjennom tre nettaviser og lest mer om flomkatastrofen i Asia. Og jeg er uvel, faktisk er jeg direkte kvalm.

Det som gjør meg opprørt er folks klaging og syting. Steinar Kjelland er visstnok rasende etter at han "måtte bli smuglet ut som svenske" slik at han kunne få putte den feite rumpa si godt til rette i godstolen i Norge. Disse ukjente menneskene her derimot har ingen ambassade, ingen godstol, og har etter all sannsynlighet mistet mange av sine kjære. I tillegg er det fare for at de ikke overlever de neste ukene grunnet epedemier eller sult. De rammede nordmennene vil hjem og de vil hjem nå, uten tanke på at det er vannvittig mange mennesker i tillegg til dem som er rammet. Og det er bare de foreløpige tallene. Det er forventet at det er et for lite estimat.

De vestlige turistene der nede syter og klager. Jeg kan forstå at det er grusomt å se dette komme mot seg, og observere folk som dør og lik som skylles i land. Men det er virkeligheten for alle de som var der nede, rik og vestlig eller ikke. Jeg har enda til gode å høre noen turister som snur seg rundt, innser hvor godt de har det tross alt og hjelper til. Selvsagt kan dette være media, men i følge Dagbladet er sykepleier Lars Petter Bakker mer opptatt av å fortelle Norge hvor mye bedre han kunne ha organisert hjelpemannskapene, enn faktisk å hjelpe til selv. Ettersom han er sykepleier kunne de sikkert hatt god bruk for ham i et Thailand han har kommet seg ut av så fort som bare mulig.

Nordmennen og svenskene har hjelpeapparat som støtter dem. Selv om de har mistet noen av sine kjære (som er alltid er veldig vondt og vanskelig for dem det angår) har de et hjem å returnere til. De er ikke like heldige, befolkningen i Ache - hvor det bodde en million mennesker.

Jeg ønsker meg at turistene skal slutte å syte og kaste grums rundt seg, og heller være glade for at dette ikke er dem. Jeg ønsker meg også at verden ikke mister interressen i det øyeblikket de vestlige turistene er trygt hjemme igjen, de er tross alt bare en liten brøkdel av de rammede av det som omtales som den største naturkatastrofen i manns minne.


Dersom du ønsker å støtte den rammede befolkningen i disse landene finnes det flere ulike hjelpeorganisasjoner som desperat trenger litt av pengene dine.

Det er ikke så ofte jeg leser mer eller mindre private ting som gjør meg skikkelig opprørt. Kanskje fordi jeg i bunn og grunn mener at folk burde få lov til å velge hva de skal gjøre med livet sitt selv. I alle fall til en viss grad. Men noen ting er så meningsløst, så skadelig og så tåpelig at jeg har store problemer med å fatte det.

Det var en blogg som sporet meg til å lese videre om dette konseptet som kalles for ana.

Kort fortalt er tydeligvis ana "selvvalgt" anorexia. Tilhengere av ana hevder at anorexia ikke er en sykdom, men et positivt livsstilsvalg. At kroppene deres blir sunne og vakre av å sulte seg. At folk som påstår noe annet ikke vet hva de snakker om. Etter det jeg har kunnet sett er ana-sidene fulle av infomasjon for hvordan sulte seg på mest effektiv måte, samt oppfordringer til selv å ta valg for å bli tynnest mulig.

Jeg blir litt sånn: Ok - hvis folk har lyst til å sulte seg og skade seg selv skal de få lov til å gjøre det så lenge det ikke er noen jeg er glad i. Men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at det er tåpelig og skadelig og at man burde få hjelp. Og ingen kan komme her og si at å spise godt under 1000 ckal, kanskje godt under 250 ckal også om dagen ikke er å skade seg da man på slikt kaloriinntak ikke får nok næringsstoffer og vitaminer og fordøylesessystemet vil etterhvert takke for seg. Og da har jeg ikke en gang tenkt på den skaden man påfører seg selv mental, og andre fysiske skader.

Derimot det å promotere anorexia som noe positivt som andre burde vurdere er rett og slett forkastelig! Og det er akkurat det pro-ana er. Oppmuntring til skade.

Her er en ganske objektiv artikkel om pro-ana. Og en konstruktiv antiside.

Dersom du ser en pro-ana side på nettet kan du rapportere den her hvis du vil gå til det skrittet..

---

Man kan kanskje spørre seg hvorfor jeg blir så opprørt over akkurat dette. Det er så mye annet i verden å bli opprørt over.

Noe av grunnen er at jeg har fordypning i spiseforstyrrelser. En annen grunn er at jeg har hatt perioder med forstyrret spisemønster selv, og jeg unner ingen andre det. Jeg har hatt perioder av livet mitt, og spesielt en periode for noen år siden, da jeg har skrevet ned alt jeg har spist, laget mat til andre slik at de skal tro at jeg likte å spise mat, trent masse for  å forbrenne det lille jeg fikk i meg,  og fungerte sånn passe fint sånn ellers. I den siste perioden gikk jeg ned til 46 kilo (jeg er 168 cm høy) - og når jeg ser på bilder fra den gang ser jeg at det ikke var pent. Ikke var jeg glad heller - det var jo for så vidt derfor jeg ikke spiste, jeg ville ha kontroll. Og jeg tenkte mest på hvordan jeg skulle klare å ikke spise uten at noen merket det, samt andre destruktive tanker.


Og jeg tror vi kan være enige om at dette som er et av idealene til pro-ana ikke er noe pent?

Jeg snakket i sted per msn om språk og oversettelser med min venninne i Japan. Hun hadde følgende velformulering å si om emnet:


if you say many many words to explain your feelings, then your real feelings would be covered by words and disappear the real nuance

I går fikk jeg telefon fra enda en venninne om at det er baby i vente. Det betyr at det ikke er så mange av mine gode venner igjen som ikke er enten gravide eller har fått barn. Jeg er særdeles glad på deres vegne, da jeg vet at de har ønsket seg knøtt. Men mine venner har tydeligvis forstått noe som jeg ikke har klart å forstå i det hele tatt. Dette med baby.

For øyeblikket føler jeg meg ikke "stor" nok til å ha barn sånn for det første. For det andre er det ikke det at min biologiske klokke tikker sakte, har slumreknapp eller noe - den klokken er hos meg rett og slett ikke-eksisterende. Men her er også kjernen i det hele: jeg vil ikke bli gravid. Helt fra jeg var tenåring og folk begynte å fable om at det skulle bli så "hyggelig" å bli gravid, har jeg sett skeptisk ut og ment at det ikke høres noe bra ut i det hele tatt. Jeg synes det virker skummelt og innvaderende å bli gravid. Ryktene sier at man blir irrasjonell(ere) og i tillegg har jeg til gode å treffe noen som faktisk har likt å være åtte mnd og mer gravid!

I tillegg til at graviditet av en eller annen grunn drar tankene mine til "Alien"-filmene er jeg rett og slett redd. Av de svangerskapene jeg har fått gleden av å følge på nært hold har følgende kjedelige ting skjedd: å ligge de siste 4 mnd av svangerskapet i sengen fordi ryggen takket for seg, kastet opp mer eller mindre kontinuerlig de første 4-5 mnd av svangerskapet (sykemeldt hele den tiden, faktisk), besvime på jobb, svangerskapsforgiftning med påfølgende keisersnitt to måneder for tidlig (dette er en mikrobaby...), en annen baby døde to dager før fødselen, bekkenløsning og krykker de siste 3 mnd. Og dette er alle i ulike svangerskap. Jeg har enda til gode å se et svangerskap foreløpe mer eller mindre problemfritt! Og jeg har hatt så mye galt med kroppen min opp i gjennom at jeg orker ikke tanken på å utsette meg for noe som på meg virker potensielt farlig mer enn potensielt hyggelig.

... og nå har jeg ikke engang tatt med normal morgenkvalme, gå opp i vekt man aldri blir kvitt, ømme bryster, være sliten og trøtt samt sykelig lyst på ymse spiselige ting...

Jeg føler det er vanskelig å glede meg skikkelig på andres vegne, fordi jeg har problemer med å forstå dette. Og i tillegg føler jeg meg veldig rar og utenfor - ikke fordi jeg ikke har egen baby / baby i magen - men fordi jeg ikke klarer å forstå. Empatien min er nesten ikke-eksisterende i dette tilfellet. Jeg kan forstå ønsket om barn, jeg har også lyst på barn en gang. Men jeg klarer ikke å forstå ønsket om å bli gravid. Dersom jeg ender opp med å få barn noen gang vil jeg etter all sannsynlighet ha adoptert. Det betyr at innen det eventuelt skjer har mine venners barn nådd skolealder for lengst.

Og der har vi den lille gnagende tanken at vil ikke jeg bare bli det berømte femte hjulet dersom alle får barn? Da har de masse til felles som jeg ikke har til felles med dem. Allerede får jeg jevnlig spørsmål som "skal ikke du ha barn snart?" (det at jeg har vært sammen med Stjernefisken min i kun et halvt år går tydeligvis folk hus forbi). Jeg har bodd i en familie med nok barn (små fosterbarn i min voksne alder - gjett hvem som var barnevakt dager i strekk) til å ha god erfaring med barn, kan relatere meg både til bleieskift og å stå opp om natten. Men det blir ikke det samme. Jeg er redd det bygges et nytt land der jeg ikke får lov til å være med å leke, og det gjør meg ganske trist.

Heldigvis er jeg likevel glad på alles vegne, og jeg tror jeg er en fabelaktig filletante...

Jeg klarer aldri helt å bestemme meg for om jeg skal forsøke å få folk jeg kjenner til å slutte å spise kjøtt, men har stort sett kommet frem til at det er en sikker måte å bli upopulær på - og etter det jeg har forstått er jeg visst i stand til å gi folk dårlig samvittighet med mitt blotte valg.

Men det kan jo ikke skade å gi mer eller mindre subtile hint?

Det er noe som har ligget og surret og tenkt av seg selv i underbevisstheten min en god stund (muligens noen år). Dette med ting som en kjæreste eier som klart og tydelig er gitt av gamle kjærester og romantiske interresser, for ikke å nevne fortsatt personlig omgang med disse vesnene. Jeg tror jeg har kommet frem til noe, og vil gjerne dele det med dere som leser hos meg.

En del av disse tingene er helt standard ting som fine kopper, morsomme klær eller liknende som man ikke tenker spesielt over til daglig vil jeg anta (jeg gjør i alle fall ikke det selv). Andre ting er små bøker, tegninger, gamle brev og liknende. Slike ting gjør i alle fall at jeg kjenner det grumsete sjalusimonsteret som griper klørne sine i meg. Jeg føler meg rett og slett truet - med en veldig klar tanke om at jeg ikke er nok, og at han nok savner tidligere forelskelser.

Men i går mens jeg av alle ting leste "the summer book" av Tove Jansson gikk noe opp for meg. Akkurat som om bakgrunnstanken endelig fikk det holdepunktet den trengte for å tenke seg ferdig.

Jeg har i mange år samlet på x'ene mine. Dette kan i stor grad skyldes det at jeg av mer eller mindre uvisse årsaker er en person som ikke får søte brev, tegninger, personlige dill eller liknende (bortsett fra en fin tegning som jeg har mistet...). I alle fall - en del av meg har vært klar over at jeg har samlet på disse x'ene fordi de er et slags bevis på at noen i alle fall har vært glad i meg. Og det kom til meg at grunnen for å ta vare på personlige greier fra tidligere personer er på mange måter det samme: et bevis / flere beviser for seg selv at disse menneskene de kjente meg da og var glad i meg selv om det ikke fungerte. De er fortsatt kanskje glad i meg om enn på en annen måte. Og uansett betyr dette at jeg er en person det er mulig for andre mennesker å føle masse for.

Med andre ord (og dette tror jeg er en universiell sak) er det ikke noen grunn til å gå hen og bli ekstremt sjalu og forvirret over at den du er glad i eventuelt samler på saker og ting fra fortiden sin. Det har ingeting med deg å gjøre. Det er ikke en trussel mot deg som kjæreste. Ikke i det hele tatt. Det er partnerens dårlige selvtillitt som skinner i gjennom ~ en ide om muligheten for at noen skal være genuint glad i ham / henne. Og det er det faktisk ingenting du som kjæreste kan gjøre noe med. Det er partnerns egen greie. Og den dagen han / hun føler seg sterk nok i seg selv kan disse tingene forsvinne naturlig med tidevannet. Inntil da er det bare å vente og overse.

Selvsagt er dette lett å si med ren fornuft, selv om jeg ikke må glemme at sjalusi er en momentan, påtrengende følelse. Men hvis man griper noe og ser at det er ekte, er det lettere å godta det for akkurat hva det er også.

Det diskuteres stadig blant mine hetrofile guttevenner hvor store pupper skal være. De fleste mener at sånn passe er helt fint (sånn passe varierer veldig fra person til person dog!).

Men det de fleste enes om er at alt for stort er akkurat det - alt for stort! Så hvorfor i alle dager utsetter folk seg for noe slikt? Pent er det i alle fall ikke!