Delirium

Jeg har innsett noe. Det er overhodet ikke det samme som å godtatt det, inkorporere det eller på noen som helst annen måte klare å få det til å bli en del av livet mitt – å bli en del av hvem jeg tror jeg er.

Den siste tiden har jeg blitt mer urolig. Sett på ting rundt meg og innsett at alt er en farse. En farse som mye annet. Det er ikke så lenge til jeg blir 30, og for å være ærlig hadde jeg vel egentlig aldri trodd at jeg skulle komme så langt som dette her. En stor del av meg har forventet at jeg skal bli truffet av  en bil, falle ut av et vindu eller på en annen måte blåse ut det som er meg på denne jorden her for lenge siden.

Men så har det ikke skjedd.

Og jeg ser at jeg ikke har planlagt for dette her. Spøkefullt har jeg sagt at den eneste planen jeg har for livet mitt er å skremme små barn med rynkete tatoveringer når jeg blir gammel – og så har jeg ikke en gang klart å skaffe meg mer enn to. Ikke har jeg vel helt klart å se for meg selv bli gammel heller.

You are such a beatiful freak.

Jeg sitter her og ser at jeg har ikke tatt noen av de riktige valgene i livet mitt. Jeg har ikke tatt noen som har vært drastisk gale heller tror jeg. Men ingen riktige valg. Så her er jeg – og det eneste jeg omtrent bryr meg om er hva som skjer i neste episode av Angel, og hva som skjer i Harry Potter and the Half Blood Prince.

Huset mitt er flott, men jeg tenkte nok ikke skikkelig gjennom dette før jeg pakket alt jeg eier i hele verden –  ikke bare de fysiske tingene – og flyttet bort fra livet slik som jeg kjenner det. Jeg er ikke sikker på om jeg har nok penger faktisk til dette her; regningene siver inn hele tiden: Et huslån her, et studielån der, vannavgift, forsikringer, vaskemidler, mat, reiseutgifter – tre uker til lønn og 1.300 kr på kontoen til hva som kommer.

Jobben min er høyst usikker. Hvem vet om jeg har noen jobb når sommeren er over? Og kommer jeg noen gang til å få meg fast jobb? Jeg har en brokete CV med masse korte arbeidsforhold – et vikariat her, et prosjekt der, noe nedprioritert av ledelsen, og noe jeg ikke klart å fortsette i. Ikke har jeg noen utdannelse jeg kan bruke heller – det skjer ikke at jeg begynner å jobbe som sosionom igjen, og sminkør er jeg ikke laget for tross alt. Uten jobb – ingen penger.

Jeg har trålet stilling ledig annonsene i det siste. Og med mindre jeg på mystisk vis blir sykepleier, salgsmann eller leder så er det ikke noe der ute. Ingen sekretærjobber, ingen arkivjobber (som jeg som ufaglært kan få) … rett og slett ingenting.

That promblem lies only within. Because you are not like the others.

Og hva har jeg bak meg? Hva har jeg gjort som jeg er stolt av? Hva har jeg gjort for meg?

Det eneste jeg har gjort for meg ene og alene så lenge jeg kan huske er å flytte for meg selv i fjor. Fant mitt eget sted og gjorde alt slik jeg ville ha det med de forutsetningene som jeg hadde. Jeg må ha vært sprø som flyttet derfra da jeg gjorde – eller forelsket og med fremtidshåp, men spør du meg er de to tingene så godt som det samme.

Jeg ble sosionom fordi jeg ville hjelpe andre, men jeg har ikke ryggraden til å holde ut i det yrket. Og ikke har jeg nesebenet til å være sminkør – dessuten hadde jeg vel håpet på en form for anerkjennelse ut av det – en anerkjennelse som jeg ikke har albuer nok til å trampe over andre for å få.

Men det sies at man ikke skal definere seg ut i fra hvilken jobb man innehar for øyeblikket, eller hvilke diplomer man kan smykke seg med. Selv mensa-diplomet mitt betyr ikke noe i hvilken som helst sammenheng – det innebærer bare at jeg er dyktig til å se sammenhenger i ting, ikke noe annet.

Are you one of the beautiful people?

Kroppen min har jeg mest lyst til å gi opp på. Nå har jeg hatt migrene i fem dager, og borte fra jobben i to av dem. Migrene – hypokonderens og skulkerens unnskyldning i øynene av enhver sjef og ledelse. Hvorfor kan jeg ikke bare ”overse det”, ”la være å ha hodepine” eller ”gjøre som jeg vanligvis gjør” er refrenget både uttalt og i stemmene og øynene deres. Men det er ikke så enkelt – ikke så enkelt når både hodepinen og medisinene gjør at jeg ikke henger skikkelig sammen.

”De” sier at alt henger sammen og at alt skjer av en bestemt grunn. Hva var i så fall meningen med at jeg skulle falle ned den trappen for noen år siden? Hva er meningen med at jeg skal våkne opp godt over halvparten av alle dagene med vondt i ryggen, men jeg må smile likevel – smile likevel. Det er ingen som liker en som ikke smiler.

It’s like I got a wire crossed upstairs, but all I wanted is a little truth and that’s it.

Så hva med familien min? Gudene skal vite at jeg har lagt meg selv til side for å hjelpe dem i mange år. Jeg har gjort dårlig jobb, og sviktet vennene mine. Men ingenting av det betyr noe som helst. Trass i (eller kanskje på grunn av) alt jeg har gjort klarte broren min å ødelegge ting for seg selv mer gjennomgående enn jeg kunne ha forestilt meg. Og mamma er ikke i stand til å slutte å mase om at hun vil ha barnebarn – snart får jeg lyst til å skrike som et spedbarn selv. Faren min kan du få gratis av meg, nei – faktisk er jeg villig til å betale deg en hel haug med penger for å overta ham for meg. Bare si i fra – jeg har 250,- kr i lommeboka mi.

Så jeg har forsøkt å skaffe meg min egen familie, men innser at jeg ikke nødvendigvis valgte riktig der heller. Jeg skal ikke si at Stjernfisken er et galt valg, men jeg hadde vel alltid sett for meg at dersom jeg skulle slå meg sammen med noen så ville det være med noen som elsker meg tilbake (og jeg elsker Stjernefisken så utrolig mye. Så mye at det nesten gjør vondt.). Klart at Stjernefisken er glad i meg, men dessverre strekker det seg ikke lenger enn dit. På den annen side - jeg har gått inn i det med åpne øyne, og kanskje det egentlig er nok?

Men alt jeg noensinne har ønsket meg er noen som elsker meg nok til å virkelig ville ha meg – hele meg; både de dumme og de gode bitene. En som vil se meg dypt inn i øynene før han sier ”vil du gifte deg med meg – være med meg for alltid. Fordi jeg aldri har følt for noen noensinne det jeg føler for deg”.

And everytime you crave for me – I’m there. Everything you  hunger for – I’ll share. ... Hold me in your arms, and let me be the one who can feel that I am a child in love.

This will be your lucky day in hell.

I stedet har jeg en samboer som jeg mistenker for å ville ha sin gamle samboer tilbake, enten fysisk eller gjennom å gjøre meg til henne. Og det er ikke å ville ha meg. Men det kan jo hende jeg tar feil, og at grunnen til at han ikke har noen tålmodighet med meg er en helt annen. Og at de gode følelsene hans virkelig er så private at han ikke kan si at han elsker meg. Noen gang.

Everyone need to be somebody, everone needs to find someone who cares.

Jeg føler meg ensom. Jeg føler meg forlatt.
Jeg føler meg som en person uten noen bestemt fortid jeg kan holde fast ved, og uten noen fremtid jeg kan planlegge eller drømme om. Jeg føler meg fanget i denne verden som jeg mer eller mindre bare har rent inn i som en liten elv som har blitt ledet hit og dit. Uten tanker, uten innsigelser – bare ”takk, det blir sikkert fint sånn”.

Flower in a hailstorm.

Jeg blir kritisert fordi jeg ser på de små tingene i livet. Men de små tingene er hva jeg alltid har. De tingene er bare mine. Smaken av smoothie, ansiktet mitt når jeg har sminket meg pent, følelsen av huden min når den er myk og glatt av fuktighetskrem, Simpsons på tv og Angel på DVD. Solen på ansiktet mitt, og lukten av varm hud. En sigarett eller tre. Smågodt. Noen som bryr seg om meg å ligge inntil når det er mørkt overalt og det er på tide å sove. Kattepoter. Drager. Lukten av blomster og gleden over å få en overraskende gave. – Men jeg kan ikke få ha disse i fred heller, alltid må noen si noe, mene noe, dra disse tingene ned. Og alltid er det noe annet jeg burde gjøre og tenke på og helst mene også.

Turn the ugly light off God.

Jeg føler at alt er en feiltagelse. Livet mitt henger ikke på greip, og det gjør ikke jeg heller. Akkurat som om det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, hva jeg sier, hva jeg tenker, mener og hvem jeg er.

Nei, det er ingen premie for å gjette riktig for hvilket album jeg hørte på da jeg skrev dette.

For jeg har bare en eneste ting igjen å si (tror jeg):

Goodbye and thanks for all the fish.

Fire dager hjemme med migrene og lett halsbetennelse.

Da får damen for mye tid til å tenke og fundere og bestemme seg for at slik er livet og slik er verden. Jeg har skrevet et langt blogginnlegg som jeg i sollyset inn av vinduet i dag ikke er sikker på om burde postes - på den annen side kan det hende at det er akkurat hva som burde skje.

For jeg er ikke sikker på om det jeg har tenkt på ikke er sant bare fordi det er godvær i dag.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var noen andre som ikke er meg. Eventuelt at noen kan bytte ut hodet mitt med ett i plast. Jeg er ikke så kresen - hvilket som helst av disse alternativene er ok.

Å sitte på jobb flere timer unna å være ferdig og hjemme i huset mitt mens hjernen gjør sitt beste for å krype ut gjennom pannen min er skikkelig pyton. Heldigvis er Pinex Forte min venn og skyver alt ørlitegranne mer på avstand, selv om den gjør meg klønete i fingrene og kutter av alle koblingene i hodet mer enn hodepinen allerede gjør.  

Migrener suger.

I det siste har jeg fått lyst til noe som for meg bent frem er underlig. Jeg har nemlig fått lyst til å jogge.

Jeg kikker ut av vinduet mitt hjemme -  ut på trærne og himmelen og hjernen min har vissheten om at det må finnes noen skogsveier nære som jeg kan løpe litt på. Derfra springer en lyst til å ta på meg noe gammelt treningstøy og snøre på meg noen hvite, delvis velbrukte Nike joggesko. Grunnen til at joggeskoene er velbrukte er enkel - de er nemlig skrekkelig gamle.

Jeg har en visjon av meg selv der jeg spretter mellom trærne mens ro og fred i hodet senker seg med samme hastighet som jeg blir sliten.

Det skal sies at jeg også med jevne mellomrom får visjoner av meg selv som trener yoga hver dag - kanskje aller helst på en lengre seminar et sted i utlandet; England kanskje, eller muligens ved Iyengar institutt i India. Jeg klarer også å smile mens jeg ser for meg at jeg svømmer bortover med faste, bestemte tak. Eller hva med den klare fantasien av meg selv der jeg tar 250 sit-ups hver dag før jeg kaster meg rundt og tar en 20 push-ups eller noe. Jeg er også ganske flink til å se meg selv for mitt indre øye mens jeg danser moderne, eller spretter rundt til høy musikk mens kroppen min gjør aerobics.

Alle disse fantasiene springer ut i fra at jeg faktisk veldig gjerne vil trene. Jeg har alldeles ikke lyst til å sitte på sofaen dag ut og dag inn. I tillegg har jeg en snikende mistanke om at både ryggen min, vektbalansen min og sinnet mitt vil ha særdeles godt av at jeg trener opptil flere ganger hver uke.

Folk snakker om at de ikke har tid til å trene fordi de har mann og barn. I mitt tilfelle holder det med mann og et knippe mer eller mindre gode unnskyldninger. Det er faktisk vanskelig å snurre det å trene rundt et annet menneske som også skal ha middag, og som vil hjem fra jobb til fornuftige tider han også. I tillegg burde jeg feks egentlig ikke hverken jogge eller svømme fordi ryggen min ikke er helt som den skal.

Og på toppen av dette har jeg en snikende mistanke til - At jeg er mye flinkere til å late som om jeg trener som til å faktisk gjøre det!

Jeg har lyst til å ta lappen.

Vel, hvis jeg skal være ærlig (som jeg etterstreber) er jeg plent nødt til å ta lappen, men jeg har ikke spesielt lyst. Dette fordi jeg er livredd rundkjøringer, og har hatt noen stressende opplevelser. Jeg har ikke kjørt bil på omtrent ett år, men kan ikke være isolert i huset på landet!

Så nå har jeg kikke på kjøreskoler. Etter nyttår må man ha trafikalt grunnkurs før man setter seg bak rattet. Dette varierer fra 1.600,- kr til svimlende 2.500,-. Men pris er jo som kjent ikke alt - og hvordan skal jeg klare å velge en skole som er bra og lærer meg det jeg skal? Selve kjøretimene har jeg tenkt til å ta på landet der det er tre rundkjøringer og ikke så mye annet skummelt heller.

Men prisene er svimlende, og tidsbruken er drøy. Skulle ønske jeg hadde vært smart nok til å ta lappen da jeg var tenåring som alle andre. Men de 10.000,- jeg fikk til det i 18 års gave skulle jeg spare til hus bestemte jeg meg snusfornuftig for. Nå - vel 10 år senere når jeg kjøper bolig, er de pengene borte for lengst - og ikke har jeg sertifikat heller! Men som min salige oldemor pleide å si; "Hvis du skiter i den ene handa og ønsker i den andre så kan du se hvem du får mest i".

Kanskje jeg rett og slett skal overvinne min sosiale angst for å tilbringe dager med irriterende tenåringer og ta alt på en gang?

Jeg har nok blitt gammel.
Dette konstanterte jeg for så vidt for en stund siden, men følelsen ble ytterligere forsterket av at jeg i går vokset "vinterragget" fra leggene... Da jeg var yngre ville jeg aldri drømt om å sprade rundt med hårtuster på leggene, selv om de var aldri så mye gjemt under strømpebukser og flere lag med klær.

Men i går var det altså på tide å igjen betale noen for å påføre meg smerte. Vondt skal vondt fordrive sies det - og i dette tilfellet stemmer det!

Nå er jeg glatt, pen og klar for sommer og sol.

~Feeder~

I sted fikk jeg vite at det har kommet ordre fra ledelsen om at ingen kontrakter i bedriften vil bli fornyet. Jeg går på kontrakt.

Det virker nesten litt utrolig ettersom en fjerdedel av arbeidsstokken går på kontrakter. Når disse da eventuelt forsvinner er det rett og slett ikke nok folk igjen til å gjøre jobben.

Bakgrunnen for disse nedskjæringene er selvsagt at det ikke er nok penger. Som slike begrunnelser alltid er. Dette er også noe vi ser på med vantro ettersom jobben nettopp må ha brukt flerfoldige millioner på å flytte til nye lokaler - en flytting under fanen "bedre arbeidskultur".

Jeg er helt matt. For det første kan man her sikkert kritisere ledelsen på opptil flere punkt, men det får noen andre ta seg av. Man er seg selv nærmest, og jeg er mest opptatt av at det virker som om jeg er uten jobb fra slutten av juni av. Og etter å ha tilbragt lunsjen min med å kikke på ledige stillinger ser jeg at det er ikke rare utvalget av jobber der ute - i alle fall ikke for en med mine kvalifikasjoner.

Etter å ha regnet på det klarer jeg meg akkurat på en a-trygd dersom jeg ikke bruker strøm, og ikke spiser for mye. Dra noe sted kan jeg bare glemme ettersom jeg ikke kommer til å ha råd til hverken bensin eller offentlig kommunikasjon.

Jeg føler meg slik.

Stjernefisken har mange gode kvaliteter, men duggfrisk om morgenen er alldeles ikke en av dem. Etter et par dager med for sen soving har jeg igjen overtatt ansvaret for å få oss opp om morgenen.

I dag stod jeg opp med en gang da vekkerklokken pep klokken seks. Deretter tasset jeg inn på badet og dusjet og vasket håret og puttet på kremer og pusset tenner. Først da jeg pusset tenner hørte jeg lyden av en Stjernefisk som stod opp - 20 minutter etter at han burde ha kommet seg ut av sengen...

Derfra gikk det bare nedover. Han somler som en tiåring som ikke vil på skolen og drar føttene etter seg. Har virrer rundt og klarer ikke å forholde seg til at det hadde vært greit å komme seg av gårde. Med det resultatet at jeg som vanlig diller rundt uten egentlig å ha noe å gjøre om morgenen. Jeg er nemlig klar med alt inkludert frokostspising og sminking etter en halv time. Da er det usedvanlig irriterende å ikke dra før en time etter at jeg har stått opp.

Så i dag er jeg irritabel. Ikke fordi jeg har sovet for lite egentlig, men jeg kunne enten ha dratt meg en halv time lenger dersom Stjernefisken hadde vært i stand til å stå opp, eller så kunne jeg ha vært på jobb en halv time før - som definitivt ville vært å foretrekke.

Tatt det opp med Stjernefisken? Ikke enda. Jeg lytter til følgende ord av visdom fra en Roald Dahl historie: "Above all not at breakfast-time, when men are seldom at their prime".

På den nye arbeidsplassen min er det skrekkelig lytt mellom kontorene.

Dette hadde ikke vært så ille hvis personen på kontoret ved siden av meg hadde vært en normalt stille person. Eller kanskje helst en musestille en. Det kan jeg desverre ikke si at han er. Mannen tordner i telefonen, og roper når han snakker vanlig - heldigvis er han bare på jobb halvparten av tiden.

Da jeg påpekte at det er veldig lytt, og at jeg hører alle delene av en samtale dersom han har telefonen høyt på speaker, fikk jeg beskjed om at det gjorde ingenting - det er nemlig ingen hemmeligheter i denne bedriften her...

Vel, rett vest med hemmeligheter! Det er jo ikke sikkert jeg vil vite det likevel. Og dessuten foretrekker jeg arbeidsro, jeg - fremfor å forsøke å overhøre direktørens mer eller mindre viktige samtaler.

Takk og pris for musikk på øretelefoner...

Spesielt Stjernefisken tar det veldig dårlig å skulle stå tidlig opp om morgenen. Han er nemlig delvis allergisk mot å legge seg tidlig, og komplett ute av stand til stå opp når vekkerklokken ringer. Vanligvis hopper jeg opp først, og etter den dagen han fikk refs som det stod etter når han fortsatt var i sengen 10 minutter før vi skulle kjøre - så kommer han seg på badet en snooze på vekkerklokken etter meg.

Men denne uken her skal Stjernefisken jobbe overtid - og det er viktig at han er på jobb sånn ca åtte, ellers blir det ikke rare overtidstimene. Derfor har jeg eksperimentert med å ligge å dra meg i påvente på at han skal hoppe opp. I går medførte det at vi lå over en halv time ekstra - ikke minst siden en stor del av ham trodde vekkerklokken var en eller annen form for eksotisk og veldig irriterende fugl.

I dag gjentok jeg det samme (dvs å bli liggende). Vekkerklokken ble snoozet så mange ganger at den ikke gadd å ringe mer. Jeg våknet derfor ti på halv åtte (nesten halvannen time etter vi skulle ha stått opp) og vi kom oss nesten kjapt ut med litt militæreksersis fra min side. Stjernefisken er grinete (men våken for en gangs skyld) av flere årsaker: den ene er at han visstnok har fått hodepine av vekkerklokken, det andre er at det er min skyld at vi må stå opp så tidlig "og hadde det ikke vært for meg" og det tredje er at han ikke får jobbet nok overtid i dag.

Jeg derimot kom for sent på jobb - men det faktisk uten å være grinete i det hele tatt. Sjefen min ble grinete, men det får hun bare bli ettersom dette er første gangen jeg har kommet for sent på all den tid jeg har jobbet her (over halvannet år).

Så enden på visa er at jeg må stå opp når vekkerklokken ringer, og at det av en eller annen underlig grunn har blitt mitt ansvar at vi kommer oss på jobb.

Bugger all - jeg vil også ligge og dra meg!

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg dette innlegget i bloggen min om det å gå ned i vekt. Da hadde jeg delvis nytt, og delvis vært påtvunget et stillesittende liv etter å ha vært mer enn middels aktiv i flere år.

Å ha gått fra matchvekt på 53-55 kg til nesten 70 fordelt over 2-3 år må sies at var et stort sjokk. Jeg følte meg ikke vel med noen del av meg selv som jeg kunne se i speilet; fjortisvalken var mer enn tydelig og armene mine var blitt formløse. Glidelåsen på støvlettene mine nektet å bli dratt helt igjen, og jeg hadde for lengst vinket farvel til definerte kinnben. Neida - jeg var på langt nær tykk, men overhodet ikke venner med den Delirium som var utenpå.

Men nå. Ett år senere har jeg klart det. Første målet.

Ingen Fedon, ingen Roede - bare sunn fornuft og litt kaloritelling. Jeg har spist ganske sunt (i alle fall mye sunnere enn før), jeg har spist litt mindre og drukket ikke fullt så mye brus. Yoga er min venn, samt at jeg har blitt flinkere til å spasere steder. Jeg har belønnet meg selv med både musikk og filmer, men ikke noen straff - for det blir i alle fall bare jeg demotivert av. For et par måneder siden var vekten nede i 61, og jeg var strålende blid. Den siste måneden derimot har jeg gått ned til 59-60 (og hvem sa at flytting og lemping ikke har noe for seg!!!).

Jeg er mindre enn 60 kg tung!

Jeg er glad! Klærne sitter nå på kroppen slik de ser ut inne i hodet, og jeg smiler mest når kroppen min passerer et speil. Ett år og 10 kilo lettere. Jeg føler meg skrekkelig flink, og jeg tror kanskje jeg nevnte at jeg er glad!

Nå starter mål nummer to: Å bli her. Å ikke falle tilbake til å sitte stille mens jeg tyller i meg sjokolade og potetgull og masse kakao på toppen av en god mengde med mat. Det er skrekkelig slitsomt å gå ned i vekt, men det påstås at det ikke er like slitsomt å gå opp. Med andre ord er det bare å ønske meg selv lykke til.

--- og hvis jeg bare kunne fått trent på meg litt muskler på magen og armene nå ---

En slags ferie

Når man flytter seg selv ut i et boligstrøk på landet stifter man også raskt kjennskap til det lokale Vel'et. Dette Vel'et dirigerer alt mulig rart, og sist tirsdag ble jeg dirigert ut på dugnad. Så jeg rakte og jeg rakte og jeg rakte. Det var ikke veldig moro, men jeg fikk i alle fall hilst på noen av naboene. Og oppdaget at rakemusklene mine ikke er helt opp til par (Deretter har jeg forsøkt å overhøre Stjernefiskens spydige kommentarer om mine ellers manglende muskulatur).

Heldigvis er Vel'et nå ferdig med å dirigere for en stund, med mindre de har noe å gjøre med det lokale korpset som sikkert kommer til å spasere i bresjen for 17. mai toget som skal toge rett forbi oss. Det blir sikkert hyggelig - dersom jeg er våken til å få sett det!

Jeg er jo nemlig et murmeldyr så det å sove så lenge jeg ville på en helt sedvanlig onsdag var intet mindre enn luksus! Og luksus var det også å få hentet ny bil og satt sammen hagemøbler og spisestuemøbler. I det hele tatt har vi satt sammen og pakket ut av mange ting, så nå starter alt å ta form hos oss. Kanskje litt på tide ettersom vi har bodd der i litt over en måned nå. Akkurat for øyeblikket gleder jeg meg noe veldig til å kaste meg over henge opp bilder etterhvert - det er noe stusslig og upersonlig uten.

Torsdagen var besøk-av-svigerfamilie-dagen. Slikt er alltid mest moro for dem som har familien som egen familie. Men helt ok - og nok sagt.

Desverre har ikke værgudene vist seg fra sin beste side. Det har vært mye overskyet og regn, men jeg fikk meg i alle fall en halvtimes tid i solen på fredag. Selvsagt blir man ikke noen bronsegudinne av slikt, men det var behagelig for sjelen om ikke annet. Kanskje jeg ikke sang høyt nok?

Men ingen ferie er komplett uten litt kjekling! Selvsagt burde jeg jo visst at roen og freden som hadde senket seg over "Turtle Hall" ikke kunne vare. Stjernefisken har vært ganske tålmodig når det gjelder sammenskruing og bæring, og ikke mer enn litt urimelig når det gjelder hvor ting skal stå. Derfor trippet jeg avgårde med Stjernefisken til Hadeland Glassverk på lørdag mens jeg ante fred og ingen fare. Faktisk gikk selve turen uten de helt store viderverdigheter - det var ikke før vi kom hjem at såpeoperaen satt igang (eller fortsatte, avhengig av hvordan man ser det).

Vi hadde kjøpt noen glass til kjøkkenet på Glassverket ettersom vi hadde litt av pist og noe av hint. Stjernefisken så noen der, og nå har vi 12 like i en type som vi var enige om at var fine. Og ikke minst var vi enige om at det skulle bli så fint å kjøpe noe som var vårt - som vi likte sammen. Skuffelsen min ble derfor stor da Stjernefisken når vi kommer hjem begynner å snakke om at han hadde hatt akkurat like glass med sin x-samboer DyreVennen ,og at han alltid hadde likt dem så godt, men hun hadde tatt dem med da hun dro.   ...    Vi har med andre ord ikke funnet disse glassene sammen; han så dem og de minte ham om dem - og så kjøpe vi dem til oss. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe glede over de glassene mer - de er ikke lenger våre slik som var meningen: de er helt og holdent hans.

En del av meg har bare gitt opp. Det ble ingen stor krangel. Bare jeg som ble flat og ikke orker mer. Jeg er lei av at vil at jeg skal være den idielle versjonen av DyreVennen. Ikke for det; DyreVennen er et bra menneske hun - så det er ikke problemet. Problemet er at dette gjør at Stjernefisken ofte ikke ser meg - hvem jeg er og hva jeg liker og misliker. Og så er det problematisk at jeg aldri kan la sjalusien min få hvile - stadig er det noe som skjer / snakkes om som forteller om hvor bra han tidvis hadde det med henne, og hennes flotte karaktertrekk.

Det virker som om jeg må lære meg å alternere mellom å leve i skyggen av DyreVennen samt bli forsøkt dyttet opp på en pidestall som står igjen etter henne. Og ikke nytter det å snakke med Stjernefisken om det heller, fordi han sier at "nei, nei - slik er det ikke". Men i følge ham er han ikke morgengretten heller - så selvinnsikten der er ikke nødvendigvis mye å skryte av!

Det var herlig med en mini-ferie, selv om de forsømte rakemusklene fortsatt syter litt, og jeg føler meg litt flatlined. 

Kanskje jeg skal ta meg et lengre, velfortjent, varmt bad i kveld?

Til vanlig er det hyggelig om været er bra. Ikke minst siden det å pendle i møkkavær er ganske så kjipt.

Men nå - nå skal jeg ha opptil mange dager fri, og da hadde det gjort seg om været holdt seg bra. Faktisk hadde det gjort seg mest om været hadde vært strålende. En kikk på værmeldingen tilsier at jeg neppe burde holde pusten, men at det kan lette opp nærmere helgen.

Hjelper det om jeg blidgjør værgudene med sang montro?

Sol sol kom til meg

Regn regn gå din vei

Noen ganger når man diskuterer og snakker med folk må man anstrenge seg hardt for å ikke si det man egentlig føler for å si bare fordi den andre parten oppfører seg så tåpelig og korttenkt (gjerne samtidig som de fremstiller seg som gjennomtenkte og velanalyserte).

I lunsjen i dag ble jeg mer eller mindre kuppet av en som ville diskutere veggisting med meg. Svekket av søvnmangel som jeg var kom jeg meg ikke unna i tide - som pleier å være min generelle strategi.

Han var opptatt etterhvert med å snakke om at det er naturlig for mennesker å spise kjøtt. Og at dersom man kikker tilbake til steinalderen feks eller på andre dyr i naturen vil man raskt se at mennesket burde spise kjøtt.

Akkurat den argumentasjonen tar jeg ikke fra en som er homofil. Men jeg klarte å la være å se ham dypt inn i øynene mens jeg sa "Du - er ikke du homse. Hvis vi skal se på hva som er vanlig i naturen så er det at intimt samkvem mellom to individer hovedsakelig er for å formere seg. Det er umulig mellom to av samme kjønn. Så med din argumentasjon er din legning og personlighet høyst unaturlig."

Jeg klarte å la være. Så vidt.

Egentlig ønsker jeg meg vel bare rett og slett økt toleranse i samfunnet for andre menneskers gjennomtenkte valg. Og toleranse og aksept for at folk er forskjellige og er som de er (pedofile, torturister, mordere, mobbere og andre lavpannede individer høyst unntatt fra denne regelen!).

Mottoet med denne historien er kanskje at noen burde tenke seg om et par ganger før de griper tak i enkelte spesifikke retoriske områder!

Drittdag!

Jeg har fått sove alt for lite i helgen. Ikke fordi at jeg ikke har vært flink nok til å forsøke, men fordi jeg ikke har fått gjort annet enn å stirre i taket/veggen/puta (jeg vil, jeg vil - men får ikke til).

Omtrent seks timer søvn på to døgn er alt for lite. Hjernen min kjennes ut som om den er myk og har møtt en vegg veldig fort og veldig hardt. Hadde jeg ikke måtte sendt inn timeliste i dag er det mulig jeg hadde benyttet søvnmangel som gyldig grunn til å holde meg hjemme fra jobb.

Det er lov å krysse fingrene for at jeg får sove i natt...

Å bestille take-away er litt lightutgaven av russisk rullett.

Du vet rett slett aldri hva du får - og av og til er det din tur til å gå på en skikkelig smell.

....dette kan bli spennende...

Speilene hjemme hos meg på landet er fantastiske.

Desverre er de umulige å nappe bryn i, men det gjør ikke noe. For de fjerner rynker, appelsinhud og røde kviser. I tillegg gir de meg en god glød - og jeg synes kroppen min virker mer spenstig enn på flere år.

Så hvis jeg bare lar være å se meg i andre speil nå så kommer selvtilliten min til å komme seg opp opptil flere hakk! 

Forskjellen på å bo i byen og å bo på landet er til dels større enn jeg hadde forventet på forhånd. Jeg skal ikke si at jeg direkte angrer, selv om jeg periodevis ser nøye på meg selv og tenker "hva i alle dager har jeg gjort" - etterfulgt av noen små øyeblikk med panikk. Stjernefisken sa i går det jeg har tenkt litt som er at kanskje vi burde ha ventet enda litt til...

På den annen side orket vi ikke å bo mer der vi bodde, og det var på høy tid med en forandring. Ikke minst å komme seg vekk fra narkomane som hang og slang i oppgangen vår.

Men de som bor der vi bor nå er ikke det aller minste lik oss. Det er et par stykker på vår alder, men begge de familiene har barn på et par år og oppover. Vi er ikke bare barnløse, men uten noen planer om å forplante oss i tillegg. Når naboene stopper for å slå av en prat er det på beste mannevis med "jo, står du her og maler" eller "det er nå godt å gjøre det til sitt eget". Jeg blir stort sett litt beglodd - og ikke snakket så mye med. Piercingene mine passer vel kanskje ikke helt inn i allværsjakkemiljøet.

Vi har forstått at vi må møte opp på dugnad på himmelspretten - om ikke annet for å ikke trampe noen på tærne med en gang. Jeg hater dugnad. Ikke har jeg barn som skal bruke de lekeapparatene heller. I tillegg var det dugnad på mandag også - og da hadde de felt fire store fine trær som ikke stod og plagde noen. Jeg kan ikke fordra den tankegangen med at "pytt, pytt - disse trærne har stått her siden min tipp-tipp var en liten pode, men la oss hugge dem ned".

Jeg er for bevaring av ulv, gaupe og bjørn. Mens jeg nok kan vedde en 50-lapp på at jeg nå befinner meg et sted der de gladelig ville skutt dem.

Egentlig spiller det ikke noen rolle. Tror jeg. Vi flyttet ikke dit for å sosialisere med naboene. Vi får bare bli det litt sære paret som holder seg for seg selv, og som maler dukkehuset i underlige udukkehusete farger (tenk Ruby Gloom).

Og for tiden er jeg i tillegg og uansett alt for trøtt og sliten til å i det hele tatt klare å glede meg over at jeg har mye plass og fint hus. Ikke føler jeg meg hjemme noe sted heller - og det er ufattelig slitsomt. Håper alt blir bedre etter juli. Da burde ting være sånn ca i orden, og vi skal ha en hel måned med ferie hjemme i huset, Stjernefisken og jeg. Man kan i alle fall krysse fingrene og håpe. Akkurat nå lurer jeg nemlig på om vi tross alt rett og slett valgte feil valg. Men her er gjort gjort og spist spist (som de ville sagt i Hakkebakkeskogen), så jeg får i alle fall holde meg for god til å klage til noen ~ det vil jo rett og slett bare være patetisk!

Fotfesteløs-Delirium

Jeg er ikke et A-menneske.

Og ikke nok med at jeg ikke er et A-menneske, jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å bli det heller. Etter to uker med opp før klokken seks om morgenen kjennes det ut som om enden er nær. Både jeg og Stjernefisken er i konstant dårlig humør - og slik kan det hele ikke fortsette!

Så i dag forsøkte vi oss på å stå opp en time senere, og vi rakk faktisk (akkurat) å slippe meg av på jobb rett før kl ni (som er siste, siste frist for å få kommet med inn uten skjenn/sparken). Vi skal forsøke dette en stund og se hva som skjer. For slik det er nå dreier hele livet mitt seg om soving: Enten at jeg sover, eller at jeg dagdrømmer om å sove...

Desverre er ikke verden lagt opp etter B-mennesker. De fleste jeg kjenner som er slike A-personer kan ikke forstå hvorfor jeg ikke blir våken tidlig om morgenen. Men for meg dreier det seg ikke om antall timer søvn. Uansett hvor mange timer jeg sover er jeg ikke våken i otta. Fint for andre at de er det, men jeg skulle ønske det ikke var mitt problem at de er morgenfugler!

Mulig det er som en kollega av meg sier: "A-menneskene stod opp tidlig og hadde bestemt hvordan verden skulle være innen B-menneskene fikk gnidd søvnen ut av øynene".

Jeg vet at jeg ikke er verdens enkleste person. Og i alle fall tydeligvis ikke verdens enkleste kjæreste.

Uansett er jeg forsatt redd for alt dette.

Jeg husker bestemt en stemme i hodet mitt. Den høres akkurat ut som stemmen til Stjernefisken. Helt identisk faktisk. Og jeg husker å ha hørt den mange ganger.

Den stemmen sier ting som "det kommer ikke til å bli noe problem for meg å kjøre / pendle med oss til jobb", "masse penger igjen på skatten også".

Nå - etter to uker sier den samme stemmen "jeg synes vi skal ta toget"...

Selvsagt kan ting ofte fortone seg annerledes enn det man antok der man satt i en sofa i Oslo. Jeg på den annen side har ikke det aller minste lyst til å stole på NSB til og fra jobben (og dette med kjøringen var en del av mine vurderingspunkt da det gjaldt kjøp). Men vi hører jo som kjent ikke på meg... Det kommer til å ta lenger tid, samt bli 700,- kr dyrere i måneden for meg.

Og her er min improviserte definisjon på tog: Notorisk for sen fraktanordning for personer. Vil gjøre at man bruker uforholdsmessig mer tid frem og tilbake til jobb.

Rynkene plager meg ikke (bortsett fra litt de på hendene).

Men jeg begynte å sippe i går da jeg fant et flere cm langt grått hår i hårmanken min...

Forandring fryder sies det. Og til vanlig vil jeg være helt enig og nikke entusiastisk. Men i dag er jeg ikke så sikker.

Grunnen til min usikkerhet er at jeg i helgen bøyde av og lot Stjernefisken ordne håret mitt. Tidligere har dette vært utført med stort hell, så jeg var ikke spesielt engstelig av meg. Engstelsen økte derimot da jeg hørte "oi, dette ble litt kortere enn jeg hadde tenkt", og "hmmm - nei, dette blir ikke så bra, vi forsøker noe annet"...

For å gjøre en lang historie like kort som håret mitt, har jeg nå gått fra sort hår til rett under ørene med lang pannelugg til en meget kort frisyre. Dette er jo ikke egentlig noe som plager meg (bortsett fra at det ble en del kortere enn planlagt). Det som plager meg er at blekemiddelet som min ikke fullt så kjære hadde kjøpt inn ikke lysnet så veldig bra. Ikke hadde vi mer igjen av "hvitfarge" heller - som jeg kunne ha fortalt ham dersom han bare hadde giddet å spørre...  Så håret mitt er orange i omtrent 10 ulike nyanser, og jeg ser rett og slett skabbete ut! 

Jeg er grinete. Og lei meg.

Og ikke hjelper det at omtrent alle på jobben må kommentere forandringen. Jeg kan jo forstå det - men jeg har mest av alt lyst til å gjemme meg under en stein. Desverre er ikke ekstremt dårlig hår en grunn for å bli sykemeldt.

Det sier seg selv at Stjernefisken aldri skal få ordne håret mitt igjen. Han har forsøkt å "rette" det opp med å si at jeg kan få hans siste 800,- kr for å få en frisør til å fikse det. Sist jeg sjekket kostet noe slikt betraktelig mer enn 800,- kr så det utgår desverre. Ikke er det så lurt heller, ettersom jeg da sikkert ender opp med å betale all maten, og derfor like gjerne kunne ha betalt for frisørtimen selv. Vi har brukt alle pengene våre på ting til huset selvfølgelig.

Alternativene mine nå er ikke så store.

Jeg kan selvsagt farge det en avart av sort igjen - men det var jo lyst jeg hadde satt mitt hjerte på nå opp mot sommeren.

Jeg kan bleke det et par ganger til og hive opp i directions hårfarge - som smitter av på alt som finnes av putevar og liknende.

Eller så kan jeg være modig og kjøpe en vanlig hårfarge, og krysse fingrene for at den reagerer på en positiv og ikke negativ måte med det blekede håret.

Bugger.

And fuck.

(Eller kanskje jeg bare skal si at dette kvalifiserer for "krise" og sprette krisekontoen min som har 1.600,- kr på seg? Pengene har stått der i flere år da det aldri har vært en direkte krise før....)

Med nyflyttet jobb og nyflyttet hjem sier det seg selv at jeg har nok å tenke på for tiden. Kombinert med et psykedelisk anfall med pms tidligere i uken har jeg vært så stresset at det nok slår ut på richters. I tillegg har pollenet begynt å plage meg nevneverdig - og alle vet hva jeg mener om det! Stjernefisken og jeg kikker også på ny bil...

Så i dag har jeg gjort noen alldeles helhjertede forsøk på å få senket skuldrene mine noen hakk, være litt sunn i kropp og sjel og litt alternativ bekjemping av allergien min:

* Rett etter dusjing og før frokost: omtrent 10 runder med energiske solhilsner

* Frukt smoothie og noe attåt til frokost (5 frukt om dagen!  - er det ikke det de sier?)

* Ordnet opp i postproblemene (de ordnet seg heldigvis mye uten min hjelp..)

* Gjemt meg et kvarters tid på et kontor til en kollega som ligger litt skjermet til mens jeg skravlet

* Spist Oreo-cookies med sjokoladetrekk med god samvittighet

* Funnet ut at grunnen til ny og interressant ryggvondt sannsynligvis er skjevt gulv på ny jobb. Har sagt fra - håper på ny stol.

Fremover i dag har jeg planer om å spasere fra jobben min til jobben til Stjernefisken. Jeg skal hoppe lekende lett ut fra jobben en time tidligere enn normalt, dette også med god samvittighet.

I kveld skal jeg kose meg med å bake kake, og jeg nekter å stresse noe med mine besteforeldres fødselsdagsselskap i morgen. Faktisk akter jeg å forsøke å bare hygge meg hele helgen.

...og kanskje spise enda flere oreo-cookies...

Jeg har fått en sang på hjernen. Den har vært der siden i går - og jeg måtte få min kjære til å google den i dag. Så det som surrer rundt i hodet mitt er altså "manah manah" fra Sesame Street og Muppet Show! Og ikke vil den ut heller...

“Because if Mr. Snuffleupagus is real, anything is possible.”

Det må ha vært over 30 mennesker inne på kontoret mitt bare før lunsj i dag for å spørre om hist og pint!

Sliten nå.

Nå har jeg kjøpt meg smoothiesmaskin - det vil si blender.

Den er blank og fin og ny, og står og funkler for seg selv på benken hjemme. Jeg kan nesten ikke vente til jeg kommer hjem for å prøve den ut, men det må jeg nok ettersom jeg skal jobbe litt ekstra i dag.

Jeg kommer sikkert til å klare å eksperimentere meg frem til noen skikkelig vonde smoothies av og til, men jeg håper veldig at de første blir veldig bra. Får starte med noe enkelt tror jeg!

På lørdag var Stjernefisken og jeg hos et vennepar av ham. Vi snakket og lo og drakk vin og spilte spill og hygget oss. Jeg må si at jeg faktisk storkoste meg, og ble bare lettere forstyrret av en tiltagende smerte i venstre del av pannen. Jeg tenkte som så at litt Cataflam fikser det meste.

Desverre fikset ikke Cataflam noenting, og et kvarter inn i filmen vi så på smøg jeg meg ut av stuen og ned i vesken min på jakt etter masse ibux. Jeg må innrømme at jeg klynket av desperasjon mens jeg lette etter den, men slikt gjør jeg bare når ingen hører på meg.

Ibux virket heller ikke, og noen minutter senere oppdaget de andre at jeg holdt hardt på hodet mitt med hendene slik at det ikke skulle lekke noe hjerne ut. Stjernefisken kjørte meg mer eller mindre galant hjem, og gjorde sitt beste for å overse en gråtende, solbrillekledd Delirium som gjemte seg langt inne i hettegenseren sin.

Vel hjemme var han mer opptatt av at jeg burde pusse tennene mine enn om hodet mitt satt på halsen overhodet. Ikke kom det noe tilbud om vann og medisiner heller. Jeg har vært ute for hardt vær og insensitive kjærester før, så jeg bare puslet meg stille av gårde og gjorde det jeg orket, mens jeg pent spurte om han kunne finne pingvinpysjen min til meg. Og mumlet noe om at jeg håpet de andre ikke synes jeg var for dum nå. Stjernefisken mente at det trodde han nok ikke, men at jeg for all del måtte unngå å få migrene neste gang vi traff dem.

Det utsagnet parret med den ikke akkurat konstruktiv kommentaren fra Stjernefisken som lød "må du gå sånn?", må jeg innrømme at jeg for en av de første gangene i mitt liv ønsket en skikkelig migrene på et annet menneske...

PMS

Dårlig humør og sint

Får ikke sove

Er stuptrøtt

Drikker kaffe

Blir rastløs og irritabel

Sover ikke godt

Jeg vil sove en uke.

Kanskje Stjernefisken da også vil slutte å mene at jeg er "roten til alt ondt"... (bare i en god del flere ord enn det)

Da fikk jeg vite at broren fikk 6 måneder å sone.

Håper ingen forventer at jeg skal gjøre noe med det.

En ting det er masse av på landet er natur.

Dette er helt herlig når jeg sitter i sofaen og kikker ut av vinduet på kvelden, eller når jeg kjører til jobb om morgenen. Jeg gleder meg også veldig til jeg har overskudd og det er litt varmere - da skal jeg være masse ute i naturen og hygge meg mens jeg bare nyter det å være utendørs et sted ikke alt er laget av asfalt.

Noe det er masse av i naturen i tillegg til blomster og trær og gress og stein og slikt er kryp. Kryp plager meg ikke nevneverdig så lenge de holder til der de hører hjemme - nærmere bestemt utendørs i naturen. Jeg er ikke like begeistret over å finne maur kravlende rundt innendørs. De liker seg best på vaskerommet (hvor jeg mistenker at "inngangsdøren" deres er) og i gangen. Jeg har også funnet et par på soverommet, en på kjøkkenet samt en villfaren kamikaze-maur som tok selvmord i badevannet mitt her om dagen.

Stjernefisken og jeg har snakket om noe pulver som skal blandes ut med vann for å strø langs grunnmuren sånn "etterhvert". Radar er han ikke så begeistret for - han liker nemlig ikke å forgifte noe som lever. Jeg har nikket og sagt ok - det er tross alt bare små, sorte sukkermaur.

Men nå. Nå er det nok. I dag skal jeg kjøpe inn radar og spraye i det som finnes av lufteluker og sprekker. I morges fant jeg nemlig maur inne i akvariet til Chili! Nå har de små krypene rett og slett tatt seg for mye til rette - så nå skal de bort og vekk. Deretter får de holde seg borte og bli borte! For nå er Delirium på krigsstien...

Det er mulig at ingenting slår å ta seg sammen for å bake skoleboller når man kommer hjem fra jobb.

For når skolebollene er ferdig kan man krype opp i en myk sofa og spise lunkne skoleboller med masse melis og kokos mens "Dumbo" begeistret ruller over tv-skjermen. Deretter kan man sitte og kikke på skilpadden mens man nynner på "I'v seen everything there is to be seen - the day I see an elephant flyyyyyy".

Så nå mangler det bare at jeg kan få sove litt. Har våknet i 4-5 tiden hver morgen hele uken og ikke fått sove igjen. Jeg begynner å føle meg litt hanglete på alt for lite søvn. Men i morgen er i alle fall jobben min stengt. Jeg skal flittig benytte min betalte fridag til å murmle i sengen til klokke tolv eller noe...

Hvem er jeg?

Egentlig burde det være mulig etter et drøyt år med blogging å kunne se meg tilbake og si "aha" det er meg!". Men neida. Jeg er like forvirret som før.

Og hvordan kan jeg være sikker på om jeg liker meg når jeg ikke er sikker på hvem jeg er?

Stjernefisken og jeg har diskutert en del hva slags farge vi skal ha på hyllene i stuen. Under hans tvil har vi bestilt noen brunsorte fra ikea, men han er ikke sikker på om han kommer til å bli helt fornøyd med dem.

I går derimot var vi og hentet Chili hos DyreVennen (x-kjæresten/venninnen hans). Dette er en dame som i følge Stjernefisken sjelden tar feil. Sedvane når han snakker med henne er at de rådene hun kommer med og det hun sier umiddelbart blir inkorporert som sannhet. Og tro til tradisjon skjedde det samme i går. Bare se:

Stjernefisken: Jeg har bestilt noen hyller fra ikea. Jeg hadde egentlig lyst på de brune som vi hadde, men de finnes ikke lenger.

DyreVennen: Det er dumt, jeg har masse innsett som jeg ikke bruker.

Stjernefisken: Så jeg bestilte en brunsort, men jeg er veldig usikker på den fargen.

DyreVennnen: Brunsort høres kjempefint ut synes jeg.

Stjernefisken: (med fornøyd tonefall) Ja, det har du sannelig rett i.

Dette hadde ikke vært så irriterende dersom han hadde hatt samme oppfatning til ting jeg sier. Men der er det helt motsatt. Noen ganger mistenker jeg ham i å være uenig med meg bare fordi det er jeg som sier det, og jeg har "selvsagt" ikke peiling på noe som helst. Men dersom DyreVennen siden sier det samme som meg - da er det helt ok.

Jeg er ikke sikker på om jeg skal le eller gråte. Kanskje jeg ikke skal gjøre noen av delene og heller bruke litt kvinnelist. Mulig at jeg kan finne telefonnummeret til DyreVennen. Når Stjernefisken og jeg er uenig om noe kan jeg få henne til å snakke med ham, og si noe som indikerer mitt synspunkt / understøtter ting. Det ville i alle fall gjort livet mitt mye enklere!

Men i går spurte han henne også om det var hyggelig å ha barn. Det svarte hun at var veldig hyggelig, og at det var så fint slik verden snevret inn til enkle ting (nå skal det nevnes at Stjernefisken er en ivrig tilhenger av enkle ting). Dersom Stjernefisken i løpet av de neste par ukene nevner at det hadde vært hyggelig med baby - vel, da er det mulig at jeg slår!

I dag skal jeg hente Chili hjem fra feriekolonien har har vært på den siste tiden.

Jeg gleder meg så sinnsykt mye. Nesten rart at det går an å savne en liten skilpadde så masse! I tillegg er jeg skrekkelig sjalu fordi han har lært å svømme under vann mens han var borte. Og så har han vokst mye, og forandret seg en god del også. Det er ganske rart.

Stjernefisken og jeg har gjort så godt vi kan for at Chili skal bli glad for å komme hjem. Vi har vasket og fyllt akvariet slik at vannet skal være passe varmt når han slippes uti. Landområdet hans er pent og rent. Håper stakkars skilpadden ikke blir alt for stresset av å kjøre såpass langt i bil, men det må jo faktisk til...

Håper den forlorne sønnen setter pris på alt sammen. Vi holdt på alt for lenge i natt, og jeg er skikkelig duppete. Kanskje jeg kan sovne på gulvet etterpå foran akvariet mens jeg kikker på det lille kjæledyret mitt?

I dag er det desverre ganske kaotisk på jobb. Mye å gjøre fordi jeg har vært borte et par dager, og en del sykdom i avdelingen også. Så jeg får ikke tid til å skrive det lange, beskrivede innlegget jeg hadde planer om.

Det jeg får nøye meg med å si er at selve flyttingen gikk som smurt smør. Ingen problemer av noen art så langt, og det er virkelig deilig. Selve flyttefirmaet ble til og med billigere enn anslått!

Å våkne opp til fuglekvitter og utsikt til skogen og egen hage fra dusjen er helt herlig. Det er beroligende for sjel og hode å kikke ut av vinduet og la øynene møte natur i stedet for blokker og asfalt. Barna i nabolaget er blide, og ute uten haukeoppsyn fra foreldrene - slik som det var da jeg var liten og verden ikke var så skummel...

Pendlingen inn til jobben gikk i dag overraskende lett, men jeg lurer litt på om jeg trenger en kopp kaffe til. Å stå opp før klokken seks er ikke noe denne kroppen her er så vant med akkurat!

~sayonara~

Nå er kjøleskapet aviset, komfyren skrubbet, diverse filtre rengjort og alt pakket ned til den minste binders. Det står en pose og en kurv med det vi trenger over natten på benken, og resten skal flyttemennene pakke inn i bilen og ta med seg i dag.

Vi har et stramt og effektivt tidsskjema (men var i alle fall i seng før 12 i går!), så at jeg har flyttet kommer jeg vel neppe til å oppdage på et par dager enda...

I dag: Stjernefisken tar i mot flyttefolkene. Jeg skal dra tidligere fra jobb og vinke farvel til dem. Så skal vi vaske ut, og overlevere nøkler til ny eier. Deretter skal vi kjøre til huset og få våre nøkler, samt vise snekkeren hvilke rom han skal legge gulv i. Et eller annet sted her vil jeg spise middag også!

I morgen: Tidlig (desverre) kommer snekker og flyttefolk. Snekker skal rive ting ut av to rom, flyttefolkene skal bære ting inn. Forhåpentligvis kommer de ikke til å gå så veldig i føttene på hverandre. Stjernefisken og jeg skal peke og forklare - og ellers begynne å pakke ut litt også tenker jeg. En eller annen gang burde vi vel også i butikken, men den tid den sorg!

Å flytte med Stjernefisken er en slags glede (så mye det kan bli når flytting er involvert). Jeg har aldri hatt en så smertefri pakking. Aldri opplevd at noen andre enn meg vil ha ting ferdig til en bestemt tid - og så klare det. Jeg kan stole på at han gjør det han sier, og tenker på det han skal. Fine, flinke, snille kjæresten min.

Så nå er jeg definitivt på flyttefot - og skal dykke ned i pappesker på et nytt og ukjent sted. Neste uke kommer jeg sterkere tilbake i bloggverden med nye og mer eller mindre interressante betraktninger fra "livet på landet".

Trass gode tilbud i går er jeg enda mer sliten i dag. Den eneste trøsten akkurat nå er at det snart tar slutt.

I morgen kommer flyttebilen og henter alle tingene, og jeg skal vaske en tom leilighet etter jobben. På torsdag kommer alle møblene til nye huset, og jeg kan begynne å kvitte meg med pappesker i stedet for å akkumulere uante mengder av dem. Deilig.

Lurer på om noe av dette flyttegreiene har sammenheng med at jeg i natt drømte at jeg ble skutt med maskinpistol i kneet slik at benet måtte amputeres midt på låret?

Gi meg en seng. En stor myk seng til å synke ned i. Gi meg også en diger, luftig dyne og et par perfekte hodeputer.

Deretter setter jeg stor pris på om noen vekker meg etter at alle tingene våre er flyttet inn i det nye huset.

Takk.

Påsken er over - og sånn sett burde all graving være lagt på vent inntil det blir på tide å grave i hagen.

Men i dag er det gravøl på jobben. Jeg er påmeldt, men vurderer å grave hjemme i stedet: hodet mitt godt ned i en eller annen pute.

I tillegg er det 1. april i dag - en dag jeg godt kunne tenke meg å grave meg ned i tide fra. Håper ingen forsøker å lure meg med noe. Jeg synes ikke det er moro - jeg blir bare litt irritert, og kanskje litt aggressiv!

Så spørsmålet i dag er vel ikke så mye grave eller ikke grave - som hva skal jeg grave?

For halvannet år siden eller så var det bare mamma som spurte om jeg snart skulle fremprovosere barnebarn. Dette har hun spurt om siden jeg var 20 - og det har alltid vært uavhengig av om jeg har vært i et stabilt forhold eller ikke...

Nå derimot kan jeg ikke ha omtrent en eneste samtale med noen av vennene mine uten at de snakker om at de forventer seg at jeg skal barn snart. Jeg har aldri ymtet frempå om at jeg ønsker meg barn - og uansett i alle fall ikke nå! Bare fordi de har fått små betyr ikke det at verden til alle andre de kjenner dreier seg om de samme tankene. Men det virker som om akkurat det er et virus som infiserer alle omtrent 3-4 måneder ut i graviditeten.

Hadde det enda vært å være gravid som i dette sitatet fra Lia Block, men det tviler jeg sterkt på at det er:

Weetzie was pregnant. She felt like a Christmas package. Like a cat full of kittens. Like an Easter basket of pastel chocolate-malt eggs and solid-milk-chocolate bunnies, and yellow daffodils and dollhouse-sized jelly-bean eggs.

I dag stod jeg opp i Otta (litt før 7...) for å fikse meg før jeg skulle på jobb. Håret ble vasket og fønt etter alle kunstens regler, og flatterende - men diskre - sminke ble lagt etter at de verste posene under øynene hadde gitt seg. Da jeg kom på jobb svinset det nysminkede, parfymerte og pent kledte damer rundt på jobben. De fleste hadde gjort seg ekstra flid for å se pen ut fra midt på brystkassa og opp.

Ikke kommer kongen, og ikke en kjent filmstjerne heller. Det er heller ikke uttak til noen form for misse-konkurranse. Derimot skal vi ta bilder til nytt adgangskort når jobben flytter om et par uker.

Så akkurat nå føler jeg med veldig fin. Litt snurt. Men veldig fin.

Dette fordi jeg ikke ble tatt bilde av! De hadde glemt å gi fotografimannen liste over vikarene - så jeg måtte pent gå min vei igjen... Så da blir det bilde neste uke. Dette her begynner å anta følelsene og proposjonene til skolefotografering: Den dagen man endelig kan bli tatt bilde av har katten vasket håret ditt, og en gigantisk kvise har dukket opp midt på haka eller noe.

Oppdatering: Noen liker meg. Det ble ordnet slik at vikarene tok bilder i dag likevel. Ah - relativt nypolert som jeg er blir forhåpentligvis ikke bildet direkte grusomt!

Nå er det et drøyt år siden jeg sluttet å spise kjøtt. Jeg er ekstremt fornøyd med det valget jeg har tatt, og jeg savner det overhodet ikke. Faktisk tenker jeg sjelden på at jeg ikke spiser kjøtt, og det hender jeg ser reklame for feks biff på tv uten at jeg umiddelmart kobler reklamen med mat.

Jeg er også veldig fornøyd med at jeg i tillegg til å være et mer etisk meg, også er et sunnere og friskere meg. Lille meg har nemlig i alle år fått alt av influensa og forkjølelser samt alt annet som surrer rundt, mens når for tiden blir jeg litt dårlig - og så trår immunforsvaret mitt til.

I løpet av året som har gått har jeg selvsagt fundert en del rundt det å velge bort kjøtt som en del av sin daglige diett. Jeg har lest og forkastet PETA som organisasjon - med den personlige begrunnelsen at de er for ekstreme. På deres sider blir alle som ikke umiddelbart kaster seg over ingredienslister på alt av matvarer sett ned på. Det er ikke en måte å oppmuntre andre til valg som er gode både for en selv og for andre. Folk må få lov til å starte et sted - og startstedet sitt må man få velge selv. Man må faktisk få velge farten sin selv også.

Men jeg er overbevist om at det ville vært fornuftig om mange fler enn meg sa nei til kjøtt. Og mange av verdens kloke hoder er enige med meg.

Her er noen "fornuftsargumenter" fra "de store kjente" for å slutte å spise kjøtt:

People often say that humans have always eaten animals, as if this is a justification for continuing the practice. According to this logic, we should not try to prevent people from murdering other people, since this has also been done since the earliest of times. --Isaac Bashevis Singer (1904- )

A man can live and be healthy without killing animals for food; therefore, if he eats meat, he participates in taking animal life merely for the sake of his appetite. And to act so is immoral. -- Leo Tolstoy

One farmer says to me, "You cannot live on vegetable food solely, for it furnishes nothing to make the bones with;" and so he religiously devotes a part of his day to supplying himself with the raw material of bones; walking all the while he talks behind his oxen, which, with vegetable-made bones, jerk him and his lumbering plow along in spite of every obstacle.  --Henry David Thoreau

You put a baby in a crib with an apple and a rabbit.  If it eats the rabbit and plays with the apple, I'll buy you a new car. --Harvey Diamond

The beef industry has contributed to more American deaths than all the wars of this century, all natural disasters, and all automobile accidents combined. If beef is your idea of `real food for real people,' you'd better live real close to a real good hospital. --Neal D. Barnard, M.D., President, Physicians Committee for Responsible Medicine, Washington, D.C.

Her er noen "følelsesargumenter" fra andre "store og kjente" for det samme:

I did not become a vegetarian for my health, I did it for the health of the chickens.  --Isaac Bashevis Singer, quoted in You Said a Mouthful edited by Ronald D. Fuchs

To become vegetarian is to step into the stream which leads to nirvana. -- Buddha

We stopped eating meat many years ago. During the course of a Sunday lunch we happened to look out of the kitchen window at our young lambs playing happily in the fields. Glancing down at our plates, we suddenly realized that we were eating the leg of an animal who had until recently been playing in a field herself. We looked at each other and said, "Wait a minute, we love these sheep--they're such gentle creatures. So why are we eating them?" It was the last time we ever did. --Linda and Paul McCartney (musicians)

The eating of meat extinguishes the seed of great compassion. --Mahaparinirvana (Buddhist)

I feel very deeply about vegetarianism and the animal kingdom. It was my dog Boycott who led me to question to right of humans to eat other sentient beings. -- Cesar Chavez (pacifist head of the United Farm Workers)

I do not like eating meat because I have seen lambs and pigs killed. I saw and felt their pain. They felt the approaching death. I could not bear it. I cried like a child. I ran up a hill and could not breathe. I felt that I was choking. I felt the death of the lamb. --Vaslav Nijinsky (dancer and choreographer)

It is man's sympathy with all creatures that first makes him truly a man. -- Dr. Albert Schweitzer--Nobel 1952

If slaughterhouses had glass walls, everyone would be a vegetarian. --Paul McCartney

Og for å avslutte det hele: En historie av Gaiman kalt "Babycakes".

Jeg begynte i går kveld å fundere litt over viktige ting for å få et forhold til å vare. Da tenker jeg ikke på kjærlighet, omsorg, respekt og ladida - men på mer målbare ting. Dypt inspirert av sene samtaler i halvsøvne, og ymse mer eller mindre seriøs litteratur våger jeg meg her nå på en slags (meget ufullstendig) liste over viktige fysiske ting for at man skal "leve lykkelig alle sine dager".

Dobbeltseng med to dyner

Jeg er redd den enkeltsengen (120 cm) Stjernefisken og jeg deler i dag snart vil medføre at en av oss myrder den andre. Dette vil vi etterpå slippe unna med da utdåden vil bli utført i halvsøvne og vel så det. Vi skal ha større seng i huset, med to dyner - etthvert når vi får råd. (Av ukjente grunner har Stjernefisken i et 5 år langt samboerskap kun brukt en så smal seng. Det skal sies at damen han var sammen med er (sitat) "liten og søt" (med stor vekt på liten - red anm), men likevel!)

Oppvaskmaskin

Par krangler visst aller mest om hvem som skal ta oppvasken. Ikke noe problem med en automatisk, mekanisk oppvasker! I tillegg har jeg ikke noe i mot å ta ut av den...

Et pledd til hver

Banalt, men vesentlig for disse kalde, norske vinterdagene.

Stort klesskap

Da slipper mannen å irritere seg over at damen har så mange flere klær enn ham, og at det nesten ikke er plass til hans bekledning i klesskapet. Jeg er usikker på om slik irritasjon skyldes misunnelse over utvalget, eller rett og slett at menn flest blir matte ved tanken på så mye å velge mellom...

Barskap

Hvis alt annet feiler kan man drukne sine sorger.

Vel, i alle fall hadde det vært fint om påbegynt hadde vært halve jobben gjort. Eller om det kom en magisk liten fe og magisk tryllet alle tingene våre ned i pappesker. Det hadde vært fint om den lille feen også klarte å bygge pappeskene selv...

Egentlig var det ikke så ille å begynne å pakke i går. Faktisk var det ganske hyggelig. Vi har pakket ned det meste av bøker og tegneserier - og jeg skal i dag sortere ferdig ca 20 årganger med ymse og pakke de bort også. Tegneseriene mine har jeg hatt med meg overalt - ukuttet. Og da mener jeg overalt. Til og med på studenthjem hadde jeg med meg fire - fem hyllemeter med tegneserier. De som har bodd på studenthjem vet at dette er noe ekstravagant. Men jeg klarer rett og slett ikke tanken på at de skal bo bortgjemt i kasser et eller annet sted over lengre tid.

Så langt. Alt vel.

(Jeg må innrømme at jeg venter på en katastrofe av dimensjoner - men det får kanskje være måte på hvor pessimistisk jeg skal være?)

This plan is so cunning you could put a tail on it and call it a weasel.

~E. Blackadder~

Påsken var over så alt for fort. I år også.

En eller annen gang skal jeg lære meg å ta ut noen ekstra fridager i forbindelse med påsken, men det ble tydeligvis ikke i år. Men fem dager fri skal man ikke kimse av, heller ikke at det kun er fire arbeidsdager i denne uken her. Kanskje jeg til og med kan klare å rote frem noe som minner om arbeidslyst!

Selve påsken har stort sett blitt tilbragt på sofaen med "Partners in Crime", "Blackadder" og "The Other Side of the Story". Dette akkompagnert av store mengder med godterispising. Kun avbrutt av noe kortspilling og middag. Herlig rett og slett.

Ryggvondtet mitt har så godt som forsvunnet. Takk og pris. Forkjølelsen har jeg slått tilbake (tre ganger tre hurra for mitt immunforsvar) bare for å innse at pollensesongen har startet - hvilket forklarer mine kløende øyne samt min insistering på å pusse nesen i tide og utide. Mest utide dersom jeg skal være helt ærlig.

Jeg har ikke pakket så mye som en polvott, hvilket passer meg helt utmerket. Det må da være begrenset hvor lang tid det kan ta å pakke en toroms leilighet (håper dette ikke ble berømte siste ord...)!

This plan is so cunning you could put a tail on it and call it a fox!

~Lord Blackadder~

Ha!

God påske liksom. På den annen side kan jeg jo benytte denne fabelaktige anledningen til å leke Pollyanna-leken.

Jeg er på jobb.

Pollyanna: Det er siste dagen på jobb før ferien, og tenk så deilig det blir med fri da. Og så får de andre med familie og barn tatt fri ettersom jeg er på jobb og utfører arbeidet deres.

Ryggen min gjør så vondt at jeg er litt redd.

Pollyanna: Tenk så deilig det blir når det er over! Og så får jeg lov til å ta Pinex Forte - og det blir man fin og mellow av (ok - ikke så veldig Pollyanna-aktig, men har tar man hva man kan!).  Og så kan jeg være glad for at jeg ikke har vondt i hele ryggen, men bare akkurat mellom skulderbladene.

Jeg har begynt å få enten halsbetennelse eller noe annet forkjølelsesrelatert.

Pollyanna: Igjen - tenk så deilig det blir å kjenne etter at jeg er frisk når det hele er over. Dersom jeg blir skikkelig syk får jeg ligge i sengen og drikke te. Dersom jeg klarer å overvinne sykdomstegnene betyr det at jeg har et fabelaktig immunsystem for tiden - og det er jo virkelig flott! Og halsvondt kureres med fine ting som varm te og teppekos. Og så kan jeg være glad for at jeg ikke har feber og er på jobb for eksempel.

Påsken skal jeg bruke til å pakke.

Pollyanna: Det blir helt fantastisk å få pakket ned alt og dratt av gårde til nye, fine huset (ok, det var en enkel en!).

Pollyanna er på mange måter en meget irriterende liten pike, men det er i alle fall verdt et forsøk!

Så smil, tenk på noe positivt i slik verden behandler deg, lær av det, vær glad. Og ikke minst: Ha en riktig god påske!

Selv jeg innser at det neppe er noe godt tegn når det kjennes ut som om noen stikker noe spisst og hardt og ganske stort inn i ryggraden mellom skulderbladene når jeg strekker på meg.

Kanskje jeg skal hilse på Herr Pinex Forte når jeg kommer hjem?

Jeg er en sånn person som er snill pike. Som forsøker å gjøre "alle andre" glade og til lags, og bent frem glemmer meg selv i det. Innerst inne har jeg også en slags tro på at dersom man er snill mot folk så blir de automatisk snille mot andre, og så vil noen også være ekstra snill mot meg.

Men jeg begynner å innse at verden alldeles ikke fungerer slik. I stedet bruker jeg masse tid på å være snill og omsorgsfull mot andre, som jeg heller burde benyttet til å være snill mot meg selv. For folk tar ikke automatisk vare på meg fordi jeg tar vare på dem.

Derfor skal jeg slutte med det der. Selvsagt ikke for godt og mot alle, men for en stund og mot en del. Jeg er lei av å føle meg utnyttet, bare for å innse at det ikke er noen der til å tørke mine tårer, og pakke meg inn i pledd når jeg synes at verden er stor og grusom.

Folk flest kan ikke forstå at jeg ikke ringer til pappaen min. Vel, though. Man må ikke like opphavet sitt. Bare fordi drittsekken gjorde mamma gravid gjør ikke det at han innehar en eneste kvalitet som kvalifiserer ham til å være far. Den hiv-positive alkoholiserte drittsekken kan fortsette å få seile sin egen sjø - og jeg skal ikke være den som skal synes synd på ham, eller ringe for å si hei. Og jeg trenger ikke at folk som kjenner meg godt skal si noe annet.

Og en del mennesker kan man ikke hjelpe heller. Man kan bare gjøre bjørnetjenester tror jeg. For jeg har brukt så mange år av livet mitt til å sørge for at lillebror kanskje ikke tar livet sitt denne gangen, og at psykologene kanskje har noe fornuftig å si på dette sykehuset her. Dernest har jeg passet på at mamma ikke får totalt sammenbrudd. Akkurat alt dette har vært usedvanlig tøft for meg - både økonomisk og følelsesmessig. Men jeg har ikke hatt noen som har tatt vare på meg - jeg har bare bitt tennene sammen og stått i det. Jeg har passet på alle andre, men lurer fortsatt litt på når noen skal komme med et lommetørkle til meg.

Slik som det er nå har jeg snakket og vært der og hjulpet til. Og nå er lillebror et sted jeg bare kan stå matt og trist og se på. Det er høringsmøte i april - der skal det bli bestemt om han skal i fengsel og i så fall hvor lenge. Kanskje mer enn et år. Jeg er glad i broren min, men for å være ærlig er dette litt mer enn hva jeg føler for å takle på toppen av alt annet.

Og egentlig har jeg nok selv. Jeg har vondt, vondt i ryggen min. I dag er migrenen min ekstra vrang, og det er ikke alltid så moro å stå opp og bo i denne annensorteringskroppen her.

Jeg skal ikke påstå at ingen gjør fine ting for meg.

Mamma er konstant fylt med dårlig samvittighet (en del av det velbegrunnet må jeg desverre si), og er snill og kjøper grill til meg, og gir lommepenger når jeg skal på ferie selv om jeg er stor og voksen. Stjernefisken lager te til meg og sørger for at jeg har det sånn ganske bra.

Så hva vil jeg ha?

Det er ikke så vanskelig egentlig.

Jeg har lyst til å kunne si hva jeg føler. Hvordan jeg har det. Hvordan det er å være meg oppi alt dette her som passerer for livet mitt og omgivelsene mine. Og jeg vil gjerne gjøre det uten at den andre parten skal avbryte meg eller avslutte med historier om hvor ille det er å være han/henne, eller komme tirader om feilplassert dårlig samvittighet, selvmedlidelse og skyld. Jeg vil ha ekslusiv oppmerksomhet rundt hvordan jeg har det. Kanskje jeg da kan være i stand til å gå fra de vonde følelsene mine en gang.

Og jo.

Gjerne pledd. Og en skulder å gråte på av og til. Og sjokolade.

Det er vel det egentlig. Fra her jeg sitter virker det ikke som om det er for mye forlangt. Men når jeg tar ønsket mitt med inn i den reelle verden ser jeg at slike ønsker oppfyller vi ikke her.

Men det er det jeg vil ha. Veldig gjerne.

Det er aldri moro å stå opp tidlig for å dra på jobb. I alle fall ikke på en mandag.

Og det skal sies at det er enda mindre gøy når Stjernefisken bare grynter, snur seg i sengen og sover videre. Jobben hans har nemlig stengt hele påsken, så han har over en uke med påskefri. Nå er det jo fem dager på meg også - så slikt sett klager jeg ikke. Men jeg skulle gjerne blitt under dyna jeg også...

Noen har veldig nært forhold til alle ledd i slekten, mens andre (kanskje de fleste) har et anstrengt forhold til et ledd eller fler. Jeg på min side har passert anstrengt og kommet ut på andre siden når det gjelder mitt faderlige opphav.

Derfor var det veldig rart at Stjernefisken så pappa i dag. De to har aldri hilst på hverandre, men Stjernefisken kjente igjen pappa umiddelbart - familielikheten er nemlig slående. Veldig underlig at kjæresten min har sett pappaen min - for jeg har nemlig ikke sett ham på flere år...

Det virket i alle fall som han har det bra. Tross alt.

Men det er litt som om noen hadde fortalt meg at de hadde sett den avskyelige snømannen eller nøkken i tjernet. Nemlig ørlitegranne uvirkelig, og ganske rart.

Opp gjennom årene har jeg fulgt både meg selv og vennene mine gjennom flere fysiske forandringer.

Vi har blitt tynnere og tykkere og fetere. Noen har også blitt litt kortere, men de fleste har nå satt seg godt til rette i bredden. Hårfrisyrer har kommet og gått, det samme har den sorte leppestiften hos de fleste. Klesstilen blir stadig mer behagelig for de fleste av oss (bortsett fra arbeidsklærne til en, men det er en annen sak...). Noen har hatt babykul på magen, andre har fått dyrehår på klærne.

Oppe i alt dette her vil jeg si at vi egentlig ikke har forandret oss så mye. Vi har alltid vært lett gjenkjennelige utseendemessig som akkurat den vi er. Men nå i det siste har det smøget seg inn en ny og hitill noe ukjent aktør - nemlig rynkene. Jeg kan tydelig se kråketrærne rundt øynene til de jeg er glad i, og ser de samme hos meg. Det er ikke lenger like lett å sminke seg - og jeg forstår hvofor folk over 30 skyr øyenskygge med glitter.

Det betyr nok at vi blir eldre alle sammen. Men jeg får ikke panikk av alle disse strekene. I stedet får de meg til å smile. Alle ser så levende ut, og jeg er glad for å ha delt de årene som har ført til linjene sammen med mennesker jeg bryr meg om.

Kanskje når jeg panikkalderen til neste år likevel, men inntil da bare er jeg litt mer nøye når jeg sminker meg under øynene...

I sted utbrøt en kollega entusiastisk noe som gjør at jeg lurer på om hun har fått en overdose av Freia-reklame med grønt gress og glade kuer og frisk luft:

"Av og til når jeg spiser melkesjokolade føler jeg meg så sunn!"

Nå nettopp fikk jeg en flott telefon! Jeg skal være med på en gruppesamtale i morgen. En sånn der man får en verdisjekk i etterkant som ikke kan brukes til noe annet enn moro.

Siden alle pengene mine for tiden går til hus og hus og flytting og litt mer hus skal det bli meget befriende med litt klingende mynt (i plastikkform) å benytte til noe bare til meg. Jeg ser for meg en genser i sjøgrønt samt litt ny fuktighetskrem til ansiktet.

Litt flaks skal man tydeligvis ha!

Når det regner så pøsregner det. Og da snakker vi ikke om litt drypping på klokkeren, men en fin stri strøm til å svømme i.

På et heller uvedkommende møte i dag ble det (ved en glipp antar jeg) nevnt at det neppe blir opprettet faste stillinger av vikariatene som er her på jobben. Siden jeg sitter og er vikar fant jeg ut at nå er det på tide å finne meg noe fast et annet sted.

Så i dag har jeg (nesten) uten dårlig samvittighet brukt en del av arbeidsdagen på å søke etter stillinger, samt å finpusse på CV-en min. Herfra er det bare å krysse fingrene, og jeg tar gjerne i mot en svømmevest eller to!

I dag skal jeg hjem og sortere ut sminke jeg vil beholde og ellers klargjøre resten for salg. Det er trist å vinke så bombastisk farvel til noen drømmer jeg hadde.

Som et sørgmodig farvel poster jeg et par bilder jeg sminket til for en stund siden.

I går var Stjernefisken ute på vift mesteparten av kvelden. Som singel savner man noen å dele tiden med, som samboer er noen kvelder alene som reneste gullskatten å regne.

Jeg nøt min tid som gressenke i går. Da jeg kom hjem fra jobb gikk jeg rett i kjøleskapet og skjenket meg et romslig glass hvitvin som jeg tok med meg i stua. På vei hjem hadde jeg kjøpt en liten (40gram) pose potetgull som deretter ble åpnet med stor entusiasme. Dette ble nytt sammen med en sigarett mens jeg kroet meg i sofaen med øynene klistret til en episode fra sesong tre av Angel.

Middag var noen enkle vårruller som ble fortært med selskap fra Simpsons på tv. Deretter så jeg mer Angel.

Og i tillegg til alt dette fikk jeg farget håret og ryddet en del. Og koste meg hele tiden i mitt eget lille univers.

Hvem er det som sier at gresset av og til ikke er grønnere på den andre siden av gjerdet?

(i alle fall for en dag eller to...)

I går fikk jeg ørlitegranne problemer med å ta ut piercingen av tungen før jeg skulle gjennomlyses. Jeg fikk godt tak, men klarte ikke å løsne den. Heldigvis er kjærester tilgjengelige for litt av hvert, og Stjernefisken var sterk nok i fingrene.

Så metallfri travet jeg ned til røntgeninstituttet i sentrum. Rommet jeg kommer inn i er typisk for helsesteder - en hvit maling med grønnskjær dekorerte veggene, sammen med noen kunsttrykk. Bordene var dekket av mer eller mindre lesbar litteratur fra tidlig i fjor. Jeg fikk lov til å vente litt, så fikk jeg lov til å vente litt til. Heldigvis hadde jeg tatt med meg en ny bok - så det var ikke så ille.

Etterhvert blir jeg vist inn i et rom med et lite avlukke med en grell blomstrete gardin foran. Den hyggelige damen ber meg om å ta av alt av metall - inkludert bukse og bh - og deretter vente litt til. Jeg rakk å lese nesten et helt kapittel før jeg får den delte gleden av å bestige MR-maskinen.

Damen (med sort neglelakk faktisk - fine damen) gir meg et par gulrøde ørepropper. Maskinen lager nemlig en del lyd fikk jeg vite. Deretter klatret jeg opp på plastikkmonsteret og la meg ned på et papirdekke. Hodet mitt måtte ligge godt inne i en dyp grop, og hodet ble videre polstret med noe. Deretter trakk de et plastgitter over hodet mitt. I hånden fikk jeg en alarmknapp tilfelle det var noe.

Det skal sies at jeg ikke er noe særlig klaustrofobisk av meg, men jeg kjente hjertet begynte å slå litt fortere når jeg i iført overnevnte ble kjørt inn i et trangt rør i maskinen. Og der måtte jeg ligge helt rolig...

Selve opplevelsen kan bare karakteriseres som skremmende. Jeg lå der inne i røret mens det var veldig høye dunke, banke og pipelyder rundt meg. Pipelydene holdt på i flere minutter i strekk og minte om en hissig vekkerklokke som noen hadde plassert rett ved siden av øret mitt - uten at jeg hadde mulighet til å slå den av. Det var heldigvis et lite speil der som jeg kunne se ut av maskinen via, ellers hadde jeg nok kunne fått litt panikk.

Heldigvis tok det ikke mer enn ti minutter/kvarter, og jeg forsvant så kjapt jeg kunne ut derfra og ut i den relativt friske Oslo-luften.

Vel hjemme hadde pulsen stabilisert seg for lengst, og det var på tide å putte metallet tilbake der det var plukket ut fra. Jeg skulle gjerne ha sagt at alt gikk greit; er som kjent veldig glad i metallbitene mine. Men den gang ei. Hullene i brystvortene hadde lukket seg så mye at det bare var å glemme å få satt piercingene tilbake på plass. Jeg er faktisk litt lei meg på grunn av det - men ikke pokker om jeg piercer de på nytt igjen - det var ganske vondt husker jeg...

Men hvordan det gikk?

Det aner jeg ikke. De sier jo aldri noe med en gang. Så jeg får vel pent vente på brev fra den inkompetente legen min, med beskjed om at de (forhåpentligvis) ikke har funnet noe abnormalt.

I dag er dagen hvor jeg skal ligge musestille i en maskin mens noen fremmede mennesker titter på hjernen min. Sånn rent objektivt vil jeg si at hjernen er en ganske privat sak, men i dag skal den altså blottstilles for "alle" å se.

MR - som de skal bruke for å kikke inn i meg - er basert på magnetisme. Det betyr at jeg må fjerne alle metallbitene mine, ellers vil de forsvinne inn i maskinen, noe jeg ikke tror vil være direkte behagelig for meg.

Hjemme plukket jeg ut ni piercinger og jeg føler meg naken, nesten. Jeg har fortsatt to stykker igjen som jeg skal ta ut rett før jeg drar dit. Slimhinner gror så fort, og jeg har alldeles ikke lyst til å "stikke opp" hull hverken i tungen eller under leppa. Jeg liker piercingene mine, men er ingen selvpiner av noen som helst grad.

Så i dag føler jeg meg litt "rar": Både fordi jeg har mindre metall enn jeg pleier, men også fordi jeg gruer meg litt. Selv om jeg tror at hjernen min har det helt fint så tenker jeg litt på at de kanskje finner noe galt der, og det er faktisk en tanke det egentlig er for skummelt å tenke på...

Leiligheten er solgt.

Prisen er desverre så-som-så, som gir seg utslag i manglende innkjøp av spisebord, og noe høyere lån. Men ... det blir ikke flere visninger, ikke mer stress. Alt er avklart og ferdig. Faktisk føler jeg for å nynne på "julefred og julefryd" bare med ordene "boligfred og boligfryd" i stedet.

I helgen hadde vi visning (igjen). Jeg skal ikke trette noen - ikke minst meg selv - med nitidige beskrivelser av hva som må vaskes, og pakkes unna og shines på før leiligheten er klar for å vises frem til (forhåpentligvis) kjøpelystne mennesker. Det holder kanskje med å si at det er såpass stressende at Stjernefisken og jeg mest av alt minner om to bakgårdskatter når det kommer til lynne for tiden.

Og i dag kom - nesten- det vi har ventet på en måneds tid nå: Et bud. Noen har forsøkt seg på et bud som er latterlig lavt under takst, og under det vi trenger. Så det budet kan vi ikke ta. Men det er lov å håpe på at noen andre byr over, og at vi deretter har det gående til vi får noe vi liker.

Det er pussig - den forskjellen på å kjøpe og selge. Når vi kjøpte hus ville vi ha så små bud som mulig, og nå som vi selger sitter vi og håper på en heidundrandes budrunde.

Uansett har jeg litt problemer med å jobbe i dag ettersom jeg er altfor opptatt med å krysse fingrene mine!

I dag stiller jeg meg helhjertet bak det utsagnet. Etter forrige uke hvor jeg faktisk følte meg opplagt har kroppen min tatt hevn nå. Pga kneet blir ryggen vond og når ryggen er vond blir hodet vondt. Bivirkningen av medisinen er faktisk litt hodepine, men også en festlig dose med kvalme.

Håper en amputert yogatime i dag hjelper.

Og i alle fall slipper jeg å dra på jobb på et par dager....

Verden ruller fremover som vanlig. Og jeg ruller med den. Det skjer saker og jeg funderer på ting.

Som.

Tid: Denne tiden er påstått konstant, noe som selvsagt bare er tøv. Hvordan kan man ellers si at man ikke har nok av den, eller at den går alt for fort. Selvsagt kryper tiden av gårde med puslete sneglefart når jeg går på jobb, for å igjen ta på seg syvmilsstøvlene når helgen har nådd meg.

Kulde: Er noe vi har akkurat nå. De siste dagene har det vært mer enn 15 minus om morgenen, og alle klager over at de er kalde. Det eneste som hjelper mot slikt vær er ullundertøy, som min kjære mor var så omtenksom å forsyne meg med i julegave. Jeg er faktisk ikke så værst varm (selv om fingrene mine er isbiter). Men det skal sies at det kjennes rart ut å pakke seg godt inn etter at jeg forrige uke måtte ta litt allergitabletter ettersom pollenet begynte å plage meg...

Babyer: Noe stort sett "alle" får for tiden. DyreVennen har fått en liten jente, og min venninne Sølvfiskens kusine fikk en baby i går kveld. I tillegg venter tre andre lengselsfullt på at magen skal forsvinne etter at nøstet har kjempet sin vei ut i friluft. Stjernefisken er ikke så vant til barn, og lurte i går på (etter å ha studert et bilde av DyreVennens datter) på om babyer ikke har så mye øyne når de er helt små. Tidene hvor menn klønete og redselsfullt kikker bort på de nyfødte er tydeligvis ikke helt over.

Mat: Igjen skal det være fest på jobben. Denne gangen gravøl for å ta farvel med gamle lokaler før vi eventyrlystne beveger oss til sentrum. Det skal serveres mat på dette gravølet - noe som sikkert er hyggelig for de som spiser kjøtt. Som kjent gjør ikke jeg det, og igjen blir jeg avspist med at jeg kan "få en vegetarsalat". Vel, som før - salat er ikke middag!!! I alle fall ikke festmiddag. Tror ikke jeg gidder å forsøke å dra...

Bostedssalg: Vi får ikke solgt. I alle fall ikke enda. Til helgen er det visning igjen - og jeg begynner å bli grådig lei av å vaske og rydde for at fremmede mennesker skal vase rundt i mitt hjem. Heldigvis skal vi sove borte i helgen slik at vi slipper en ny runde med pussing av speil og gjemming av vaskekoster etc på søndag morgen.

Gjeld: Noe jeg bare får mer av. Litt fordi vi ikke får solgt, slik at vi må mellomfinansiere. Og litt fordi vi sikkert ikke får solgt for så mye vil vil - da blir det mer lån. I dag skal jeg i banken og underskrive papirer på mine neste 20 år som gjeldsslave.

Ansvar: Noe jeg pleier å sky som pesten. Men nå har jeg fått litt ekstra på jobb, og jeg deler det med en annen. Det viser seg at dette er litt moro - og jeg koser meg med å gjøre litt annerledes, og viktig arbeid.

Sminke: Jeg har alt for mye sminke. Seriøst alt for mye. Utdannet innenfor "sminkefaget" som jeg er har jeg samlet en spektakulær mengde med stæsj. Dette trenger jeg selvsagt ikke lenger - men jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av det. Vi snakker om kilo her. Men likevel har jeg lyst på noe nytt og spennende, som en stilig neglelakk eller en snasen lipgloss.

Penger: Vil ha mer. Helst mye mer. Penger. Takk.

Jeg tror mine små grå er noe underernært. Jobben min er til daglig ikke akkurat veldig komplisert, så jeg surfer gjennom dagene uten å ha alt for mye avansert å løse.

Men nå på jobben skal jeg skrive et notat. Et viktig notat. Jeg regner med at jeg kommer til å bruke hele dagen i dag, og muligens en del av dagen i morgen også. Det å skrive saklige, viktige ting er vanskeligere enn jeg mente å huske det var fra den gangen jeg gjorde slikt hver eneste dag.

En ting er sikkert; jeg har nok bare godt av det!

(og så er det litt moro også)

Lillebroren min lever under den illusjonen at jeg er så smart. Og tøff. Og kul. Dette er selvsagt ganske hyggelig å høre, men jeg tror nå at han muligens tar noe feil. Og egentlig burde han vekkes fra denne dagdrømmen!

Ok. Jeg er ganske smart. Jeg har IQ-testen til å bevise det. Men selv om jeg da kan få være medlem i 2%-klubben betyr ikke det nødvendigvis at jeg er så lur. Eller avbalansert for den saks skyld. Jeg, som gammel rullespiller, mener også at det er stor forskjell på intelligens og visdom. Det å være smart betyr bare at jeg er flink til å sette ting i sammenheng. At jeg tenker ganske fort gjennom saker med en viss form for struktur. Men visdom er det som teller her i livet. Muligheten til å leve livet på best mulig måte, samt å se hvor og når og på hvilken måte det lønner seg å blande seg i andres saker. Dessuten er det noe som heter å være for smart for sitt eget beste!

Da har vi kommet til tøff. Nei, jeg tror vi tar kul først.

Jeg er ikke kul. Jeg er ikke akkurat antitesen av kul heller. Men jeg er ikke en innovatør. Ei heller en som surfer avgårde på sin vannvittige selvtillitt og kikker ut på verden gjennom solbrillene mine. Jeg har blitt beskyldt for å være kul fordi jeg er veggis. Men det får da være måte på! Jeg er ganske vanlig tror jeg. Omtrent som alle andre Litt sau. Bæææ.

Tøff.

Å smake på ordet tøff - hva innebærer tøff? Å være tøff? Jeg er nok flink til å late som jeg er det. At jeg tåler alt og klarer alt, og så bare børster jeg av meg støvet og går elegant videre. I stedet er jeg som de fleste andre. Jeg ligger en stund i støvet, før jeg kravler meg opp og stavrer videre. En del av støvet blir alltid sittende igjen også. Og så sniker det seg inn i øynene mine og får meg til å gråte. Nei, jeg er ikke tøff - men verden har lært meg at jeg må late som. Og da kan det jo hende at noe har smittet over underveis? Man kan alltids håpe.

Mitt kjøtt og blod påstår i alle fall at følgende beskriver meg: "du er ikke en av mengden, jeg har aldri hørt deg breke, livløst grått nærmet deg hverdagen". Der kan du se hva han vet!

Vel, noen ganger slik som nå legger man merke til hvordan andre ser en, og lurer på hva slags briller de egentlig har på seg. Og jeg lurer på hvordan andre ser meg. Ser deg meg som broren min gjør, eller ser de meg annerledes. Og hvor mye stemmer overens med hvem jeg tror at jeg er. Og den tredje dimensjonen er - hvem har rett? Det er ikke alltid man klarer å se seg selv mer sant og enkte enn det andre ser en. Man sammenlikner seg tross alt med andre menneskers masker og skuespill av seg selv.

Så kanskje bror har rett. Kanskje jeg er både tøff, kul og smart?

Inntil da; bææææ.

Jeg har lært og fått bekreftet noe i helgen. At det alltid står og faller på de små tingene.

Det finnes så mange der ute med øyet for de store slettelandskapene i livet. Som tar de store valgene på strak arm, men aldri skjenker detaljene en tanke. Mennesker som tror at dersom alle de store rammene er på plass så vil de små tingene i livet ordne seg selv.

Men de tar feil. Det er de små tingene som er viktige. Når de er i orden vil de store tingene legge seg pent rundt restene. Når vi er gamle er det de små gestene og de små dagene vi husker. Det er arbeidet som er gjort i dagliglivet som betyr noe.

De som ikke er fornøyde før "alt" er på plass går glipp av livet. Livet er det som skjer hver eneste dag, hver eneste time. Vi må ikke glemme å leve livet bare fordi vi ønsker å planlegge det. Da blir vi gamle og lurer på om det hele var verdt det - og da er det ikke sikkert det var det.

I dag er det på tide å ta frem den sorte øyensminken, den røde leppestiften og å grave noen pene klær frem fra bakerst i klesskapet. For i dag er det Gotham Nights på John Dee igjen, og vi har faktisk bestemt oss for å dra. Min første gang ute siden Halloween, så jeg kan ikke akkurat beskyldes for å være festløve! Den ganske gravide venninnen jeg skal dra med er mer ute enn meg... Selv om det er ni år siden vi først trippet inn i kjellern til So What med de andre sortkledde, er det en stund siden jeg kunne beskrives som fast inventar på Gotham sine kvelder.

Nå skal det jo sies at hverken den sorte øyensminken eller den røde leppestiften er noe som ligger ubrukt hjemme for så vidt. Og jeg har ikke så mye annet enn sorte klær å velge mellom (bortsett fra at alle olabuksene mine går i blått for tiden...). Det som derimot er helt sant er at de penere klærne må luskes frem fra bakerst i klesskapet. Rett og slett fordi Stjernefisken og jeg har stappet skapene fulle av alt mulig rart i forbindelse med visninger.

Jeg ser for meg følgende scenario litt senere i kveld:

Delirium er nysminket og føler seg ganske så lekker. Mens hun svinser energisk til Depeche Mode radbrekker hun sangen med sin ikke fullt så lekre sangstemme. Klesskapet åpnes og hun forsøker å finne ut hva hun skal ha på seg - og som de fleste andre av hunkjønn kan dette ta noe tid. Ikke gjøres det enklere av at en del ting er det rett og slett umulig å finne! Etter mye tenking - ispedd noen dansetrinn til ny Depeche låt - begynner hun å hale frem det hun kan få tak i langt inne i der. Fingrene griper om noe sort fløyelsstoff og hun begynner å lirke kjolen frem. Like før hun utbryter et lite rop om suksess raser ting ut i en voldsom fart. Et lite skap treffer henne over øyenbrynet og hun får en rett venstre av et par sko....

På gråten klatrer Delirium mistrøstig ut av haugen med saker. Hun drar fløyelskjolen etter seg og stapper kroppen inn i den før hun full av bange anelser tasser inn på badet. Der kan hun se et ulekkert blåmerke materailsere seg rundt det ene øyet. Hun sukker dypt og kaster alle tanker om å være pen på båten. Drar frem litt sminke og sminker på seg et blåmerke til rundt det andre øyet også. Ser man ut som en ghoul får man gjøre det skikkelig!

Vel - sånn kan det i alle fall skje.

Det som er sikkert er at jeg ikke aner hva jeg skal ha på meg ettersom det meste ligger bak en slik mengde med ting at det å forsøke å flytte på noe vil medføre et scenario som minner om det jeg nettopp fantaserte ut.

Merkverdig nok fikk jeg ikke noe sympati fra den gravide venninnen. Muligens fordi hun bare har en eneste kjole som passer over magen...

Jeg er ikke akkurat velsignet med den beste fysiske utrustningen som Gud hadde på lager. Faktisk tror jeg han glemte et par ingredienser da han lagde meg, men jeg gjør i alle fall stort sett så godt jeg kan med det jeg har.

Det skal sies at jeg i en alder av ikke fullt 30 synes det er litt slitsomt med dager og uker da jeg kravler meg avgårde som en dame på godt over 60 fordi ryggen gjør så vondt. Ikke liker jeg det når hodet mitt er kjipt heller. Faktisk synes jeg av og til ganske synd på meg selv, som er greit sånn i korte perioder.

Og av og til snakker jeg med folk som gjør at jeg tenker at jeg kanskje ikke har det så ille selv om medisinskapet mitt er velfyllt, og jeg ofte ser folk som er så meget friskere enn undertegnede. Her i går var denne "folk" min egen mor.

Velinformerte lesere vil kanskje huske at det kvinnelige opphavet opererte brystet i høst, og det gikk ikke helt uten komplikasjoner. Faktisk har det ikke grodd i det hele tatt og de har holdt såret hennes oppe i flere måneder. I januar fant de ut at brystet hennes nå så ut som et krater, og at de måtte forsøke på en ny operasjon for å se om det kunne gro da.

Så for ca en måned siden opererte de på nytt. Mamma har vært sykemeldt mer eller mindre, og har besøkt damen på sykehuset hver dag. Damen har vasket og stelt mammas sår, og har forsøkt å holde en optimistisk tone. Men nå er det desverre andre noter på gang. Såret gror ikke (igjen), og sykehuset aner ikke hva de skal gjøre!

Mamma har i alle år hatt store byller under armene, og noen ekstreme kviser - og hun lurte på om ikke disse tingene hadde noen sammenheng. Det trodde ikke damen på sykehuset, men det tror derimot hudspesialsten mamma ble henvist til. Det innebærer at mamma skal ta en medisin som heter roaccutane i tre måneder. Den har en liste med bivirkninger så lang som et vondt år, og den kuren koster 20.000,- kr. Dersom den virker blir hun kvitt byllene sine, hvis ikke blir hun bare blakk. Mamma er lei av å gå på penicillin, og ha et bryst som er fullt av verk og lukter vondt - og som gjør at hun bare kan dusje fra navlen og ned. Derfor skal hun nå forsøke seg på dette; noe som innebærer ingen soling, masse rar flassing samt at hun begynner å røyke og spise igjen (les: dropper slankekur for nå) for å holde depresjon fra livet.

Som om ikke det var nok kan ikke mamma ta leddgiktsmedisinen sin når hun tar penicillin, så hun er omtrent like stiv som en stokk for tiden. For å sette kronen på verket ødelegger alle de medisinene hennes fordøyelsen...

Faktisk føler jeg meg alltid friskere etter å ha snakket med mamma. Jeg klarer å åpne mine egne flasker med brus, ingen skal tvinge på meg medisin med masse rare bivirkninger og jeg kan sole meg til sommeren. Allmenhelsen min er litt på tur for tiden, men jeg og den vonde ryggen min kan ligge og kose oss i badekaret mitt når jeg har flyttet, og kanskje jeg ikke har det så ille tross alt?

Det er vel ingenting som andres lidelse for å føle seg litt bedre selv.    ;o)

Det går litt dårlig med det ene nyttårsforsettet mitt...

Nå skal det sies at det ikke bare er min skyld, siden jeg skadet kneet på yogatrening, og derfor har vært nødt til å ta en liten pause (pokkers supta vajrasana), og ikke gjøre noen posisjoner som involverer bøyde knær! I tillegg tar jeg nå medisiner for kneet, og da blir det viktig å ta det litt med ro når man yogaerer.

Jeg vil jo helst gjøre yoga - og hvor mye gikk opp for meg da jeg drømte om natten at jeg var i yogaklassen min. Det var da jeg fant ut at det var på tide å fordype meg i yogabøkene mine og forsøke å lage et yogaprogram som er bra for stiv rygg og nakke, og som ikke belaster kneet.

Dette kom jeg frem til:

Oppvarming: Pust - Rulle skuldre - Tadasansa / Mountain pose - Rull ned i uttasana - Rull opp - Seks surya namaskar (solhilsen A)

Hovedserie: Trikonasana / Triangle pose - Parsvottasana / Extreme sideways stretch - Surya namaskar - Ardra Chandrasa / Half Moon Pose - Inn i lett backbend med hendene i korsryggen - Uttasana (med foldede fingre over hodet, lent frem med hendene rundt albuene) - Surya namaskar - Bharadvajasana / twist på stol - Setu Bhandasana / Bridge Pose (to ganger)

Avsluttende: Universalstillingen - Salamba Sarvangasana / Shoulderstand - Halasana / Plough - Karnapidasana - Paschimattasana / Seated forward bend - Savasana.

Jeg holder alle stillingene i 20-30 sekunder. Bortsett fra shoulderstand som jeg holder 1-2 minutter. Dersom jeg skal gjøre sekvensen på kvelden gjør jeg ikke surya namaskar i hovedserien, og heller ikke setu bhandasana siden backwards bending er oppkvikkende. Det er planen.

Jeg prøvde meg frem i går - sent, så jeg fulgte den rutinen. Det kjentes ganske bra ut, og jeg håper det er et program som er ok. Å sette sammen et program basert på Iyengar er ganske vanskelig, ettersom det ikke finnes en bestemt formel - og siden det er mange øvelser jeg ikke kan gjøre akkurat nå. Ikke er jeg noen guru heller.

Men jeg har i alle fall kommet i gang igjen. Og det kjennes godt!

Det hadde vært kjekt av og til med en sånn teit liten sølvpapirhatt som noen har på seg for å beskytte hjernen sin mot negativ stråling.

Negative vibrasjoner kan som kjent komme fra så mangt; jorstråling, utenomjordisk intelligens, strømførende linjer og så videre. Men den mest kjente årsaken til negativ energi er mennesker, og jeg har fått en slik på jobb.

Denne kollegaen er ganske ny. Hun har markert seg omtrent fra første dag med å være uforbeholdent negativ, og med å lage bittebittesmå problemer til store, nesten uoverkommelige problemer. Hun har bla sagt at jobbens 40 siders rutinehefte var "ubrukelig" fordi det manglet en alfakrøll et sted på side 23. Etterfulgt av at klaging på alle som jobber som saksbehandlere på huset, og hvordan ting ligger sortert. Jeg vil gjerne tilføye at hun som alle andre negative mennesker ikke kommer med noen konstruktive endringsforslag. I tilegg forsøker hun å innynde seg hos sjefen, men det må hun jo få lov til.

Alt i alt har jeg bare bitt tennene sammen, og latt henne herje for seg selv. Men i dag overhørte jeg en samtale mellom henne og sjefen vedrørende "at det var sånn usedvanlig uorden i arkivet at det var umulig å finne frem der for henne". Jeg har ansvar for den delen av arkivet, og tok med meg en annnen kollega for å se om jeg hadde klart å ordne alt feil - jeg har tross alt ikke følt meg helt på topp konsentrasjonsmessig en stund. Det skal sies at noe lå på gal plass. EN mappe av ca 3.000.... Jeg kan ikke se at det kvalifiserer for å hause ting opp hos ledelsen. Kunne hun ikke bare ha flyttet den mappen til der den egentlig skal bo?

...folk... *sukk*

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg hadde betraktelig mer penger på konto.

Forrige uke dro det seg så langt at jeg kjøpte skrapelodd for å se om det kunne ligge noen tusenlapper gjemt der til meg. Og i helgen tippet jeg på hest (hvilket viste seg å være ganske gøy, men uten inntektsmuligheter forøvrig).

Hvis jeg hadde kommet over en 50.000,- kr så kunne jeg ha gitt Stjernefisken 35.000 slik at jeg følte at jeg bidro mer til huskjøpet rent økonomisk. Så kunne jeg ha brukt resten til å mellomlagre oss på hotell...

Hvis jeg bare hadde hatt litt mer penger på konto - et par, tre tusen eller så; Da kunne jeg ha bestilt meg time hos massasjemannen/-damen og fått knadd den vonde kroppen min til den var litt mindre vond. Deretter ville jeg ha bestilt Kos-pizza fra Dolly Dimple til middag, og spist den sammen med Stjernefisken mens vi drakk cola og så på Shrek 2.

I stedet skal jeg hjem (men ikke før om to timer) og lage makaronigrateng med laks ved siden av og ellers bruke minst mulig penger. Og det er ikke lønn før om 16 dager...

Jeg førsøker iherdig å ikke lyve. Det er noe som henger igjen fra jeg var yngre og meget snill pike, og det setter meg i veien for traileren Trøbbel, oftere enn at det gir meg belønninger av noe slag. Derfor har jeg begynt å lyve litt - ikke så mye, men litt. Hvite løgner på jobb hvis jeg tar meg alle tre dagene med egenmelding selv om jeg bare følte meg dårlig en av dem - og tilsvarende. Alltid etterfulgt av dårlig samvittighet, men det får da være måte på hvor ærlig man skal være i et samfunn der absolutt alle lyver av og til.

Men det jeg ikke vil lyve om er viktige ting. Og en løgn jeg forsøker å unngå mest av alt er selvbedraget. Problemet med å lyve for seg selv er ofte at det går så glatt - løgnen har festet seg lenge før sannhenten kommer smygende ut av hjernebarken, så da går man der og koser seg i sin egen Ibsenske livsløgn.

Men så skjer det noe som gjør at Livsløgnen blir avslørt som den usannheten den er. Og det kan slå en litt i bakken. Ikke nødvendigvis så mye at man går og skyter seg i hodet på loftet (ref "Villanden"), men satt ut blir man likevel.

Jeg har stirret en av mine egne løgner i hvitøyet i helgen. Og jeg har forstått hvorfor den har festet seg, og jeg tilgir den for det. For jeg har i alle år sagt meget bestemt at jeg overhodet ikke vil gifte meg, og jeg vil i alle fall ikke har barn. Punktum. Slutten på den diskusjonen.

Men feil.

Samtidig som jeg bastant har lagt ned den grunnregelen har jeg lengselsfullt kikket på brudekjoler i smyg, og lekt med andres barn og blitt glad inne i meg når jeg har fått dem til å le.

Så hvorfor denne store løgnen for meg selv? Hvorfor påstå at jeg ikke vil ha noe som jeg merker at jeg ønsker meg så mye at det kjennes ut som at jeg blør innvendig. Svaret på løgnen er enkel: Fordi jeg er redd for at jeg aldri skal få det. Derfor er det heller ikke noen vits i å ønske seg det - mye bedre å innbille seg selv og resten av verden at jeg ikke vil ha. Da er det ingen som synes synd på meg dersom jeg forblir både ugift og barnløs.

Jeg er fortsatt redd. Fordi jeg er sikker på opptil flere steder inne i meg at jeg ikke er noen person andre kan tenke seg å gifte seg med. I tillegg har jeg alltid trodd, og tror fortsatt, at kroppen min ikke er i stand til å få barn - at det er noe fundamentalt galt med den som enten vil gjøre at selve unnfangelsen aldri vil skje, eller at jeg vil "ødelegge" det barnet som er inne i meg dersom jeg skulle bli gravid. Og det svir.

(Og for å få lov til å adoptere må man helst ha vært gift lengre enn ens egne foreldre, og være rik som Røkke. Jeg mener en del om akkurat det, men det kan jeg ta en annen gang.)

Så det er sant det Ibsen sa: Tar du livsløgnen fra et menneske tar du lykken fra det.

Vel, jeg skal ikke påstå at jeg akkurat har blitt ulykkelig av å nøste opp min egen store løgn og se nye deler av meg selv for hva de akkurat er. Men jeg skal innrømme at jeg gråt på badet når ingen så det, og jeg føler meg litt på siden av meg selv i dag. Men det er vel kanskje sånn det er. Man finner stadig deler av sitt eget liv, og når man blir gammel og hvithåret er man vis og har innsikt i seg selv?

Jeg kommer fortsatt til å lyve for andre - opprettholde den ideen om meg som de allerede har. Men det er greit; nå er jeg i alle fall helt klar over at jeg faktisk lyver...

Ofte overrasker mennesker meg. Egentlig burde mennesker slutte å overraske meg, siden jeg mener at de fleste er umulig å forutse - men så kommer mine egne tanker i veien for å huske på akkurat det, og så har vi det gående.

Akkurat nå er det huskjøpet som "folk" (alt fra kollegaer til familie og venner) har litt kvaler på mine vegne for. Dette kan "folk" i og for seg slutte med, da det er lite poeng i at andre har kvaler for ting jeg tar med mer eller mindre knusende ro.

De to område som skaper bekymring og undring er følgende:

1) Jeg har kjøpt hus med kjæresten min. Synes jeg ikke dette er litt skummelt? .... Vel, nei, ikke egentlig. Mine tanker om huskjøpet har ikke involvert at det å ha lån på hus sammen med noen er forskjellig fra å ha lån på leilighet... Tydeligvis er forskjellen på å ha hus kontra rekkehus eller leilighet så stor for folk at det er tilnærmet umulig å svelge.

2) Vil det ikke bli grusomt å bo på "landet"? ... Eh, nei? For det første er det ikke akkurat landet, selv om det er gokk. For det andre blir nok det hel ypperlig: Frisk luft, god plass, skog, badevann og ro og fred. Det er ingen del av det som høres forferdelig ut. Mine kvaler har dreid seg om pendlingen, men det tror jeg kommer til å gå helt greit.

Så takk. Helt ærlig; hyggelig at dere tenker på meg. Men kan dere ikke heller bekymre dere for noe jeg finner bekymringsverdig? Det må da ikke være nødvendig å prakke på meg deres ideer om hva som er dårlig i noe som jeg synes er fint og bra?

I dag er det ett år siden Stjernefisken og jeg traff hverandre på Kraftverk for å snakke om musikk. Jeg hadde ikke tenkt meg at den gutten jeg skulle treffe kl fire den dagen skulle bli noen jeg kjøper hus sammen med nå 12 måneder senere. Faktisk var jeg helt sikker på at jeg ikke skulle bli romantisk involvert med noen på "uoverskuelig fremtid".

Men noen treff senere innså jeg hvor godt jeg likte Stjernefisken, og jeg bestemte meg for å gi det hele en god sjanse. Og det angrer jeg overhodet ikke på.

Så for å markere Dagen kjøper Stjernefisken med hjem et par pingvinøl. Jeg på min side planlegger en treretters middag bestående av:

          Forrett: Avocado og appelsinsalat

          Hovedrett: Hasselbackpoteter med soppstuing og grønnsaker

          Dessert: Grillet banan med sjokolade og iskrem

Jeg gleder meg.