Delirium

Med litt "flaks" klarer jeg sikkert å ødelegge alle de fine tingene for meg selv denne gangen også.

Helvete.

Men jeg skal i alle fall ha ferie neste uke. Kommer til å få bloggabstinenser tror jeg. Det eneste forumet for tiden for min store misnøye med, vel... det meste....

 "This life is a dream. I can't breathe through this mask."

Slike dager der jeg føler at jeg er verdiløs, flat og burde holde meg langt unna andre mennesker kommer oftere enn jeg liker det. Noen ganger kommer de så ofte og så lenge at jeg har problemer med å skyve det unna, og tenke på de fine tingene i livet mitt. Alt som er negativt med meg og andre kommer ramlende ned over meg som et tungt teppe, og gjøre det vanskelig å fokusere, være blid og ryddig i hodet.

Samtidig føler jeg meg ryddig i tankene - mye står klinkende klart for meg. Og jeg ser at dette er sannheter. Negative sannheter, men sannheter like fullt. Dette jeg skal skrive nå er et forsøk på å sortere disse sannhetene.

Sannhet 1: Det at jeg har mye vondt gjør at all kjærlighet jeg noengang kommer til å oppleve vil være tainted av det.

Sannhet 2: Uansett hva jeg gjør er det ikke godt nok. Jeg skuffer; jeg husker ikke bra nok, jeg er for rotete, jeg er for treg, jeg uttrykker meg ikke klart nok, jeg er for egoistisk, jeg er ikke ... vel ... det er visst mye jeg ikke er...

Just a little bit stronger
Just a little bit wiser
Just a little less needy

And maybe I'd get there...

Just a little bit pretty
Just a little more aware
Just a little bit thinner

Sannhet 3: Jeg forlanger ikke så mye av andre, men de forlanger mer av meg enn jeg er i stand til å levere.

Sannhet 4: Jeg er ikke kreativ, jeg er ikke sterk, jeg er ikke spesielt flink til noe som helst. Ikke engang til å være meg.

Sannhet 5: Jeg er utrolig lei av smertene mine. Og de har ingen planer om å gå sin vei.Noen ganger kjennes det ut som om det er alt livet mitt sentrerer rundt - enten å ha vondt i varierende grad eller forebygge det (kanskje ikke så rart folk går lei av meg?).

Sannhet 6: Jeg er nødt til å være den som ordner og fikser alt. Passer på at andre har det bra. Når jeg trenger noen til å passe på meg uten å stille krav er det ingen der. Kravene blir stilt. Jeg får ikke være svak.

Sannhet 7: Burde jeg ikke holde meg langt unna andre mennesker når jeg tydeligvis er slik en plage? Det er jeg ganske sikker på - og vil derfor ikke finne på å kontakte andre når jeg har det slik jeg har det nå. Holder det skjult. Holder meg skjult.

Sannhet 8: Jeg er så konfliktsky at alt bare blir samlet sammen inne i. Og der gjør det ingen nytte. Faktisk gjør det mye unytte hvis jeg skal være helt ærlig.

Sannhet 9: Jeg blir altfor lett apatisk. Tiltaksløs.

Sannhet 10: Jeg er så redd for at folk skal dra fra meg og slutte å like meg at jeg dytter de fra meg. Men all empiri tilsier at det er umulig å være glad i meg over lenger tid dersom du ikke er familien min - og selv der skorter det i visse ledd. (Dette er ikke helt sant. Jeg har et par venner som går de fulle fem milene.)

Sannhet 11: Jeg tenker for mye. Jeg kan sitte meg ned og tenke gjennom alt som har skjedd, skjer og kan finne på å skje. Og det er ikke lykkelige dagdrømmer. Det er slik jeg er redd for at verden vil oppføre seg mot meg, og jeg mot den.

Sannhet 12: Jeg tror det er umulig å elske meg.

Sannhet 13: Jeg har noen ting i livet mitt som betyr mye for meg. Og så glipper de tingene. Jeg har så vanskelig for å holde fast på ting, ideer og lidenskap for aktiviteter over lengre tid.

Sannhet 14: Folk liker meg bare når jeg er eksepsjonelt blid. Å være flat over flere dager fungerer ikke.

Sannhet 15: Jeg føler meg møkkete inne i.

Sannhet 16: Jeg er alt for sjalu.


Jeg har tenkt på disse tingene en god stund. Og denne følelsen jeg har inne i nå har bygget seg opp over tid. Jeg føler meg som et menneske uten verdi, både for meg selv og for andre. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å endre på dette, eller om det i det hele tatt er noen vits. Og hva hjelper det meg om rammene er fine når ting inne i meg er søppel?


~we'll love you just the way you are - if you're perfect~

Det virker ikke som om det er noe vits i noe som helst jeg gjør. Kanskje jeg bare skal legge opp.

En av kollegaene mine har en datter på 10 år. Denne utrolig energiske datteren liker meg veldig godt (og har gjort det i månedsvis). Så godt faktisk at hun mer eller mindre kontinuerlig løper frem og tilbake til kontoret mitt, hopper opp på pulten min, snakker kontinuerlig, okkuperer mobiltelefonen for å spille på den, sitter og venter utenfor døren min dersom jeg lukker den, kikker på powerpals'en min hele tiden, lurer på om hun kan være med meg både på kino og trening, og skal vise meg alt mulig rart. I morgen skal hun ta med seg noe hun har laget selv for å vise frem.

For det er høstferie må vite.

Dette blir en lang uke. Trass i at hun egentlig er hyggelig (bare i små doser), og er søt og gir meg smurfedrops blir det nok en ganske så lang uke tror jeg, ja.

(og der var hun nettopp innom igjen)
(og enda en gang, gitt!)

Du vet det var en bra trening når hodet nyter det hele og kroppen sitter på bussen hjem og sier takk, takk, takk, takk, takk.

Ikke er jeg så vondt og støl i dag som jeg trodde jeg skulle bli heller.

Herved er jeg nok en yoda igjen!

Det var en gang for lenge siden en sporty pike som danset seg gjennom dagene nede på Spin Off dansestudio. Så en dag sluttet denne yndige piken med dette ($¤#!!§# nakkeskade), men snurret seg fort bort i aerobics som hun trente med stor iver i flere år.

Så en dag sluttet piken å finne så mye tid til å trene. Det kom arbeidsdager og slitsomhet og sykhet og mer latskap.

Men en gangs treningsdott alltid treningsdott kanskje - så piken lot seg selv bli dratt med på klatring som ble omfavnet med mye fynd! Det var knakende moro å klatre. Og så ble hun så fin og strerk i armene sine. Hun klatret i alle fall et par ganger i uken til hun falt ned dumme trappen og fikk dumme høydeskrekken og dumme ryggvondtet.

Og da ble hun passiv igjen. Eller mer enn igjen. Den unge damen var nå særdeles passiv fordi alt gjorde vondt. Vel, nesten alt. Hun oppdaget yoga som hjalp en masse, og som hun trente på Domus. Men så ble studiedagene over og arbeidslivet tok til på ny. Domus ble en fjern drøm, og yogastedene virket så pretensiøse og ikke minst kostbare. Damen forsøkte seg på sats, men det gjorde alle vondtene enda vondtere.

Men så! En vakker dag forrige uke fant denne hyggelige, og ikke minst unge, damen ut at Bårdar har yoga. Så i dag skal damen ned og trene en klasse for å forsøke.

Damen gleder seg og gruer seg på en gang. Hun håper så veldig at det skal være bra, men er redd for at det ikke er det. Og lurer på hvordan det skal bli å organisere dager rundt trening igjen (hvis klassen er bra). Og så føles det faktisk ørlitegrann som å gå over til fienden etter å ha snurret i ungdommens dansesko på Spin Off.

Det viktigste av alt er kanskje uansett for damen å huske at når man har hatt skade og begynner å trene gjør ting vondt. Og så blir det bedre etterhvert som man kommer i finere form. Meget viktig å ikke gi opp!

Da var bursdagshelgen ubønnhørlig overstått. Det er kanskje like greit, fordi det er måte på hvor mye oppmerksomhet og styr man vil ha kontinuerlig, selv om det er skrekkelig koselig en helg eller så i året!

Jeg vil i alle fall takke alle her som har gratulert meg med dagen. Det var kjempekoselig!

Fredagen gikk det berømmelige kaffeslaberaset av stabelen. Det var som jeg trodde det kom til å bli: Veldig hyggelig at folk kom, veldig hyggelig da det pågikk og veldig hyggelig da de gikk. Den ene venninnen min kjedet seg desverre noe veldig ettersom praten (som forventet) hovedsakelig dreide seg om ting som har med barn og slikt å gjøre. Hvis jeg skal være ærlig kjedet jeg meg litt jeg også, men ikke så mye - det var veldig koselig å ha folket der!

Det som derimot ikke var noe koselig var at jeg måtte bruke en tre kvarters tid på å rydde, støvsuge og vaske etter at alle hadde forlatt åstedet. Det var smuler overalt etter barnet, og klissete fingeravtrykk på bord og gulv, og smuler langt inne i gulvteppet. Da var jeg ikke spesielt blid egentlig.

Og det setter meg også i en slags lojalitetskonflikt føler jeg. Jeg har ikke noe i mot at barn griser litt på vaskbare flater - derimot har jeg noe i mot at barn griser på teppet mitt. Men hvordan sier man i fra om slikt uten å høres ut som en hurpetitte? Spesielt når folk ser hvordan leiligheten ser ut, og jeg har sagt i fra om at den ikke er spesielt barnevennlig. Og så har jeg heller ikke lyst til å fremstille min kjæreste ovenfor mine venner som et troll som ikke vil ha smuler noe sted. Når kjæresten min da oppdager smulene i teppet (fordi jeg klarte faktisk ikke å få bort alt - det var for mørkt til at jeg så det) og får kattunger, ender jeg opp med å forsvare mine venner mot beskyldninger om dårlig barneoppdragelse - tross alt. Det betyr at jeg på begge sider ender opp med å forsvare holdninger jeg ikke på noen måte stiller meg 100% bak, men jeg liker ikke når folk jeg er glad i blir fremstilt i dårlig lys av andre jeg er glad i (selv om fremstillingen har mer enn kjerne av sannhet)!

For det å beskylde noen for dårlig barneoppdragelse er litt som å beskylde dem for å være dårlige mennesker - og det er de ikke. Og det å gi meg beskjed om at barnet ikke skal få noe å spise dersom hun kommer på besøk igjen er irriterende. Jeg på min side ble irritert over at de ikke passet bedre på henne, og irritert fordi jeg måtte vaske noe så veldig - så jeg trenger ikke å forsvare dem slikt sett, men gjør det likevel. De som var på besøk synes min kjæreste er overvettes renslig, og da forsvarer jeg ham med nonsjolansje og nebb og klør. Joda - jeg synes han har et vel energisk og bestemt forhold til dette med rent og ryddig - men ikke pokker om jeg har tenkt til å innrømme det ovenfor folk som snakker delvis nedsettende om det!

Så da ender jeg opp på et sted jeg argumentasjonsmessig ikke vil være - og jeg blir frustrert - og spesielt Stjernefisken blir frustrert og i det hele tatt gir situasjonen meg lyst til å banne og sverte og rope høyt (noe jeg på et tidspunkt gjorde også).

Og så synes vennene at Stjernefisken er sær fordi han ikke ville være hjemme på fredag. Men hva kan jeg si: Han baker kake til meg, og er ikke glad i store ansamlinger av folk han ikke kjenner (som er sant, og som jeg sa).  Men det jeg ikke kan føye til er: Han har ikke lyst til å være her i kveld da det ikke er noen del av ham som har lyst til å høre på folk han nesten ikke kjenner snakke mer eller mindre kontinuerlig om barn. Sånt kan man ikke si til folk som har barn, er gravide eller lengter etter barn! Forståelse for slikt forsvinner visst umiddelbart når man får avkom virker det som. Derimot kan man etter at alle har gått ringe den venninnen som kjedet seg under kaffeslabraset, og si akkurat det, og akkurat hvor enerverende det var å vaske og om ikke hun aldri skal få barn (i alle fall vente veldig lenge)....

I alle fall

Lørdagen var det bursdagsdagen. Den hadde slike hyggelige elementer som en tur ned på Rådhusplassen hvor kunstutstillingen klart var det beste. Flott og fin og god sjokoladekake som Stjernefisken hadde bakt. En tur på Aker Brygge for å kikke. Gaver. God middag (som ikke ble det vi ville ha, da den kinesiske restauranten under oss hadde stengt på lørdag). Shrek 2 (som var så morsom at jeg knapt nok kunne tro det!). Noen glass vin og musikk på.

Søndag kjørte vi ut til mamma. Hentet veggispizza til oss. Kom på da vi var der at kaken hadde vi glemt. Heldigvis hadde mamma (av uforståelige årsaker) bakt en liten kake så det løste seg elegant. Hadde det hyggelig med slekta. Fikk gaver. Kjørte hjem Så film. Spiste potetgull (som jeg ikke har spist på over en mnd i alle fall!) og det var godt det! Så la vi oss.

Og så våknet vi igjen, gitt - og nå er det i dag. En hel arbeidsuke foran meg!

... og selvsagt fikk jeg masse fine pakkesanger:
På fredagen: "Lost in Translation", vase med blomster i, masse bøker, masse CD'er, genser i favorittfargen min og en slags leppestift.

Av Stjernefisken fikk jeg en flott Storm klokke, Monstertøfler (som skriker når jeg trykker på ene kloen!!), spilledåse med Pink Panter melodien og en pilleeske til hodepinemedisin formet som en blå og hvit pille. Av Stjernefiskens far (dvs Stjernefisken handlet) fikk jeg en Power Pal. Min Power Pal er en katt, Stjernefisken sin er en dinosaur. Hvis de får barn får de en dinokatt.

Av slekta fikk jeg penger til forskjærskniv og fjel. I tillegg fikk Stjernefisken og jeg frityrgryte til leiligheten.

Konklusjonen er at jeg er behørlig feiret, og at det nå er et helt år til neste gang!

Jeg vil gjerne gratulere meg selv med morgendagen 25. september. Da blir jeg 28 år, og sikkert ikke stor pike i år heller!

Det blir kaffeslabras, kake, gaver (håper jeg), kinesisk marked, venner, familie, stjernefisk og Shrek2. Hva mer kan jeg forlange? Ikke noe så vidt jeg kan se.

Jeg gleder meg som bare det!

En ting som hjelper masse mot vonde rygger, stive nakker og anspente muskler er selvsagt å tøye. Spesielt når man sitter foran en pc hele dagen.

Nå vet sikkert alle som sitter foran pc at det å hoppe blidt opp for å strekke på seg rett og slett er noe man sjelden gjør. Jeg derimot gjør det faktisk, helst to ganger om dagen. Litt fordi jeg må, og litt fordi jeg har fine ergonomiprogrammet på pc'n min. Folk ser rart på meg når de går forbi kontoret, og jeg står og veiver med armene mine. Men det er deres problem. Og noen finner også ut at det er en god ide å begynne selv.

Siden programmet hjelper kan jeg anbefale det til andre. Det tar liten plass, popper opp av seg selv flere ganger om dagen, og kan lastes ned her.

Det å være ikke like frisk som mange andre er en ganske slitsom affære. Selvsagt er det slitsomt i seg selv å være syk og ha vondt med ujevne mellomrom, men det aller mest slitsomme er å få folk til å forstå hva det er som skjer.

Jeg har migrene og andre sterke hodepiner som jeg har hatt med varierende intensitet og omfang siden jeg var fem år gammel. Til tider har dette vært så ille at jeg ikke har hatt noe "liv" utenom å komme meg så mye som mulig på skole/jobb, og sove eller være sløv og dopet ned resten av tiden. Legen min vurderte å søke delvis uføretrygd for meg. Nå er det bedre enn det har vært så lenge jeg kan erindre i alle fall. Noe av det skyldes at jeg har funnet ut av en del ting jeg kan gjøre for å holde smertene fra livet.

Det er ganske viktig for meg med et ganske regelmessig kosthold. Jeg får ikke panikk hvis jeg ikke får spise middag kl fem hver dag, men det er fint om det ikke drøyer til kl åtte. Hodepinen min tar færre besøk dersom blodsukkeret mitt er sånn passe jevnt. I tillegg er det fint å sove nok. Og noen ganger må jeg ha mat eller noe for å døyve hodepine som dukker opp. Rødvin unngår jeg med stor bravado, men ellers kan jeg spise stort sett det jeg vil.

Hva som fungerer for meg har jeg funnet ut gjennom flere år med prøving og feiling. Så pr av nå - når det gjelder min hodepine - så vet jeg hva jeg snakker om. Og jeg gjør mitt beste for at dette skal affisere livet mitt i minst mulig grad.

Problemene oppstår når folk rundt meg ikke er i stand til å forstå, og ikke gidder å forstå hvor utrolig vondt jeg kan ha det av og til. At når jeg sier at jeg har vondt i hodet så er ikke det for skøy. At det kan være uhorvelig vondt og lammende før det kjennes ut som om øynene mine skal kollapse i seg selv, at hjernen min forsøker å sprenge seg ut av hodeskallen og jeg blir likblek og gråter - slik at det er mulig for andre å faktisk se at jeg har det vondt. Og når jeg får høre ting som "ikke ta det så høytidelig", "forsøk å heve deg over det", "kan du ikke bare ta en tablett så kan du oppføre deg som vanlig", "kan du ikke droppe å spise så mye/ofte", "skal du legge deg allerede", eller andre lite hjelpsomme setninger er det enerverende. 

Tror faktisk folk at jeg liker å ha hodepine? Tror andre at jeg ikke forsøker å kjenne på den minst mulig? Tror mennesker at jeg får vondt for å kaste om kull deres planer og ideer? Tror folk jeg har et valg om å si "det passer ikke å ha vondt nå herr Hodepine, kan du ikke komme tilbake sent i morgen i stedet?".  Det er ikke alt som kan avhjelpes, noe må bare ventes ut.

Jeg føler meg stort sett som en hypokonder. Hva er galt med aksept av at slik er det uheldigvis å være meg? Jeg er ikke like frisk som andre desverre. Hva er galt med å si "usj, så kjipt", og gi meg ett pledd? Kanskje til og med et glass vann og medisin. Og hvis man virkelig vil slå på stortrommen, trylle frem en kopp te og kjeks. 

For å gjøre ting enda verre for meg selv: I tillegg til denne hodepineaffæren falt jeg ned en stentrapp på vei til jobb for snart tre år siden. Det var usynlig is på trappen, jeg falt og fikk et trappetrinn i korsryggen, et i området ved skulderbladene og sekken i nakken. Jeg har lagt igjen godt over 60.000 til behandling for å klare å fungere. Nå er det ok. Korsryggen blir fort sliten, men det er ikke så farlig. Nakken har fått seg en forkalkning på øverste nakkeledd som også er til å leve med de fleste dager. Derimot er ryggen min slått skjev ved skulderbladene, som ikke er ok.

Ryggen min stivner til. Presser på nervetråden og muskler slik at jeg mister følelsen i fingrene mine av og til, skjelver litt på hendene eller andre irriterende småting. Men av og til kjennes det ut som om noen har spikret jernspett inn i ryggen min. Hodet kjennes for tungt ut for nakken, og jeg har generelt så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og da er det ikke greit å være meg. Smertene (i både rygg og hode) gjør at jeg ikke klarer å tenke helt klart, og alt blir ganske vanskelig.

Ryggsmertene i likhet med hodepinen er ikke noe som synes for andre, og jeg får samme reaksjonene. Det hender jeg ønsker meg å brekke noe i stedet. Da kan folk se at jeg har det vondt, og ikke få meg til å føle meg som at jeg burde være en annen person.

For det er også noe av problemet. Tydeligvis blir mine ufordragelige smerter sett på som en del av min personlighet. Og gir meg mye mindre å gå på når det gjelder alle andre områder av livet. For å veie opp for denne tydeligvis grusomme feilen ved min person er jeg ekstra hyggelig, ekstra forståelsesfull, ekstra hjelpsom, ekstra blid og forsøker å være ekstra lite syk sånn ellers. Mye av dette er en naturlig del av min personlighet som jeg setter pris på, noe ikke. Og noe gjør meg litt bitter; som at jeg gir andre mye "slack", mens jeg får ekstremt lite tilbake igjen.

Jeg er lei. Dritt lei. Faktisk så lei at jeg ikke orker mer av dette. Jeg klarer ikke mer ellers takk. Hverken av smertene eller holdningene til de rundt meg. Nå er det nok. Jeg har fått så mye jeg tåler. Jeg kjenner at det knekker meg.

Og så.
Når det er sagt. Så er det bare å se en ny dag i det berømte forbanna hvitøyet, for det kommer ikke til å forsvinne bare fordi jeg vil det. Bare fordi jeg ikke klarer mer.

...so round and round we go...

Det er for mange møter i verden.

Forrige uke var det avdelingsmøte. I går var det kurs (kjedelig og unyttig må sies - hadde store problemer med å holde meg våken, men det var kjeks), så en markedsundersøkelse på kvelden (men den fikk jeg i alle fall gavekort på 500,- kr for), i morgen er det allmøte (alltid kjedelig, men det blir kake), og på fredag er det markering på jobben av noens bursdag (som jeg ikke husker hvordan ser ut en gang, men igjen - kake).

Jeg vil ha slike briller som Donald har med påmalte, våkne øyne!

Min kjære mors operasjon gikk selvsagt ikke uten komplikasjoner... (Og følgende historie er ikke for de som lett mister matlysten)

Damen ringte meg i går for å fortelle med groggy stemme at hun nok var blitt sykemeldt en uke til. Jeg jahaet og stirret strengt på via telefonen, og lurte på hva som hadde skjedd nå. Det hun fortalte er noe tragikomisk.

På mandag hadde hun begynt å lure på puppen (som er den som måtte skjæres i) kanskje var litt betent, og hun bestemte seg for å gå hjem da den ble varm og illrød, samtidig som gangene på jobben gynget i beste danskebåtstil. Hun ringte legen og lurte på om hun nok trengte en 50% sykemelding, og det gikk helt fint.

Vel hjemme slappet hun ikke akkurat av. Hun bar noen gardiner (hun skal ikke bære!), ryddet litt - og så slappet hun av. Det vil si - hun slappet av til rett etter at de hadde lagt seg. Da våknet mammas samboer av magesmerter herfra til evigheten. Noe som utviklet seg til diare i begge ender, at bena sluttet å bære ham, letter besvimelse på badegulvet (og mamma kunne jo ikke løfte og hjelpe ham!) og generell utmattelse. Etterhvert fikk han stavret seg i seng, og mamma innså at her måtte det vaskes, vond pupp eller ikke vond pupp.

Så hun vasker. Etter at hun har vasket kikker hun seg i speilet. Hele forsiden av nattkjolen er dekket av blod. Operasjonssåret har nemlig sprukket og det fosser verk og blod overalt. Og all den luktskapende materien hun har vasket opp blir nå erstattet av en ny luktskapende materie. (Et eller annet sted her hadde de visst begge to fått letter hysteriske latteranfall) Min mor er for så vidt en sindig dame slik at hun står over vasken og lar ting renne ut. Deretter setter hun på ny bandasje bare for å innse at den ble full på et par minutter.

Da innser også min litt tungenemme mor at det er på tide å ringe legevakten - med et hådkle på puppen og et på låret for å samle opp blodet og verket.... Legevakten på sin side synes mamma skal ringe sykehuset i stedet. Vakthavende lege på sykehuset finner ikke mammas papirer (som mamma mente kanskje burde være på data...?), så han setter henne over til posten der hun ble operert. Der får mamma snakke med en jordmor (!) som mener at det er neppe så ille som mamma sier, så kan hun ikke bare ta et par paracet for smertene, legge seg til å sove og ringe fastlegen sin i morgen? Seriøst - det var det sykepleieren sa. Og jeg skjønner hvorfor folk pleide å si Drammen Slaktehus da jeg var liten.

Det sier kanskje seg selv at mamma ikke fikk sove noe mer natt til i går.

På det tidspunktet hun ringte meg hadde hun vært på sykehuset, fått snakke med en snill kirurg som var meget forbløffet over hvordan mamma var blitt behandlet i natt, og blitt plastret og dullet med på alle tenkelige måter. Hun var også blitt beroliget med at det faktisk ikke var hennes skyld at det var blitt betent. Hun hadde også fått ringt fastlegen og sagt at hun gjerne ville avbestille den sykemeldingen ettersom hun hadde vært en tur på sykehuset allerede den dagen.

Så i stedet for en kjapp operasjon uten særlige komplikasjoner ligger damen nå hjemme med feber, og må på sykehuset helst to ganger om dagen for å dulle med den plagsomme legemsdel.

Det skal tydeligvis ikke være lett.

Det er ikke så ofte jeg leser mer eller mindre private ting som gjør meg skikkelig opprørt. Kanskje fordi jeg i bunn og grunn mener at folk burde få lov til å velge hva de skal gjøre med livet sitt selv. I alle fall til en viss grad. Men noen ting er så meningsløst, så skadelig og så tåpelig at jeg har store problemer med å fatte det.

Det var en blogg som sporet meg til å lese videre om dette konseptet som kalles for ana.

Kort fortalt er tydeligvis ana "selvvalgt" anorexia. Tilhengere av ana hevder at anorexia ikke er en sykdom, men et positivt livsstilsvalg. At kroppene deres blir sunne og vakre av å sulte seg. At folk som påstår noe annet ikke vet hva de snakker om. Etter det jeg har kunnet sett er ana-sidene fulle av infomasjon for hvordan sulte seg på mest effektiv måte, samt oppfordringer til selv å ta valg for å bli tynnest mulig.

Jeg blir litt sånn: Ok - hvis folk har lyst til å sulte seg og skade seg selv skal de få lov til å gjøre det så lenge det ikke er noen jeg er glad i. Men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at det er tåpelig og skadelig og at man burde få hjelp. Og ingen kan komme her og si at å spise godt under 1000 ckal, kanskje godt under 250 ckal også om dagen ikke er å skade seg da man på slikt kaloriinntak ikke får nok næringsstoffer og vitaminer og fordøylesessystemet vil etterhvert takke for seg. Og da har jeg ikke en gang tenkt på den skaden man påfører seg selv mental, og andre fysiske skader.

Derimot det å promotere anorexia som noe positivt som andre burde vurdere er rett og slett forkastelig! Og det er akkurat det pro-ana er. Oppmuntring til skade.

Her er en ganske objektiv artikkel om pro-ana. Og en konstruktiv antiside.

Dersom du ser en pro-ana side på nettet kan du rapportere den her hvis du vil gå til det skrittet..

---

Man kan kanskje spørre seg hvorfor jeg blir så opprørt over akkurat dette. Det er så mye annet i verden å bli opprørt over.

Noe av grunnen er at jeg har fordypning i spiseforstyrrelser. En annen grunn er at jeg har hatt perioder med forstyrret spisemønster selv, og jeg unner ingen andre det. Jeg har hatt perioder av livet mitt, og spesielt en periode for noen år siden, da jeg har skrevet ned alt jeg har spist, laget mat til andre slik at de skal tro at jeg likte å spise mat, trent masse for  å forbrenne det lille jeg fikk i meg,  og fungerte sånn passe fint sånn ellers. I den siste perioden gikk jeg ned til 46 kilo (jeg er 168 cm høy) - og når jeg ser på bilder fra den gang ser jeg at det ikke var pent. Ikke var jeg glad heller - det var jo for så vidt derfor jeg ikke spiste, jeg ville ha kontroll. Og jeg tenkte mest på hvordan jeg skulle klare å ikke spise uten at noen merket det, samt andre destruktive tanker.


Og jeg tror vi kan være enige om at dette som er et av idealene til pro-ana ikke er noe pent?

Denne uken er min bursdagsuke. All min bursdagsdottethet har hoppet frem og danser rundt i hodet mitt. Jeg gleder meg med andre ord en hel masse til lørdag når jeg blir tjuefler!


Så langt har jeg laget følgende ønskeliste (folk etterspør slikt nemlig):

Tegneserier: Outland, Sandman "Endless Nights", Pondusbøkene # 2-4
Bøker: Hornby "Fever Pitch", Keyes "Under the Duvet", Keyes "Lucy Sullivan is Getting Married", Den store Ruffenboka, She-Devil (denne har jeg ønsket meg i over 10 år nå. Hvert år setter jeg den på listen. Hvert år får jeg den ikke. Det begynner å bli moro å se om jeg noen gang kommer til å dra den ut av pakkepapir!)
Dvd: Lost in Translation, Disney's Dumbo, Disney's Jungle Book, Mary Poppins, Disney's Peter Pan, Big Fish, Pirates of the Caribbean, Harry Potter, The Breakfast Club, Pretty in Pink, Hook
CD: Den første til Rammstein, den første til Garbage, nye til Alanis Morisette
Diverse: Liten parmesanrasp, hvitløkspresse, sokker, biotherm lait corporel, biotherm mascara, musserende vin, stor kniv, liten kniv, gavekort på spa, kjøkkenhåndklær, te-lys med lukt

Og så har jeg bestilt Ruby Gloom veske i bursdagsgave til meg selv. Det ble ikke Jack - fordi onde nettbutikken skulle ha nesten 38 dollar i frakt - og det er litt i overkant synes jeg. 60 dollar for en veske - hmmm .. nei....

Men hvis noen er veldig rike vil jeg gjerne ha Jack-vesken. Eller skrivebordet jeg ønsker meg.

Siden "alle" har funnet sin indre sau, tenkte jeg det var på tide å følge flokken og gjøre det samme.

Testen mener følgende:





Which flock do you follow?

this quiz was made by alanna

Peace dude, flower power, ban the bomb... more grass please.


Jeg på min side pleide nok å være:





Which flock do you follow?

this quiz was made by alanna

Black is the new black, don't you know. All you happy people scare me.


Men tror at nå til dags er det vel denne som egentlig beskriver meg best:





Which flock do you follow?

this quiz was made by alanna

I wear and do what I like. Stuff fashion and your scary pop music.


... Eller kanskje jeg er en lykkelig schizofren blanding av alle tre?

Noen helger ender opp med et skjær av perfekthet over seg. Ikke bare i retroperspektiv, men akkurat når ting foregår også. Jeg er ikke storforlangende slik at jeg vil forvente å få slike dager trillende inn som på en snor, derimot er jeg meget takknemlig for de dagene som har vært.

Fredagen ble genial da jeg kom hjem og spiste tacos som Stjernefisken nesten hadde på bordet da jeg kom hjem (hva skal jeg gjøre når han slutter å være sykemeldt!). Deretter bestemte vi oss for å dra på ikea. Der fant vi ikke det vi skulle ha (som var gardiner), derimot fant vi fine servietter, pastaskje. te-lys som lukter herlig av vanilje, nye tidskriftholdere til tegneseriene mine (som jeg nå holder på å tegne logoer på) samt en lampe til å lyse opp cd'er og vinyler i stua. Det hele ble avrundet med en nydelig tegnefilm som heter "The Last Unicorn". 

** Jeg hadde i alle fall ikke hatt det aller minste i mot å møte en enhjørning. Ikke i det hele tatt. Eller en alv. Eller en pixie. Eller en dragebaby. **

Lørdag var det platemesse på Rockefeller. Himmelriket for folk som oss - og vi brukte to timer på å kikke på musikk og handle opp alle pengene vi hadde tatt med. Dagens fangst ble for meg: En Sisters of Mercy bootleg med sjeldne mixer og sanger på. En Depeche Mode "Songs of Faith and Devotion: Live" (med noen sanger som gir meg gåsehud helt faktisk!). Vinyl så jeg etter gammel nostalgia, og endte opp med Madonna "True Blue", soundtracket til "Who's that girl", Michael Jackson "Triller" (fra den gangen han så ut som seg selv) og Depeche Mode "Some Great Reward".
Resten av lørdagen var også upåklagelig med deilig omelett, masse Rex the Runt, mye musikk og god vin.

Da søndagen opprant var jeg sikker på at planene kom til å gå i vasken siden det har vært så regnete. Men tenk! Det var faktisk sol slik at vi kunne tasle oss til byen for å se på åpningen av kinesisk kulturfestival gjennom et kamera. Jeg håper jeg har fått tatt noen fine lysbilder. Det ble 11 bilder - og noe burde bli brukbart i alle fall. Å ta bilder av ting i bevegelse er jeg veldig dårlig på - men det er lov å krysse fingrene og smile forhåpningsfullt!

Vel hjemme underholdt vi oss selv med å lage en cd-samling av livelåter jeg har hatt på mp3. Og hadde et gledelig gjensyn med "Wind in the Willows".

Og mellom alt detter har det vært smil og latter og gode samtaler. Jeg tror jeg kan ta vare på slike dager som en liten skatt.

I dag har jeg vært skrekkelig flink på jobben!

Jeg har ryddet opp i gamle papirer og hauger jeg har hatt liggende. Hengt opp lapper som forklarer hva som ligger hvor inne på kontoret mitt (den ene lappen er prydet med en hyggelig selvtegnet giraff), så har jeg ryddet i hyllene, kastet en del ting som kastes skal, samt hengt opp en korktavle ved hjelp av kreativ bruk av hyssing.

Så nå er det nesten helt som jeg vil her inne, og enda bedre ble det da en hyggelig kollega forærte meg en hengeplante som gjør at alle ikke har fullstendig innsyn på kontoret mitt til enhver tid. Så det spennende nå er om jeg er i stand til å holde liv i den fine grønne plantetingen som henger i vinduet mitt!

Det er nesten så en kan glede seg til å komme på jobb til mandag. Men bare nesten...

Men nå er det helg, og da kan mitt lille hjerte glede seg som en femåring løs i godtebutikken!

I dag kunne jeg også trekke et lettelsens sukk. Min kjære mor opererte nemlig i går, og alt har gått veldig bra kunne hun røykende formidle fra godstolen hjemme for en knapp halvtime siden. Jeg vet hun har gledet seg veldig til å få den skjæringen over - og nå skal hun bare være flink og holde seg i ro til alt har grodd skikkelig.

Akkurat det å holde seg i ro er noe problematisk for henne dog. Jeg husker hun opererte bort svettekjertlene under armene for noen år siden. Da skulle hun også holde seg i ro. Enden på visa var at hun bandt beltet til morgenkåpen over armene og overkroppen (litt sånn surret cowboy), slik at hun kunne gjøre husarbeid og alt mulig annet likevel. Selvsagt var ikke dette noen god ide - operasjonssårene brukte en evighet på å gro. Kanskje jeg skulle minne henne på dette slik at hun faktisk forholder seg rolig denne gangen her!?

Det er utrolig hva slags småting man kan henge sin egen identitet opp i. Jeg har en mistanke om at dersom alt jeg skulle ha på meg ble byttet ut til: sko med høye heler og spiss tupp, hudfarvede strømper, en fiks beige drakt med en hvit bluse i, samt perleøredobber og langt lyst hår, så ville jeg sannsynligvis hatt store problemer med å være meg selv. Faktisk tror jeg at jeg etter en liten stund ville hatt litt problemer med å være helt sikker på hvem meg selv var.

Kanskje det er derfor jeg føler meg mye mer som meg selv etter å ha farget håret igjen i går. Den utvaskede rødbrune (som var lillasort for kun en liten stund siden - møkkafarge) skar heftig med både personligheten min og hudfargen min.

I'm back in black....

"The Village" har fått mye kritikk, og sånn passe middels terningkast. De jeg vet om som har sett den har synes den har vært helt ok.

Jeg trodde jeg skulle bli sånn passe underholdt der jeg trosset vær og vind og dro på kino i går. Men den gang ei. Jeg likte filmen særdeles godt.

"The Village" er en passe skummel film. Ikke "1 ubesvart anrop" skummel, og takk og pris for det. Den er mer klaustrofobisk skummel, undertone skummel - med noen mer uttalte partier. I tillegg er filmen en visuell nytelse. Og det er faktisk tatt seg tid til å uttdype både karakterene og menneskelige relasjoner - et trekk jeg savner i mye film jeg ser. Men det som gjorde filmen så bra for meg er at den er ikke en vanlig standard skummel film som ser pen ut. "The Village" er en ganske moralsk film, en samfunnsåpekende film pakket inn i noe annet. Jeg synes ikke dette forflater hverken budskapet, ideen eller den opprinnelige filmen. Derimot er det nydelig utført og jeg føler meg rikere for det.

Mange kritiserer filmen for ikke å være skummel nok, for ikke å være spektakulær nok og for ikke å være overraskende nok. Jeg synes den er alle disse tingene. Jeg krever ikke eksplosjoner og overspill for å føle at noe griper tak i meg og frakter meg av gårde. Shyamalan har tidligere vist oss farlighet i gjenferd og i utenomjordiske. Denne gangen her viser han oss farligheten i mennesker - og det treffer godt og riktig hos meg delvis nettopp fordi den er uten fiksfakserier.

makkurokurosuke

soot sprite, eller direkte oversatt veldig, veldig sort sort som et gammeldags navn

Min kjære Stjernefisk er som kjent en habil fotograf. Så dette bildet er lagt ut for å vise til verden at han kan det han gjør - i alle fall bedre enn de fleste av oss som i årevis har løpt rundt med kompaktkamera og vært fornøyd med bilder i motlys bare vi ser sånn ca hvem eller hvor det er!

Nå er det bare å håpe at jeg etterhvert klarer å få tatt noen fine bilder jeg også. Hvem vet, kanskje jeg til og med legger ut noen her en dag?

I tillegg er jeg meget fornøyd med at jeg nå har forstått hvordan jeg skriver ved siden av bilder og ikke bare under! Et nytt estetisk univers har ankommet min blogg!

Jeg snakket i sted per msn om språk og oversettelser med min venninne i Japan. Hun hadde følgende velformulering å si om emnet:


if you say many many words to explain your feelings, then your real feelings would be covered by words and disappear the real nuance

Inspirert av High Fidelity satt jeg meg ned i går og lagde en topp 5 over de beste albumene noensinne. Listen er absolutt. For nå.

Sisters of Mercy : "First and Last and Always"
Seigmen : "Total"
Fiona Apple : "When the Pawn"
Depeche Mode : "Songs of Faith and Devotion"
The Cure : "Disintegration"


Det som er viktig med en topp 5 liste over beste album er at hele albumet må være bra. Det hjelper ikke at det er en artist man liker, dersom de har gitt ut ujevne album. For eksempel irriterer det meg grenseløst at feks Skunk Anansie eller Bertine Zetlitz eller Mesh ikke har gitt ut album som er bra nok til å havne på en slik liste! På den annen side er det en gresselig bra liste slik som det er, og jeg er ytterst fornøyd med å ha disse i samlingen min!

Jeg føler meg alltid som en dott fra indre dalstrøka når jeg kommer inn på hudpleiesalonger. Og det gjorde jeg i går også. Alt er så rent og pent og hvitt og ikke minst dyrt og fasjonabelt... Heldigvis ble jeg fort grepet tak i og viftet inn i et avlukke med en stor stol, varmt såpevann til føttene mine og blader å lese på.

Etter at føttene var behørlig oppbløtt tar damen (damen er forresten en stor overdrivelse da jeg tror hun må ha vært 19 eller noe) frem en skalpell intet mindre må vite, og skjærer lystig løs på den harde huden under føttene. Deretter tar hun frem en slipesteinsmaskin og filer enda lystigere løs på fotbladene mine. Akkurat det var ganske lystig for meg også da det kilte en god del - med tilhørende lattersalver fra meg! Så ble neglene klippet og filt og jeg fikk gode råd. Men det viktigste av alt er at hun har lagt litt gasbind under ene neglen slik at den forhåpentligvis skal begynne å vokse bortover og ikke innover i huden min. For den innovervoksingen er ganske vond nemlig.

Føttene mine er så myke og fine at man nesten ikke skulle tro det var mulig. En del av meg håper seriøst at gasbindplanen ikke virker slik at jeg må komme dit et par ganger til for å sette på en... en.... dings...i plast... På den annen side er det bedre om det virker slik det er nå, så kan jeg heller unne meg noe slik 550,- kr luksus i ny og ne.

Det er mange ting jeg har ønsket meg som jeg nå faktisk har. Så jeg vil gjerne ta et lite øyeblikk for å tenke over disse tingene, og glede meg skikkelig over dem. I stedet for bare å haste videre og konsentrere meg om hva nå enn det neste jeg ønsker skal være.

Dette har blitt virkelighet etter å ha bare levd i hodet i ulik mengde tid:
- En sort, lang, inngått skinnfrakk
- Kule boots
- En stilig leilighet
- En ren og ryddig leilighet; som på magisk vis forblir slik
- Ikke dyrehår overalt (jeg nyter det så lenge det varer)
- En stjernefisk å våkne ved siden av og sovne ved siden av
- Bor sammen med en vannvittig musikksamling (ca 1300 cd'er og 600 vinyl'er)
- Bor sammen med en fin fin dvd-samling (over 80 bra stykker så langt)
- Jeg lærer meg å fotografere
- Jeg har penger til overs for første gang på lenge jeg vet om
- Stor tv som sjelden viser tv-programmer
- Finfine tegneseriene
- Masse bra bøker i bokhyllen som venter på å bli lest av meg
- Evne og mulighet til å lage god, ganske sunn og bra mat

Men det er i all fall en ting jeg bare gleder meg til at skal skje, og det er timen min hos en fotterapaut litt senere i kveld!

Oh for en herlig følelse å bli komplett forelsket! Men det er bare så vanskelig å vite hvem jeg skal velge!

Jack eller Ruby??

Det er selvsagt ganske tåpelig når visakortet mitt har handlet batterier og sorthvitt film bare for at Seagull-kameraet skal slå seg vrangt. Det vil ikke trekke seg frem, eller reagere på utløser, eller vifte med gardinene sine på korrekt måte eller noe slikt. Med andre ord får ikke jeg tatt de nærbildene jeg ville ta - i alle fall ikke før det har blitt reparert. Og det kan ta en stund...

På den annen side fikk jeg i alle fall lest ferdig High Fidelity av Nick Hornby. Genial bok. Meget genial. Morsom og tankevekkende på en gang.

Og etter en midlertidig identitetskrise brakt på bane av et forestående kaffeslabras er jeg nå tilbake til mitt gode (?) gamle jeg. Uten det aller minste omsvøp kunne jeg i går se meg selv for meg omringet av gaver mens jeg fornøyd kikker på hva som befinner seg innenfor innpakningspapiret!

Det er da seriøst latterlig å begynne å tvile på ting som rett og slett bare er bra! (Som likevel muligens er min største feil...)

Med en viss porsjon gru ser jeg på min nært forestående fødselsdag.  Det er uomtvistelige bevis involvert på at jeg er i ferd med å bli voksen, ja - kanskje til og med på at jeg er voksen allerede!

For det første blir jeg 28 år gammel. Det i seg selv tilsier at jeg ikke lenger er akkurat en ungsau, om enn ikke gammel som stein og mose heller.

For det andre gleder jeg meg ikke lenger hemningsløst til å få gaver og oppmerksomhet og sånn. Det er heller ikke bra. Når det gjelder gaver pleier jeg å være ca fem år gammel og full av entusiasme. Et sted i tankene mine har det nemlig sneket seg (ubedt) inn en ide om at jeg kanskje er for stor nå til å legge masse fokus på at jeg får ting i innpakningspapir... Ja, en del av meg føler meg faktisk rent brydd ved tanken på at folk skal kjøpe inn ting for å gi til meg.

For det tredje har jeg netopp invitert til kaffeslabras, og ikke til "ta med vin/øl jeg ordner sjokolade og potetgull"- feiring av bursdagen. Dette er overhodet ikke min skyld, men hva annet kan man gjøre når folk har fått unger, og tasser rundt med små barn i magen. Så fordi jeg liker vennene mine blir det selskap tilpasset deres liv og levnet.

Spesielt dette med kaffeslabras føles veldig voksent.

Etter at det ikke fungerte med masse disketter med printerdriver har min kjære foreslått akkurat det samme som Marina - Hvorfor bruker jeg ikke bare en zip? Det er jo selvsagt fordi jeg bare har internett på jobb, og jeg er hellig overbevist om at it-mennskene får hjerteslag dersom jeg skulle finne på å gjøre noe slikt. Strengt tatt får jeg ikke lov til å ta med meg ting på diskett heller (på den annen side er det de som har innstallert en diskettstasjon på maskinen min!). Ikke er jeg sikker på om slikt er kompatiblet med xp heller - jeg tror nemlig at ikke noe annet ennn xp er kompatibelt med xp! Så skriveren får bare stå der og være ubrukelig en god stund til.

På den mer brukelige fronten har jeg nå kjøpt flatskjerm. De hadde ikke den jeg trodde jeg ville ha på Elkjøp. Det var like greit. For på Expert hadde de verdens kuleste, sorte 17 " flatskjerm til den nette sum av nesten 4.000,- kr. Så nå står den koblet til og det er veldig pent. De innebygde høyttalerene suger, men på sikt skal et par nette, bra høyttalere også opp. De hadde noen fine fra Creative til 400,- kr - men jeg trenger da ikke en subwoofer med på kjøpet! Det jeg mangler nå er et sort tower før jeg visuelt sett er lykkelig - det kommer nok det også, sånn på dette siktet...

Mens jeg har ligget hjemme og vært syk har telleverket mitt her på bloggen krøpet et stykke over 10.000. Det er et veldig stort tall - og ganske morsomt å kikke på!

Det var ikke like morsomt å faktisk bli syk. Kan ikke fordra hverken å ringe jobben for å fortelle at jeg ikke kommer på et par dager, eller å føle meg mer enn nok uggen. På den annen side kunne jeg ikke ha "valgt" et bedre tidspunkt å bli syk på ettersom Stjernefisken min fortsatt er sykemeldt etter operasjonen sin. Så her dukket det opp LemZip og middag og slikt.

Heldigvis orket jeg også å bake marsipankake (som ble ganske bra pyntet med litt marsipan, konditorfarge, smeltet sjokolade og masse tålmodighet) siden Stjernefisken ble 29 på lørdag. Det ble en veldig bra bursdag siden den inneholdt følgende elementer: Engelsk frokost, orangina, pakkesanger (han fikk "The Cure" vintage t-skjorte, "The Wind in the Willows", "Trillingene fra Belleville", en Fuji 50 lysbildefilm og en sort espressokanne), hjemmelaget pizza, bra musikk, før nevnte kake, noen glass med vin og godt humør.
 
Søndag så vi på "Tigger" filmen som var rett og slett morsom og søt og fin og masse på en gang. Det er en film som kan anbefales til alle som liker tegnefilm!

Ellers har min foto"utdannelse" nå spredt om seg. På dette tidspunkt befinner det seg en lysbildefilm i kameraet mitt som skal fotograferes med masse og snart. Stjernefisken skal kjøpe en sort/hvitt til et gammelt Seagull kamera som har linser for å ta bilder tett, tett inntil ting som jeg også skal få kose meg med.

Det er bra jeg er frisk igjen sier jeg bare!

I går var jeg skrekkelig flink og klarte å finne en driver til denne skriveren som nekter å fungere i xp. Driveren som har det noe kryptiske navnet SC640WIN2K50AE og som visstnok skal gjøre underverker var selvsagt for stor til å passe inn på en diskett. Så jeg tryllet litt med .zip programmet, og fikk lurt Herr SC640WIN2K50AE over på to disketter.

Veldig fornøyd med meg selv, og med lekre utskrifter til CD-cover og kule t-skjorter glitrende for mitt indre øye, spaserer jeg hjem. Vel hjemme viser det seg at maskinen min ikke vil lese den ene disketten. Dette, kommer jeg frem til etterhvert, skyldes etter all sannsynlighet at floppyen min har dødskramper. Den er gammel som staur og vegg nemlig.

Men vi gir ikke opp så lett! I dag skal jeg da forsøke å legge driveren over på intet mindre enn to diskettpar i et håp om at min gamle og senile a:/ vil lese noe av det! Så dette kan bli dagens spenning, uten tvil!

Dersom ikke det virker må jeg tygge på det sure eplet og kjøpe en ny floppy. Heldiggvis er ikke det så dyrt, det er bare litt ork.

Så bare noen kan fortelle meg akkurat hvor navnet "floppy" kommer fra nå, så blir jeg veldig glad. Gjeldene teori er at diskettene til Commodore (?) var floppy (bøyelige)...

Da jeg kom hjem i går hadde for det første de snille menneskene på Play fått sendt to av filmene jeg hadde bestilt, samt at Tique hadde sendt meg en liten gave fordi jeg ville fornye abo mitt hos dem. Og i brevet fra Tique stod det at de beklaget så veldig at de var tomme for den gaven jeg egentlig skulle få (som var en foundation fra Max Factor), så de ble nødt til å sende meg en leppepomade med farge fra Clarins i stedet...

Det er helt greit det Tique! Jeg ville nok helt sikkert ikke blitt så glad for foundation. Den ville sikkert vært i gal farge, og dessuten synes jeg ikke den er noe bra. Jeg har dyre (og gode) foundationvaner - og foundation ville derfor havnet rett i gi-bort-haugen min. Men en lipglossting derimot kan man aldri få for mange av! (selvom jeg har over 50 eller noe fra før...)

Så det er helt i orden, og takk skal dere ha!

Er det fler enn meg som opplever dager da alt best kan beskrives som flatt? Ingenting er spesielt moro eller spesielt dumt. Jeg er spesielt ingenting, men kanskje litt trist? Uten at jeg vet noen grunn til hvorfor. Alt er litt ekstra vanskelig, og jeg føler meg helt flat. Egentlig tror jeg at jeg bare vil hjem og sove.

Jeg har etter mye om og men bestemt meg for å beholde den stasjonære PC'n min. Så i går kjøpte jeg meg en ny cd-brenner. Jeg sier ny, men sannheten er at det er min første CD-brenner noensinne.

Vel hjemme skal vidunderet innstalleres. Det skal sies at det er år og dag siden jeg skrudde sammen maskinen, men jeg fant jo min vei rundt inne i der. Så oppstår problmene. For det første har jeg kabler med for få porter på. For det det andre påstår bruksanvisningen at den gamle cd-spilleren skal være master og den nye slave. Da finner PC'n ikke brenneren, og påstår på andre gangs oppstart at den vil ha en startup CD. Jaha... Det er jo ikke slik vi vil ha det!

Så vi fortsetter å myse rundt i toweret.

Etter en stund med tenking og prøving (hvor vi har vært innom tanken om å innstallere brenneren som master, og når PC'n har funnet den koble cd-spilleren til som slave) bytter vi om på noen ledninger her og der, og innstallerer begge spillerene som slave koblet til hver sin harddisk. Dette virker! Og da er jeg bare blid og fornøyd. I tillegg er softwaren som følger med ganske brilliant og enkel å forstå (et søtt lite program som heter Nero).

Så nå vet jeg hva jeg skal gjøre den neste tiden: Samle singlene mine på samleskiver og lage en del samlinger med sjeldne mp3'er av feks coverversjoner og liveopptak.

Bare den hersens printeren kan bestemme seg for å bli kompatibel med windows xp nå så kan jeg få skrevet ut hjemmelagde cd-cover også!

Da jeg satt på nettet i sted fant jeg en novelle av Orson Scott Card som heter "Missed".
 
Jeg synes du burde lese den.

Da er enda en helg over. Ubønnhørlig. Det har vært en ganske fin helg, så jeg kunne godt tenke meg at den varte i alle fall til i morgen. Men siden jeg ikke er en person som tar egenmelding fordi jeg er lat og ikke syk, så blir det dårlig med ekstra helg.

  Se! Det er Shrek!

På lørdag stod jeg alt for tidlig opp da jeg jobbet på førpremieren til Shrek 2 på Colosseum. Jeg var på jobb før kl syv og sminket opp en god del skuespillerer som skuespillerte utenfor kinoen før og etter filmen. Det var knasende moro å jobbe med sminke igjen - jeg liker det så godt, men orker ikke å gjøre det fulltid. Jeg får frynsete nerver av å være frilans. Jeg er behørlig fotografert sammen med Shrek. I tillegg var det moro å se Asgeir. Det er lenge mellom hver gang jeg ser en person som er så levende, og tilstede som det han var på lørdag. Det var fascinerende å observere. Jeg tok et bilde, og det blir spennende å se om det kan fanges av meg på film... 

Etter Shrek hentet snille Stjernefisken meg og jeg falt nesten rett i seng og sov halvannen time. Deretter lagde jeg den fantastiske pastasausen (jeg var stolt da jeg fikk det til!). Stjernefisken var skeptisk til det siste, men jeg tror det er fordi jeg har fått oppskriften av en x-kjæreste, og at han helst vil at hans pastasaus skal være den beste jeg vet... (og den er inmari god så er bare det skrevet!). Men etter at han forstod at de to sausene er veldig forskjellige ble han blidere, og syntes det var veldig godt.

Kvelden og natten forsvant i flere glass med vin og behagelig musikk. Vi snakket og snakket og plutselig var klokken nesten fem på morgenen! Vi snakker for mye. Vi tilbringer alt for lite tid til å sitte og bare hygge oss og være fornøyd med livet slik det er. Alt skal snakkes om og dilles med. Vi er like ille begge to. For å være helt ærlig er det nok for mye av det gode, og vi burde se til å skjerpe oss. Til og med horoskopene våre påpekte dette. Jeg føler meg utsnakket for de neste dagene, og har mest av alt lyst til å bare lese bøker og tegneserier (eller andre "aleneaktiviteter") i uoverskuelig fremtid.

Søndagen var daff og lat akkurat slik som jeg ville. Vi dro i botanisk hage der jeg tok ut resten av filmen på speilrefleksen min. Jeg luftet nemlig kameraet på Shrek på lørdag, og måtte få gjort dette slik at filmen kan leveres til fremkalling. Jeg og speilreflekskameraet har ikke vært så gode venner, men jeg begynner å forstå mer og mer. På filmen nå er det bilder fra i sommer, det er shrek-bilder som er folk i bevegelse samt nærbilder og sånn av blomster i botanisk hage.  Det blir usannsynlig spennende å se om jeg har fått til noe som helst!

Heldigvis har jeg en "speilrefleks for dummies". Dette har ikke hindret meg i å ødelegge flere filmer tidligere, men nå får jeg kyndig veiledning og skjønner at det er en grunn til at det finnes forhåndsinnstilte knapper for portrett, landskap, nærbilde og sport etc. I tillegg fikk jeg i går nøye (og på norsk, ikke fotosk) fått forklart dette med blender og brennvidde. Så mitt neste prosjekt er en lysbildefilm hvor jeg skal ta bilder av samme motiv med tre forskjellige blendere.

Jeg har trengt noe nytt å okkupere meg med. Og helt fra jeg fikk mitt første kamera da jeg var seks år gammel har jeg hatt lyst til å kunne ta bilder. Kanskje jeg får det til nå? Jeg skal ta masse bilder denne uken dersom været holder seg. Og tenkte at dersom jeg tar meg en ukes ferie i oktober kan jeg traske litt rundt med kameraet da også. Det er fint med veiledning og hjelp, men det er også moro å forsøke å se ting helt på egen hånd uten å føle seg latterlig fordi man vil forsøke å ta bilde av noe andre mennesker kanskje synes er underlig, teit eller ordinært.

Helgen ble avrundet med å la være å ta telefonen da pappa ringte (litt sånn - jeg har ikke hørt noe fra ham på snart to år, så hvorfor ringer han nå?), en kopp antioksidant-te, samt å le masse av den lille undervannsfisken Nemo. Deretter lekte jeg katt til jeg sovnet, og det var også veldig bra - selv om det drev min kjære nesten til vannvidd.


"Do not meddle in the affairs of cats, for they are subtle and will pee on your computer!" ~Bruce Graham~

Mamma er i syden. Og der har hun blitt kjent med en dame. Denne damen er søsterern til bestevennen til Stjernefisken. Det er en liten verden!

I går fikk jeg telefon fra enda en venninne om at det er baby i vente. Det betyr at det ikke er så mange av mine gode venner igjen som ikke er enten gravide eller har fått barn. Jeg er særdeles glad på deres vegne, da jeg vet at de har ønsket seg knøtt. Men mine venner har tydeligvis forstått noe som jeg ikke har klart å forstå i det hele tatt. Dette med baby.

For øyeblikket føler jeg meg ikke "stor" nok til å ha barn sånn for det første. For det andre er det ikke det at min biologiske klokke tikker sakte, har slumreknapp eller noe - den klokken er hos meg rett og slett ikke-eksisterende. Men her er også kjernen i det hele: jeg vil ikke bli gravid. Helt fra jeg var tenåring og folk begynte å fable om at det skulle bli så "hyggelig" å bli gravid, har jeg sett skeptisk ut og ment at det ikke høres noe bra ut i det hele tatt. Jeg synes det virker skummelt og innvaderende å bli gravid. Ryktene sier at man blir irrasjonell(ere) og i tillegg har jeg til gode å treffe noen som faktisk har likt å være åtte mnd og mer gravid!

I tillegg til at graviditet av en eller annen grunn drar tankene mine til "Alien"-filmene er jeg rett og slett redd. Av de svangerskapene jeg har fått gleden av å følge på nært hold har følgende kjedelige ting skjedd: å ligge de siste 4 mnd av svangerskapet i sengen fordi ryggen takket for seg, kastet opp mer eller mindre kontinuerlig de første 4-5 mnd av svangerskapet (sykemeldt hele den tiden, faktisk), besvime på jobb, svangerskapsforgiftning med påfølgende keisersnitt to måneder for tidlig (dette er en mikrobaby...), en annen baby døde to dager før fødselen, bekkenløsning og krykker de siste 3 mnd. Og dette er alle i ulike svangerskap. Jeg har enda til gode å se et svangerskap foreløpe mer eller mindre problemfritt! Og jeg har hatt så mye galt med kroppen min opp i gjennom at jeg orker ikke tanken på å utsette meg for noe som på meg virker potensielt farlig mer enn potensielt hyggelig.

... og nå har jeg ikke engang tatt med normal morgenkvalme, gå opp i vekt man aldri blir kvitt, ømme bryster, være sliten og trøtt samt sykelig lyst på ymse spiselige ting...

Jeg føler det er vanskelig å glede meg skikkelig på andres vegne, fordi jeg har problemer med å forstå dette. Og i tillegg føler jeg meg veldig rar og utenfor - ikke fordi jeg ikke har egen baby / baby i magen - men fordi jeg ikke klarer å forstå. Empatien min er nesten ikke-eksisterende i dette tilfellet. Jeg kan forstå ønsket om barn, jeg har også lyst på barn en gang. Men jeg klarer ikke å forstå ønsket om å bli gravid. Dersom jeg ender opp med å få barn noen gang vil jeg etter all sannsynlighet ha adoptert. Det betyr at innen det eventuelt skjer har mine venners barn nådd skolealder for lengst.

Og der har vi den lille gnagende tanken at vil ikke jeg bare bli det berømte femte hjulet dersom alle får barn? Da har de masse til felles som jeg ikke har til felles med dem. Allerede får jeg jevnlig spørsmål som "skal ikke du ha barn snart?" (det at jeg har vært sammen med Stjernefisken min i kun et halvt år går tydeligvis folk hus forbi). Jeg har bodd i en familie med nok barn (små fosterbarn i min voksne alder - gjett hvem som var barnevakt dager i strekk) til å ha god erfaring med barn, kan relatere meg både til bleieskift og å stå opp om natten. Men det blir ikke det samme. Jeg er redd det bygges et nytt land der jeg ikke får lov til å være med å leke, og det gjør meg ganske trist.

Heldigvis er jeg likevel glad på alles vegne, og jeg tror jeg er en fabelaktig filletante...

Det å få depositumspengene satt inn på konto er en ubetinget glede! Ok, mesteparten skal investeres i leiligheten, men litt må jeg da få bruke på pur moro (ikke for det - å handle ting til leiligheten er også moro - og ekspedisjon er planlagt på mandag).

I dag har jeg vært inne hos min gode venn play.com. Der har følgende på mystisk vis klart å lure seg med i handlekurven min:

- "Tom's Midnight Garden" (som virker lovende bra)
- "A Midsummer Night's Dream" (som jeg gleder meg en masse til å se!)
-  "The Tigger Movie" (gave til Stjernefisken)
- "Secret Window" (som jeg ikke får før om lenge desverre)
- "Amelie" (som alltid gjør meg glad) 
- "Kiki's Delivery Service" (som er fine animefilmen fra studio Ghibli)


Så nå blir det spennende å se hva slags CD'er jeg ikke klarer å motstå om noen dager!

Forrige gang jeg så BBC-produksjonen av Alice in Wonderland sovnet jeg. Dette anbefales overhodet ikke, da det er lenge siden jeg kan huske å ha hatt så syke drømmer (og drømmelivet mitt er spennende nok). Men i går gjorde jeg et nytt forsøk, og sovnet ikke denne gangen her!Filmen er rare, rare - men veldig bra. Hattemakeren er, vel - mad as a hatter, og dronningen er genial, Chesirekatten smiler fra øre til øre og Alice er et litt ufordragelig barn på ca 10. Det hele er meget merkelig, og meget velspilt! Og for folk som meg - perfekt! Nå gleder jeg meg bare til å lese "Through the looking glass" igjen.

Og i følge min kjære Stjernefisk minner jeg visstnok mest av alt om alle de rare karakterne i Alice in Wonderland....!

Dagen ble fullkommen da Homer Simpson gjorde det jeg alltid gjør - bare med litt andre ord:
"Simpson, Homer Simpson / He's a jabadubadduba family / In the town of Springfield / He is crashing with a chesnut tree"! (etterfulgt av et skrik og Homer som krasjer!)

---

Kjole: Hvit kjole med blå, røde og rosa moreller på med korte ermer og ned til knærne fra Fretex
Bukse: Gammel, slitt sort/grå fra BikBok
Jakke: Rustrød hettejakke / sort heklet sjal
Sko: Skatesko, sorte fra Praha
Point of Fashion: Kjole over bukse

Det er utrolig hvor variabel tiden er. For eksempel når damen fra Manpower ringte for en "frivillig" undersøkelse føles det som noe som tar usedvanlig lang tid. Det å bestille masse bøker for masse penger på amazon derimot - det tok jo knapt nok et øyeblikk!

Mulig at jeg har blitt noe avhengig av internettbestilling - det er usedvanlig moro å få pakker i posten! I dag har jeg kjøpt varer for ca 900 kr med porto.

Min sminkedilla (som har blitt sterkere etter at jeg bestemte meg for å bare jobbe med sminke på hobbybasis) er foret med Beautiful Brows, The worlds best kept beauty secrets, The make-up book og The Beauty Bible. Tegneseriedillaen min får vind på ildglørne sine med The Indispensable Calvin and Hobbes, The Essential Calvin and Hobbes, Uzumaki vol 3 og Peanuts Anniversary Treasury. Og siden det snart er på tide å tenne i peisen måtte jeg også ha brødrene Grimms samlede eventyr (ikke til å brenne!, men til å lese sammen med en kopp te eller noe).


.... coming soon to a postoffice near you ....

Det å gå i banken viste seg å bli mer spennende enn først planlagt. Nordeabanken hadde nemlig trukket penger fra depositumskontoen min! En konto som er spesielt opprettet slik at ingen parter skal kunne trekke penger uten den andre partens skriftlige samtykke - eventuelt at utleier kan fremvise en ramponert leilighet eller noe slikt. Thon har trukket husleie for september som jeg hadde lagt til forfall i min bank til månedsskiftet - som da var i går/i dag. Jeg hadde informert damen om at det hadde jeg gjort. Heldigvis hadde ikke min bank trukket de pengene - så jeg er ikke noe i minus i alle fall.

Jeg kan forstå hvorfor Thon ønsker å gjøre dette. De stoler ikke på meg, men det er ikke mitt problem - da skal de si: Da løser vi opp depositumskontoen når husleien for september har kommet inn. Eventuelt: Kan vi trekke leie for september av depositumskontoen din? - her er papirer å skrive under på. Det jeg derimot ikke kan forstå er hvordan Nordea kan finne på å bryte sin egen skriftlige avtale. De har rett og slett ikke lov til å gjøre det de gjorde (hvis noen tviler - les et eksemplar av husleieloven).

Min oppfordring er derfor: Boikott Nordea; de vet tydeligvis ikke hva de holder på med.

Bare for å gjøre ting bedre stoppet selvsagt ikke dagen der!

Jeg skynder meg til byen for å levere timelister og skynder meg fortfort derfra for å rekke en sminkebutikk jeg vet stenger kl 17, og som var hovedgrunnen for å være i byen i det hele tatt. Denne butikken har selvsagt stengt kl 16.30 - noe som er opplyst med en blå post-it på døren. Jeg sender et opgitt blikk til en annen person som også stirrer betuttet på døren før jeg tenker at ja, ja - jeg kan jo kjøpe veggismat.

Som sagt så gjort. Jeg strener avgårde til Naf-huset bare for å finne ut at butikken er utsolgt for vegefarsen min. Jeg kjøper noen pølser bare for å ha med meg noe. Finner dernest ut at mat og drikke må helten ha så ferden går til Oslo City. Et ok sted hvis man ikke lurer på om man kanskje har litt feber - pyton hvis man lurer. Først finner jeg vita og funderer over hvilken voks jeg skal kjøpe, klarer å bestemme meg og betaler. Så får jeg handlet den maten jeg skulle ha, finner en helsekost jeg aldri har sett før, men som har et eksemplar av vegefarsen, og strener til bussen med armer som en gorilla. På dette tidspunktet angret jeg bittert på de to tunge bøkene som lå i veska mi sammen med en del annet ræl.

Utenfor øsregner det selvfølgelig. Man har da paraply heldigvis så håret (og bøkene i den åpne veska) forblir tørt. Derimot vil den observante leser huske at undertegnede hadde langt skjørt på seg i går. Dette innebefatter at før jeg kommer hjem er jeg sliten, småsyk, våt opp til knærne og irritert.

Heldigvis var Stjernefisken bare glad for at jeg kom hjem, så han fikk meg i godt humør, og så lagde jeg en av favorittrettene mine til middag. Og spiste kjeks. Og kikket i fine bøkene. Og drakk te med antioksidanter. Fikk vokset bikinililnjen. Og la meg før kl ti.

I dag har jeg så langt glemt stemplingskortet mitt og innser at jeg føler meg uggen i dag også. Ikke syk nok til å være hjemme, men jeg føler ikke for å slå hjul heller. Og til byen må jeg igjen. I dag skal jeg forsøke meg på: Sminkebutikken, handle vin på polet, kjøpe piercingsmykke (nok det første jeg venter med til en annen gang), kjøpe film samt handle litt mat jeg ikke fant i går.

På den positive siden har jeg følgende å si inspirert av fruits:
Topp: Kort sort t-skjorte med japans grønt motiv over en lengre sort singlett. Sort fløyelhettejakke.
Skjørt etc: Kort sort med hvite striper, grønne strømpebukser, hvite netting knestrømper
Sko: Slitte, lappete docs med steelcaps
Point of fashion: Mix'n match colours inspirert av fuits
Current obsession: Dekorere meg selv