Delirium

RIP

Nytt hjem. Nye muligheter. Nye tanker.

Bak Skyggene

Life - 1 o 1

Jeg har innsett noe. Det er overhodet ikke det samme som å godtatt det, inkorporere det eller på noen som helst annen måte klare å få det til å bli en del av livet mitt – å bli en del av hvem jeg tror jeg er.

Den siste tiden har jeg blitt mer urolig. Sett på ting rundt meg og innsett at alt er en farse. En farse som mye annet. Det er ikke så lenge til jeg blir 30, og for å være ærlig hadde jeg vel egentlig aldri trodd at jeg skulle komme så langt som dette her. En stor del av meg har forventet at jeg skal bli truffet av en bil, falle ut av et vindu eller på en annen måte blåse ut det som er meg på denne jorden her for lenge siden.

Men så har det ikke skjedd.

Og jeg ser at jeg ikke har planlagt for dette her. Spøkefullt har jeg sagt at den eneste planen jeg har for livet mitt er å skremme små barn med rynkete tatoveringer når jeg blir gammel – og så har jeg ikke en gang klart å skaffe meg mer enn to. Ikke har jeg vel helt klart å se for meg selv bli gammel heller.

You are such a beatiful freak.

Jeg sitter her og ser at jeg har ikke tatt noen av de riktige valgene i livet mitt. Jeg har ikke tatt noen som har vært drastisk gale heller tror jeg. Men ingen riktige valg. Så her er jeg – og det eneste jeg omtrent bryr meg om er hva som skjer i neste episode av Angel, og hva som skjer i Harry Potter and the Half Blood Prince.

Huset mitt er flott, men jeg tenkte nok ikke skikkelig gjennom dette før jeg pakket alt jeg eier i hele verden – ikke bare de fysiske tingene – og flyttet bort fra livet slik som jeg kjenner det. Jeg er ikke sikker på om jeg har nok penger faktisk til dette her; regningene siver inn hele tiden: Et huslån her, et studielån der, vannavgift, forsikringer, vaskemidler, mat, reiseutgifter – tre uker til lønn og 1.300 kr på kontoen til hva som kommer.

Jobben min er høyst usikker. Hvem vet om jeg har noen jobb når sommeren er over? Og kommer jeg noen gang til å få meg fast jobb? Jeg har en brokete CV med masse korte arbeidsforhold – et vikariat her, et prosjekt der, noe nedprioritert av ledelsen, og noe jeg ikke klart å fortsette i. Ikke har jeg noen utdannelse jeg kan bruke heller – det skjer ikke at jeg begynner å jobbe som sosionom igjen, og sminkør er jeg ikke laget for tross alt. Uten jobb – ingen penger.

Jeg har trålet stilling ledig annonsene i det siste. Og med mindre jeg på mystisk vis blir sykepleier, salgsmann eller leder så er det ikke noe der ute. Ingen sekretærjobber, ingen arkivjobber (som jeg som ufaglært kan få) … rett og slett ingenting.

That promblem lies only within. Because you are not like the others.

Og hva har jeg bak meg? Hva har jeg gjort som jeg er stolt av? Hva har jeg gjort for meg?

Det eneste jeg har gjort for meg ene og alene så lenge jeg kan huske er å flytte for meg selv i fjor. Fant mitt eget sted og gjorde alt slik jeg ville ha det med de forutsetningene som jeg hadde. Jeg må ha vært sprø som flyttet derfra da jeg gjorde – eller forelsket og med fremtidshåp, men spør du meg er de to tingene så godt som det samme.

Jeg ble sosionom fordi jeg ville hjelpe andre, men jeg har ikke ryggraden til å holde ut i det yrket. Og ikke har jeg nesebenet til å være sminkør – dessuten hadde jeg vel håpet på en form for anerkjennelse ut av det – en anerkjennelse som jeg ikke har albuer nok til å trampe over andre for å få.

Men det sies at man ikke skal definere seg ut i fra hvilken jobb man innehar for øyeblikket, eller hvilke diplomer man kan smykke seg med. Selv mensa-diplomet mitt betyr ikke noe i hvilken som helst sammenheng – det innebærer bare at jeg er dyktig til å se sammenhenger i ting, ikke noe annet.

Are you one of the beautiful people?

Kroppen min har jeg mest lyst til å gi opp på. Nå har jeg hatt migrene i fem dager, og borte fra jobben i to av dem. Migrene – hypokonderens og skulkerens unnskyldning i øynene av enhver sjef og ledelse. Hvorfor kan jeg ikke bare ”overse det”, ”la være å ha hodepine” eller ”gjøre som jeg vanligvis gjør” er refrenget både uttalt og i stemmene og øynene deres. Men det er ikke så enkelt – ikke så enkelt når både hodepinen og medisinene gjør at jeg ikke henger skikkelig sammen.

”De” sier at alt henger sammen og at alt skjer av en bestemt grunn. Hva var i så fall meningen med at jeg skulle falle ned den trappen for noen år siden? Hva er meningen med at jeg skal våkne opp godt over halvparten av alle dagene med vondt i ryggen, men jeg må smile likevel – smile likevel. Det er ingen som liker en som ikke smiler.

It’s like I got a wire crossed upstairs, but all I wanted is a little truth and that’s it.

Så hva med familien min? Gudene skal vite at jeg har lagt meg selv til side for å hjelpe dem i mange år. Jeg har gjort dårlig jobb, og sviktet vennene mine. Men ingenting av det betyr noe som helst. Trass i (eller kanskje på grunn av) alt jeg har gjort klarte broren min å ødelegge ting for seg selv mer gjennomgående enn jeg kunne ha forestilt meg. Og mamma er ikke i stand til å slutte å mase om at hun vil ha barnebarn – snart får jeg lyst til å skrike som et spedbarn selv. Faren min kan du få gratis av meg, nei – faktisk er jeg villig til å betale deg en hel haug med penger for å overta ham for meg. Bare si i fra – jeg har 250,- kr i lommeboka mi.

Så jeg har forsøkt å skaffe meg min egen familie, men innser at jeg ikke nødvendigvis valgte riktig der heller. Jeg skal ikke si at Stjernfisken er et galt valg, men jeg hadde vel alltid sett for meg at dersom jeg skulle slå meg sammen med noen så ville det være med noen som elsker meg tilbake (og jeg elsker Stjernefisken så utrolig mye. Så mye at det nesten gjør vondt.). Klart at Stjernefisken er glad i meg, men dessverre strekker det seg ikke lenger enn dit. På den annen side - jeg har gått inn i det med åpne øyne, og kanskje det egentlig er nok?

Men alt jeg noensinne har ønsket meg er noen som elsker meg nok til å virkelig ville ha meg – hele meg; både de dumme og de gode bitene. En som vil se meg dypt inn i øynene før han sier ”vil du gifte deg med meg – være med meg for alltid. Fordi jeg aldri har følt for noen noensinne det jeg føler for deg”.

And everytime you crave for me – I’m there. Everything you hunger for – I’ll share. ... Hold me in your arms, and let me be the one who can feel that I am a child in love.

This will be your lucky day in hell.

I stedet har jeg en samboer som jeg mistenker for å ville ha sin gamle samboer tilbake, enten fysisk eller gjennom å gjøre meg til henne. Og det er ikke å ville ha meg. Men det kan jo hende jeg tar feil, og at grunnen til at han ikke har noen tålmodighet med meg er en helt annen. Og at de gode følelsene hans virkelig er så private at han ikke kan si at han elsker meg. Noen gang.

Everyone need to be somebody, everone needs to find someone who cares.

Jeg føler meg ensom. Jeg føler meg forlatt.
Jeg føler meg som en person uten noen bestemt fortid jeg kan holde fast ved, og uten noen fremtid jeg kan planlegge eller drømme om. Jeg føler meg fanget i denne verden som jeg mer eller mindre bare har rent inn i som en liten elv som har blitt ledet hit og dit. Uten tanker, uten innsigelser – bare ”takk, det blir sikkert fint sånn”.

Flower in a hailstorm.

Jeg blir kritisert fordi jeg ser på de små tingene i livet. Men de små tingene er hva jeg alltid har. De tingene er bare mine. Smaken av smoothie, ansiktet mitt når jeg har sminket meg pent, følelsen av huden min når den er myk og glatt av fuktighetskrem, Simpsons på tv og Angel på DVD. Solen på ansiktet mitt, og lukten av varm hud. En sigarett eller tre. Smågodt. Noen som bryr seg om meg å ligge inntil når det er mørkt overalt og det er på tide å sove. Kattepoter. Drager. Lukten av blomster og gleden over å få en overraskende gave. – Men jeg kan ikke få ha disse i fred heller, alltid må noen si noe, mene noe, dra disse tingene ned. Og alltid er det noe annet jeg burde gjøre og tenke på og helst mene også.

Turn the ugly light off God.

Jeg føler at alt er en feiltagelse. Livet mitt henger ikke på greip, og det gjør ikke jeg heller. Akkurat som om det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, hva jeg sier, hva jeg tenker, mener og hvem jeg er.

Nei, det er ingen premie for å gjette riktig for hvilket album jeg hørte på da jeg skrev dette.

For jeg har bare en eneste ting igjen å si (tror jeg):

Goodbye and thanks for all the fish.

Trist og lei og syk

Fire dager hjemme med migrene og lett halsbetennelse.

Da får damen for mye tid til å tenke og fundere og bestemme seg for at slik er livet og slik er verden. Jeg har skrevet et langt blogginnlegg som jeg i sollyset inn av vinduet i dag ikke er sikker på om burde postes - på den annen side kan det hende at det er akkurat hva som burde skje.

For jeg er ikke sikker på om det jeg har tenkt på ikke er sant bare fordi det er godvær i dag.

Vondt vondt g� din vei

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var noen andre som ikke er meg. Eventuelt at noen kan bytte ut hodet mitt med ett i plast. Jeg er ikke så kresen - hvilket som helst av disse alternativene er ok.

Å sitte på jobb flere timer unna å være ferdig og hjemme i huset mitt mens hjernen gjør sitt beste for å krype ut gjennom pannen min er skikkelig pyton. Heldigvis er Pinex Forte min venn og skyver alt ørlitegranne mer på avstand, selv om den gjør meg klønete i fingrene og kutter av alle koblingene i hodet mer enn hodepinen allerede gjør.

Migrener suger.

Det � ville

I det siste har jeg fått lyst til noe som for meg bent frem er underlig. Jeg har nemlig fått lyst til å jogge.

Jeg kikker ut av vinduet mitt hjemme - ut på trærne og himmelen og hjernen min har vissheten om at det må finnes noen skogsveier nære som jeg kan løpe litt på. Derfra springer en lyst til å ta på meg noe gammelt treningstøy og snøre på meg noen hvite, delvis velbrukte Nike joggesko. Grunnen til at joggeskoene er velbrukte er enkel - de er nemlig skrekkelig gamle.

Jeg har en visjon av meg selv der jeg spretter mellom trærne mens ro og fred i hodet senker seg med samme hastighet som jeg blir sliten.

Det skal sies at jeg også med jevne mellomrom får visjoner av meg selv som trener yoga hver dag - kanskje aller helst på en lengre seminar et sted i utlandet; England kanskje, eller muligens ved Iyengar institutt i India. Jeg klarer også å smile mens jeg ser for meg at jeg svømmer bortover med faste, bestemte tak. Eller hva med den klare fantasien av meg selv der jeg tar 250 sit-ups hver dag før jeg kaster meg rundt og tar en 20 push-ups eller noe. Jeg er også ganske flink til å se meg selv for mitt indre øye mens jeg danser moderne, eller spretter rundt til høy musikk mens kroppen min gjør aerobics.

Alle disse fantasiene springer ut i fra at jeg faktisk veldig gjerne vil trene. Jeg har alldeles ikke lyst til å sitte på sofaen dag ut og dag inn. I tillegg har jeg en snikende mistanke om at både ryggen min, vektbalansen min og sinnet mitt vil ha særdeles godt av at jeg trener opptil flere ganger hver uke.

Folk snakker om at de ikke har tid til å trene fordi de har mann og barn. I mitt tilfelle holder det med mann og et knippe mer eller mindre gode unnskyldninger. Det er faktisk vanskelig å snurre det å trene rundt et annet menneske som også skal ha middag, og som vil hjem fra jobb til fornuftige tider han også. I tillegg burde jeg feks egentlig ikke hverken jogge eller svømme fordi ryggen min ikke er helt som den skal.

Og på toppen av dette har jeg en snikende mistanke til - At jeg er mye flinkere til å late som om jeg trener som til å faktisk gjøre det!

mai

Det skal sies at jeg ikke er noen stor tilhenger av å feire 17. mai. Dette er ikke fordi jeg ikke er sånn helt normalt nasjonalistisk, men rett og slett fordi jeg ikke helt ser poenget med å kravle meg fyllesjuk på jobb den 18. Ikke har jeg barn jeg kan skjenne på fordi de drar flagget i bakken heller.

I fjor rømte jeg utenlands, mens i år var planen å feire i hagen.

Som de fleste andre med den planen oppdaget jeg kjapt at det utgikk. Faktisk fikk jeg mine meget bange anelser da det sluddet/snødde på mandags morgen. Det beste som kan sies om været på nasjonaldagen er at det var oppholdsvær mens det lille barnetoget snirklet seg forbi utenfor husveggen min litt over halv tolv.

Så selv for meg ble faktisk denne 17. mai noe enkel. Stjernefisken og jeg hang opp noen bilder, degget litt med skilpadden og spiste hjemmelaget potetsalat og grillmat stekt inne i stekepanna. Og så fyrte vi i peisen - for så kaldt var det - før vi begge sovnet på sofaen.

Dagens høydepunkt var "The Straight Story"; fine, fine, stillferdige filmen om en mann som kjører en gressklipper for å besøke sin syke bror.

Deli?

Dette er en historie. Fra i g�r. Om � spise ting man ikke vil spise. Ikke akkurat "fear factor", men underlig. Og yuck.

I g�r svinset jeg ganske forn�yd ut fra jobb og bort til jobben til Stjernefisken. P� vei kj�pte jeg med meg fire vegetarv�rruller og en calzone med pesto. To cola fikk jeg med meg ogs� siden det var kampanje p� v�rruller og cola (mmmm - free stuff).

Siden vi vet hva maten smaker satt vi oss forventningsfullt ned for � spise. Calzonen var ypperlig som vanlig. Og jeg hadde ikke f�r t�rket olje fra munnvikene f�r jeg satt med en v�rrull i h�nda.

Gledesfull satt jeg og kikket p� den. Syntes den s� litt "rar" ut, men pytt pytt - de hadde ikke v�rt usmakelige enda. Jeg �pnet munnen og tok en stor bit av maten. En stor bit av en v�rrull som smakte sinnsykt vondt! Det var en ekkel, syrlig smak som bredte seg i hele munnen min - og etter et par sekunder gikk det opp for meg at jeg alldeles ikke hadde f�tt vegetarv�rruller, men v�rruller med oksekj�tt. Ekle, ekle v�rrullene!

(Jeg har lurt p� hvordan jeg ville synes kj�tt smakte n�. Svaret kom i g�r; vondt. Hvordan klarer folk � spise det!?[all annen etisk argumentasjon til siden])

Stjernefisken mente vi skulle la bygones v�re bygones, og bare la alt g� i s�pla - men jeg lar meg ikke pille p� nesen s� lett. Dessuten var jeg mer sulten.

S� jeg toget tilbake til Deli de Luca. Leverte pent fra meg de to v�rrullene jeg ikke har r�rt, og sier vennlig (men bestemt) at jeg fikk gal mat, og gjerne vil ha ny. Men helst en calzone ettersom jeg ikke hadde s� lyst p� v�rrull lenger. Dessuten ville jeg gjerne ha en pakke med oreo som plaster p� s�ret.

� komme med slike forslag inn i folks rutine medf�rer selvsagt mye om og men! De to jyplingene (h�r; jeg har blitt gammel) bak kassa klarte ikke � bli enige om noe som helst. Og til slutt fikk jeg endelig snakke med sjefen. Da viste det seg at jeg skulle f� tilbake penger for den gale maten - pluss ny, gratis mat som erstatning. S� hele surret kunne v�rt unng�tt dersom de bak disken kunne gj�re jobben sin.

Men i stedet for et innlegg om at de er inkompetente p� Deli de Luca kan jeg si at de har en ganske bra kundepolicy n�r det gjelder utlevering av gale ting og misforn�yde kunder. Dessuten var de blide og hyggelige hele veien, selv da de sikkert syntes jeg var skrekkelig vanskelig. S� jeg er glad.

Jeg er ikke helt sikker p� om det var verdt det ekle kj�ttet. Men ut av det hele fikk jeg i alle fall to gratis cola og gratis oreo. Alt i alt m� jeg si meg forn�yd.

Og den siste calzonen?
Like god som den f�rste - og jeg ble god og mett f�r kj�returen tilbake til landet.

Mjau Mjau

Jeg aner ikke hvorfor.
Men jeg synes rett og slett Hello Kitty er uimotst�elig s�t.

Er redd jeg kommer til � bli en slik "gammel dame" som glemmer at hun er voksen og som stadig vekk sier og gj�r ting som skjemmer ut den yngre garde...

Men det vil jo strengt tatt v�re deres problem og ikke mitt, ikke sant?

Rundt og rundt

Jeg har lyst til å ta lappen.

Vel, hvis jeg skal være ærlig (som jeg etterstreber) er jeg plent nødt til å ta lappen, men jeg har ikke spesielt lyst. Dette fordi jeg er livredd rundkjøringer, og har hatt noen stressende opplevelser. Jeg har ikke kjørt bil på omtrent ett år, men kan ikke være isolert i huset på landet!

Så nå har jeg kikke på kjøreskoler. Etter nyttår må man ha trafikalt grunnkurs før man setter seg bak rattet. Dette varierer fra 1.600,- kr til svimlende 2.500,-. Men pris er jo som kjent ikke alt - og hvordan skal jeg klare å velge en skole som er bra og lærer meg det jeg skal? Selve kjøretimene har jeg tenkt til å ta på landet der det er tre rundkjøringer og ikke så mye annet skummelt heller.

Men prisene er svimlende, og tidsbruken er drøy. Skulle ønske jeg hadde vært smart nok til å ta lappen da jeg var tenåring som alle andre. Men de 10.000,- jeg fikk til det i 18 års gave skulle jeg spare til hus bestemte jeg meg snusfornuftig for. Nå - vel 10 år senere når jeg kjøper bolig, er de pengene borte for lengst - og ikke har jeg sertifikat heller! Men som min salige oldemor pleide å si; "Hvis du skiter i den ene handa og ønsker i den andre så kan du se hvem du får mest i".

Kanskje jeg rett og slett skal overvinne min sosiale angst for å tilbringe dager med irriterende tenåringer og ta alt på en gang?

H�rl�s

Jeg har nok blitt gammel.
Dette konstanterte jeg for så vidt for en stund siden, men følelsen ble ytterligere forsterket av at jeg i går vokset "vinterragget" fra leggene... Da jeg var yngre ville jeg aldri drømt om å sprade rundt med hårtuster på leggene, selv om de var aldri så mye gjemt under strømpebukser og flere lag med klær.

Men i går var det altså på tide å igjen betale noen for å påføre meg smerte. Vondt skal vondt fordrive sies det - og i dette tilfellet stemmer det!

Nå er jeg glatt, pen og klar for sommer og sol.

Lying on a bed
Flying in my head
Wishing for the sun
Don't let the rain man come
Open up the sky
Stop living in denial
Cut the ropes on me
Feel myself float free

Say hello to the sun when the morning comes
Wave goodbye to the rain, it only brings you pain
Say hello to the sun when the morning comes

~Feeder~

Med hatten i neven

I sted fikk jeg vite at det har kommet ordre fra ledelsen om at ingen kontrakter i bedriften vil bli fornyet. Jeg går på kontrakt.

Det virker nesten litt utrolig ettersom en fjerdedel av arbeidsstokken går på kontrakter. Når disse da eventuelt forsvinner er det rett og slett ikke nok folk igjen til å gjøre jobben.

Bakgrunnen for disse nedskjæringene er selvsagt at det ikke er nok penger. Som slike begrunnelser alltid er. Dette er også noe vi ser på med vantro ettersom jobben nettopp må ha brukt flerfoldige millioner på å flytte til nye lokaler - en flytting under fanen "bedre arbeidskultur".

Jeg er helt matt. For det første kan man her sikkert kritisere ledelsen på opptil flere punkt, men det får noen andre ta seg av. Man er seg selv nærmest, og jeg er mest opptatt av at det virker som om jeg er uten jobb fra slutten av juni av. Og etter å ha tilbragt lunsjen min med å kikke på ledige stillinger ser jeg at det er ikke rare utvalget av jobber der ute - i alle fall ikke for en med mine kvalifikasjoner.

Etter å ha regnet på det klarer jeg meg akkurat på en a-trygd dersom jeg ikke bruker strøm, og ikke spiser for mye. Dra noe sted kan jeg bare glemme ettersom jeg ikke kommer til å ha råd til hverken bensin eller offentlig kommunikasjon.

Jeg føler meg slik.

Morgenblund

Stjernefisken har mange gode kvaliteter, men duggfrisk om morgenen er alldeles ikke en av dem. Etter et par dager med for sen soving har jeg igjen overtatt ansvaret for å få oss opp om morgenen.

I dag stod jeg opp med en gang da vekkerklokken pep klokken seks. Deretter tasset jeg inn på badet og dusjet og vasket håret og puttet på kremer og pusset tenner. Først da jeg pusset tenner hørte jeg lyden av en Stjernefisk som stod opp - 20 minutter etter at han burde ha kommet seg ut av sengen...

Derfra gikk det bare nedover. Han somler som en tiåring som ikke vil på skolen og drar føttene etter seg. Har virrer rundt og klarer ikke å forholde seg til at det hadde vært greit å komme seg av gårde. Med det resultatet at jeg som vanlig diller rundt uten egentlig å ha noe å gjøre om morgenen. Jeg er nemlig klar med alt inkludert frokostspising og sminking etter en halv time. Da er det usedvanlig irriterende å ikke dra før en time etter at jeg har stått opp.

Så i dag er jeg irritabel. Ikke fordi jeg har sovet for lite egentlig, men jeg kunne enten ha dratt meg en halv time lenger dersom Stjernefisken hadde vært i stand til å stå opp, eller så kunne jeg ha vært på jobb en halv time før - som definitivt ville vært å foretrekke.

Tatt det opp med Stjernefisken? Ikke enda. Jeg lytter til følgende ord av visdom fra en Roald Dahl historie: "Above all not at breakfast-time, when men are seldom at their prime".

Hvis dine �rer henger ned

På den nye arbeidsplassen min er det skrekkelig lytt mellom kontorene.

Dette hadde ikke vært så ille hvis personen på kontoret ved siden av meg hadde vært en normalt stille person. Eller kanskje helst en musestille en. Det kan jeg desverre ikke si at han er. Mannen tordner i telefonen, og roper når han snakker vanlig - heldigvis er han bare på jobb halvparten av tiden.

Da jeg påpekte at det er veldig lytt, og at jeg hører alle delene av en samtale dersom han har telefonen høyt på speaker, fikk jeg beskjed om at det gjorde ingenting - det er nemlig ingen hemmeligheter i denne bedriften her...

Vel, rett vest med hemmeligheter! Det er jo ikke sikkert jeg vil vite det likevel. Og dessuten foretrekker jeg arbeidsro, jeg - fremfor å forsøke å overhøre direktørens mer eller mindre viktige samtaler.

Takk og pris for musikk på øretelefoner...

En fugl med underlig lyd i

Spesielt Stjernefisken tar det veldig dårlig å skulle stå tidlig opp om morgenen. Han er nemlig delvis allergisk mot å legge seg tidlig, og komplett ute av stand til stå opp når vekkerklokken ringer. Vanligvis hopper jeg opp først, og etter den dagen han fikk refs som det stod etter når han fortsatt var i sengen 10 minutter før vi skulle kjøre - så kommer han seg på badet en snooze på vekkerklokken etter meg.

Men denne uken her skal Stjernefisken jobbe overtid - og det er viktig at han er på jobb sånn ca åtte, ellers blir det ikke rare overtidstimene. Derfor har jeg eksperimentert med å ligge å dra meg i påvente på at han skal hoppe opp. I går medførte det at vi lå over en halv time ekstra - ikke minst siden en stor del av ham trodde vekkerklokken var en eller annen form for eksotisk og veldig irriterende fugl.

I dag gjentok jeg det samme (dvs å bli liggende). Vekkerklokken ble snoozet så mange ganger at den ikke gadd å ringe mer. Jeg våknet derfor ti på halv åtte (nesten halvannen time etter vi skulle ha stått opp) og vi kom oss nesten kjapt ut med litt militæreksersis fra min side. Stjernefisken er grinete (men våken for en gangs skyld) av flere årsaker: den ene er at han visstnok har fått hodepine av vekkerklokken, det andre er at det er min skyld at vi må stå opp så tidlig "og hadde det ikke vært for meg" og det tredje er at han ikke får jobbet nok overtid i dag.

Jeg derimot kom for sent på jobb - men det faktisk uten å være grinete i det hele tatt. Sjefen min ble grinete, men det får hun bare bli ettersom dette er første gangen jeg har kommet for sent på all den tid jeg har jobbet her (over halvannet år).

Så enden på visa er at jeg må stå opp når vekkerklokken ringer, og at det av en eller annen underlig grunn har blitt mitt ansvar at vi kommer oss på jobb.

Bugger all - jeg vil også ligge og dra meg!

Ikke slimlongs p� meg, takk

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg dette innlegget i bloggen min om det å gå ned i vekt. Da hadde jeg delvis nytt, og delvis vært påtvunget et stillesittende liv etter å ha vært mer enn middels aktiv i flere år.

Å ha gått fra matchvekt på 53-55 kg til nesten 70 fordelt over 2-3 år må sies at var et stort sjokk. Jeg følte meg ikke vel med noen del av meg selv som jeg kunne se i speilet; fjortisvalken var mer enn tydelig og armene mine var blitt formløse. Glidelåsen på støvlettene mine nektet å bli dratt helt igjen, og jeg hadde for lengst vinket farvel til definerte kinnben. Neida - jeg var på langt nær tykk, men overhodet ikke venner med den Delirium som var utenpå.

Men nå. Ett år senere har jeg klart det. Første målet.

Ingen Fedon, ingen Roede - bare sunn fornuft og litt kaloritelling. Jeg har spist ganske sunt (i alle fall mye sunnere enn før), jeg har spist litt mindre og drukket ikke fullt så mye brus. Yoga er min venn, samt at jeg har blitt flinkere til å spasere steder. Jeg har belønnet meg selv med både musikk og filmer, men ikke noen straff - for det blir i alle fall bare jeg demotivert av. For et par måneder siden var vekten nede i 61, og jeg var strålende blid. Den siste måneden derimot har jeg gått ned til 59-60 (og hvem sa at flytting og lemping ikke har noe for seg!!!).

Jeg er mindre enn 60 kg tung!

Jeg er glad! Klærne sitter nå på kroppen slik de ser ut inne i hodet, og jeg smiler mest når kroppen min passerer et speil. Ett år og 10 kilo lettere. Jeg føler meg skrekkelig flink, og jeg tror kanskje jeg nevnte at jeg er glad!

Nå starter mål nummer to: Å bli her. Å ikke falle tilbake til å sitte stille mens jeg tyller i meg sjokolade og potetgull og masse kakao på toppen av en god mengde med mat. Det er skrekkelig slitsomt å gå ned i vekt, men det påstås at det ikke er like slitsomt å gå opp. Med andre ord er det bare å ønske meg selv lykke til.

--- og hvis jeg bare kunne fått trent på meg litt muskler på magen og armene nå ---