Sortering
"This life is a dream. I can't breathe through this mask."Slike dager der jeg føler at jeg er verdiløs, flat og burde holde meg langt unna andre mennesker kommer oftere enn jeg liker det. Noen ganger kommer de så ofte og så lenge at jeg har problemer med å skyve det unna, og tenke på de fine tingene i livet mitt. Alt som er negativt med meg og andre kommer ramlende ned over meg som et tungt teppe, og gjøre det vanskelig å fokusere, være blid og ryddig i hodet.
Samtidig føler jeg meg ryddig i tankene - mye står klinkende klart for meg. Og jeg ser at dette er sannheter. Negative sannheter, men sannheter like fullt. Dette jeg skal skrive nå er et forsøk på å sortere disse sannhetene.
Sannhet 1: Det at jeg har mye vondt gjør at all kjærlighet jeg noengang kommer til å oppleve vil være tainted av det.
Sannhet 2: Uansett hva jeg gjør er det ikke godt nok. Jeg skuffer; jeg husker ikke bra nok, jeg er for rotete, jeg er for treg, jeg uttrykker meg ikke klart nok, jeg er for egoistisk, jeg er ikke ... vel ... det er visst mye jeg ikke er...
Just a little bit stronger
Just a little bit wiser
Just a little less needy
And maybe I'd get there...
Just a little bit pretty
Just a little more aware
Just a little bit thinner
Sannhet 3: Jeg forlanger ikke så mye av andre, men de forlanger mer av meg enn jeg er i stand til å levere.
Sannhet 4: Jeg er ikke kreativ, jeg er ikke sterk, jeg er ikke spesielt flink til noe som helst. Ikke engang til å være meg.
Sannhet 5: Jeg er utrolig lei av smertene mine. Og de har ingen planer om å gå sin vei.Noen ganger kjennes det ut som om det er alt livet mitt sentrerer rundt - enten å ha vondt i varierende grad eller forebygge det (kanskje ikke så rart folk går lei av meg?).
Sannhet 6: Jeg er nødt til å være den som ordner og fikser alt. Passer på at andre har det bra. Når jeg trenger noen til å passe på meg uten å stille krav er det ingen der. Kravene blir stilt. Jeg får ikke være svak.
Sannhet 7: Burde jeg ikke holde meg langt unna andre mennesker når jeg tydeligvis er slik en plage? Det er jeg ganske sikker på - og vil derfor ikke finne på å kontakte andre når jeg har det slik jeg har det nå. Holder det skjult. Holder meg skjult.
Sannhet 8: Jeg er så konfliktsky at alt bare blir samlet sammen inne i. Og der gjør det ingen nytte. Faktisk gjør det mye unytte hvis jeg skal være helt ærlig.
Sannhet 9: Jeg blir altfor lett apatisk. Tiltaksløs.
Sannhet 10: Jeg er så redd for at folk skal dra fra meg og slutte å like meg at jeg dytter de fra meg. Men all empiri tilsier at det er umulig å være glad i meg over lenger tid dersom du ikke er familien min - og selv der skorter det i visse ledd. (Dette er ikke helt sant. Jeg har et par venner som går de fulle fem milene.)
Sannhet 11: Jeg tenker for mye. Jeg kan sitte meg ned og tenke gjennom alt som har skjedd, skjer og kan finne på å skje. Og det er ikke lykkelige dagdrømmer. Det er slik jeg er redd for at verden vil oppføre seg mot meg, og jeg mot den.
Sannhet 12: Jeg tror det er umulig å elske meg.
Sannhet 13: Jeg har noen ting i livet mitt som betyr mye for meg. Og så glipper de tingene. Jeg har så vanskelig for å holde fast på ting, ideer og lidenskap for aktiviteter over lengre tid.
Sannhet 14: Folk liker meg bare når jeg er eksepsjonelt blid. Å være flat over flere dager fungerer ikke.
Sannhet 15: Jeg føler meg møkkete inne i.
Sannhet 16: Jeg er alt for sjalu.
Jeg har tenkt på disse tingene en god stund. Og denne følelsen jeg har inne i nå har bygget seg opp over tid. Jeg føler meg som et menneske uten verdi, både for meg selv og for andre. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å endre på dette, eller om det i det hele tatt er noen vits. Og hva hjelper det meg om rammene er fine når ting inne i meg er søppel?
~we'll love you just the way you are - if you're perfect~
Jeg får så lyst til å komme med noen kloke ord!(men jeg er visst ikke klok nok til å finne noen som passer)
Syns det er fint at du kan skrive ned dine følelser her fordi da kan vi som lese din blogg lese dette og komme med noen kloke ord.
Og jeg skal pørve å komme med mine kloke ord:
Det å leve er innmari tøfft både på kropp og sjel.
I dag skal vi takle livet med et smil, men vi klarer ikke det i lengden hvis vi ikke har det bra inni oss.
For å ha det bra inni oss må vi fortelle enden til oss selv eller til andre hvordan vi har det.
Du må fortelle din kjære, din familie og dine venner at du nå trenger litt tid for deg selv til å sortere tanker og følelser.
Når denne tiden er over trenger du din kjære, din familie og dine venner og du har krav på litt støtte siden du støtter dem.
Både venner, kjærester og familien skal ikke bare ta i mot fra deg, de skal også gi tilbake til deg.
Det du skriver her kan du tru er sant, men jeg trur ikke det.
Jeg ser faktisk opp til deg, men samtidig forstår jeg følelsene du har nå.
Er ikke så rart egentlig når man tenker over det, men det er lettere å si så mye negativt om seg selv enn å si mye negativt om andre.
Og det er lettere å være enig med seg selv enn å være enig med andre.
Jeg har lyst å reise til deg og gi deg en stor klem, men siden det ikke går så gir jeg deg en stor klem her.
Hold på disse fantastiske vennene dine som går de fem ekstra lange milene. De ser alt det gode i deg, ellers ville de ikke holdt ut hele veien. Jeg tror du kunne trengt hjelp til å innse alle de positive tingene ved deg, som jeg vet er mange. Det er altfor lett å finne feilene og jo mer man grubler på de, jo større blir de. Og man har absolutt behov for venner, og familie som også lytter til deg, og at ikke at du må være den som alltid lytter.
Jeg er ikke så flink med kloke ord, men jeg håper å se mer av alle dine gode sider, som du har vært så snill å dele med oss på bloggen din :)
Jeg har fulgt med på bloggen din siden januar, og innrtykket jeg sitter igjen med er at du er en sånn person som ukjente katter gjerne vil hilse på. Og katter tar sjelden feil.
*klem*
*trøste*
Du er ikke noe dårlig menneske. Snarere tvert imot. Du er en av de mest fargerike personlighetene her... :) Altfor mange a4-mennesker i verden... :) Og det er bedre med noen gode venner, enn mange dårlige.
Nesten skremmende, men det kunne vært meg du beskriver, bortsett fra at jeg er kanskje ikke særlig sjalu.
Jeg er ikke særlig flink med kloke ord heller, men jeg ville bare si at hva som kan se ut som søppel inni deg er ikke søppel, men rot. Og alt rot inneholder mye verdifullt. Bare tenk på hvor de fleste av oss leter etter verdisakene våre når vi ikke kan finne dem!
Jeg har ei venninne som for tiden føler seg akkurat som du har beskrevet, og til tider prøver hun å dytte unna venner og familie, meg inkludert. Men jeg er tung som bly og vanskelig å skubbe unna! :)