Delirium

Det var en gang for lenge siden en sporty pike som danset seg gjennom dagene nede på Spin Off dansestudio. Så en dag sluttet denne yndige piken med dette ($¤#!!§# nakkeskade), men snurret seg fort bort i aerobics som hun trente med stor iver i flere år.

Så en dag sluttet piken å finne så mye tid til å trene. Det kom arbeidsdager og slitsomhet og sykhet og mer latskap.

Men en gangs treningsdott alltid treningsdott kanskje - så piken lot seg selv bli dratt med på klatring som ble omfavnet med mye fynd! Det var knakende moro å klatre. Og så ble hun så fin og strerk i armene sine. Hun klatret i alle fall et par ganger i uken til hun falt ned dumme trappen og fikk dumme høydeskrekken og dumme ryggvondtet.

Og da ble hun passiv igjen. Eller mer enn igjen. Den unge damen var nå særdeles passiv fordi alt gjorde vondt. Vel, nesten alt. Hun oppdaget yoga som hjalp en masse, og som hun trente på Domus. Men så ble studiedagene over og arbeidslivet tok til på ny. Domus ble en fjern drøm, og yogastedene virket så pretensiøse og ikke minst kostbare. Damen forsøkte seg på sats, men det gjorde alle vondtene enda vondtere.

Men så! En vakker dag forrige uke fant denne hyggelige, og ikke minst unge, damen ut at Bårdar har yoga. Så i dag skal damen ned og trene en klasse for å forsøke.

Damen gleder seg og gruer seg på en gang. Hun håper så veldig at det skal være bra, men er redd for at det ikke er det. Og lurer på hvordan det skal bli å organisere dager rundt trening igjen (hvis klassen er bra). Og så føles det faktisk ørlitegrann som å gå over til fienden etter å ha snurret i ungdommens dansesko på Spin Off.

Det viktigste av alt er kanskje uansett for damen å huske at når man har hatt skade og begynner å trene gjør ting vondt. Og så blir det bedre etterhvert som man kommer i finere form. Meget viktig å ikke gi opp!