Delirium

Da var bursdagshelgen ubønnhørlig overstått. Det er kanskje like greit, fordi det er måte på hvor mye oppmerksomhet og styr man vil ha kontinuerlig, selv om det er skrekkelig koselig en helg eller så i året!

Jeg vil i alle fall takke alle her som har gratulert meg med dagen. Det var kjempekoselig!

Fredagen gikk det berømmelige kaffeslaberaset av stabelen. Det var som jeg trodde det kom til å bli: Veldig hyggelig at folk kom, veldig hyggelig da det pågikk og veldig hyggelig da de gikk. Den ene venninnen min kjedet seg desverre noe veldig ettersom praten (som forventet) hovedsakelig dreide seg om ting som har med barn og slikt å gjøre. Hvis jeg skal være ærlig kjedet jeg meg litt jeg også, men ikke så mye - det var veldig koselig å ha folket der!

Det som derimot ikke var noe koselig var at jeg måtte bruke en tre kvarters tid på å rydde, støvsuge og vaske etter at alle hadde forlatt åstedet. Det var smuler overalt etter barnet, og klissete fingeravtrykk på bord og gulv, og smuler langt inne i gulvteppet. Da var jeg ikke spesielt blid egentlig.

Og det setter meg også i en slags lojalitetskonflikt føler jeg. Jeg har ikke noe i mot at barn griser litt på vaskbare flater - derimot har jeg noe i mot at barn griser på teppet mitt. Men hvordan sier man i fra om slikt uten å høres ut som en hurpetitte? Spesielt når folk ser hvordan leiligheten ser ut, og jeg har sagt i fra om at den ikke er spesielt barnevennlig. Og så har jeg heller ikke lyst til å fremstille min kjæreste ovenfor mine venner som et troll som ikke vil ha smuler noe sted. Når kjæresten min da oppdager smulene i teppet (fordi jeg klarte faktisk ikke å få bort alt - det var for mørkt til at jeg så det) og får kattunger, ender jeg opp med å forsvare mine venner mot beskyldninger om dårlig barneoppdragelse - tross alt. Det betyr at jeg på begge sider ender opp med å forsvare holdninger jeg ikke på noen måte stiller meg 100% bak, men jeg liker ikke når folk jeg er glad i blir fremstilt i dårlig lys av andre jeg er glad i (selv om fremstillingen har mer enn kjerne av sannhet)!

For det å beskylde noen for dårlig barneoppdragelse er litt som å beskylde dem for å være dårlige mennesker - og det er de ikke. Og det å gi meg beskjed om at barnet ikke skal få noe å spise dersom hun kommer på besøk igjen er irriterende. Jeg på min side ble irritert over at de ikke passet bedre på henne, og irritert fordi jeg måtte vaske noe så veldig - så jeg trenger ikke å forsvare dem slikt sett, men gjør det likevel. De som var på besøk synes min kjæreste er overvettes renslig, og da forsvarer jeg ham med nonsjolansje og nebb og klør. Joda - jeg synes han har et vel energisk og bestemt forhold til dette med rent og ryddig - men ikke pokker om jeg har tenkt til å innrømme det ovenfor folk som snakker delvis nedsettende om det!

Så da ender jeg opp på et sted jeg argumentasjonsmessig ikke vil være - og jeg blir frustrert - og spesielt Stjernefisken blir frustrert og i det hele tatt gir situasjonen meg lyst til å banne og sverte og rope høyt (noe jeg på et tidspunkt gjorde også).

Og så synes vennene at Stjernefisken er sær fordi han ikke ville være hjemme på fredag. Men hva kan jeg si: Han baker kake til meg, og er ikke glad i store ansamlinger av folk han ikke kjenner (som er sant, og som jeg sa).  Men det jeg ikke kan føye til er: Han har ikke lyst til å være her i kveld da det ikke er noen del av ham som har lyst til å høre på folk han nesten ikke kjenner snakke mer eller mindre kontinuerlig om barn. Sånt kan man ikke si til folk som har barn, er gravide eller lengter etter barn! Forståelse for slikt forsvinner visst umiddelbart når man får avkom virker det som. Derimot kan man etter at alle har gått ringe den venninnen som kjedet seg under kaffeslabraset, og si akkurat det, og akkurat hvor enerverende det var å vaske og om ikke hun aldri skal få barn (i alle fall vente veldig lenge)....

I alle fall

Lørdagen var det bursdagsdagen. Den hadde slike hyggelige elementer som en tur ned på Rådhusplassen hvor kunstutstillingen klart var det beste. Flott og fin og god sjokoladekake som Stjernefisken hadde bakt. En tur på Aker Brygge for å kikke. Gaver. God middag (som ikke ble det vi ville ha, da den kinesiske restauranten under oss hadde stengt på lørdag). Shrek 2 (som var så morsom at jeg knapt nok kunne tro det!). Noen glass vin og musikk på.

Søndag kjørte vi ut til mamma. Hentet veggispizza til oss. Kom på da vi var der at kaken hadde vi glemt. Heldigvis hadde mamma (av uforståelige årsaker) bakt en liten kake så det løste seg elegant. Hadde det hyggelig med slekta. Fikk gaver. Kjørte hjem Så film. Spiste potetgull (som jeg ikke har spist på over en mnd i alle fall!) og det var godt det! Så la vi oss.

Og så våknet vi igjen, gitt - og nå er det i dag. En hel arbeidsuke foran meg!

... og selvsagt fikk jeg masse fine pakkesanger:
På fredagen: "Lost in Translation", vase med blomster i, masse bøker, masse CD'er, genser i favorittfargen min og en slags leppestift.

Av Stjernefisken fikk jeg en flott Storm klokke, Monstertøfler (som skriker når jeg trykker på ene kloen!!), spilledåse med Pink Panter melodien og en pilleeske til hodepinemedisin formet som en blå og hvit pille. Av Stjernefiskens far (dvs Stjernefisken handlet) fikk jeg en Power Pal. Min Power Pal er en katt, Stjernefisken sin er en dinosaur. Hvis de får barn får de en dinokatt.

Av slekta fikk jeg penger til forskjærskniv og fjel. I tillegg fikk Stjernefisken og jeg frityrgryte til leiligheten.

Konklusjonen er at jeg er behørlig feiret, og at det nå er et helt år til neste gang!