For sent til å telle på knappene
Forskjellen på å bo i byen og å bo på landet er til dels større enn jeg hadde forventet på forhånd. Jeg skal ikke si at jeg direkte angrer, selv om jeg periodevis ser nøye på meg selv og tenker "hva i alle dager har jeg gjort" - etterfulgt av noen små øyeblikk med panikk. Stjernefisken sa i går det jeg har tenkt litt som er at kanskje vi burde ha ventet enda litt til...
På den annen side orket vi ikke å bo mer der vi bodde, og det var på høy tid med en forandring. Ikke minst å komme seg vekk fra narkomane som hang og slang i oppgangen vår.
Men de som bor der vi bor nå er ikke det aller minste lik oss. Det er et par stykker på vår alder, men begge de familiene har barn på et par år og oppover. Vi er ikke bare barnløse, men uten noen planer om å forplante oss i tillegg. Når naboene stopper for å slå av en prat er det på beste mannevis med "jo, står du her og maler" eller "det er nå godt å gjøre det til sitt eget". Jeg blir stort sett litt beglodd - og ikke snakket så mye med. Piercingene mine passer vel kanskje ikke helt inn i allværsjakkemiljøet.
Vi har forstått at vi må møte opp på dugnad på himmelspretten - om ikke annet for å ikke trampe noen på tærne med en gang. Jeg hater dugnad. Ikke har jeg barn som skal bruke de lekeapparatene heller. I tillegg var det dugnad på mandag også - og da hadde de felt fire store fine trær som ikke stod og plagde noen. Jeg kan ikke fordra den tankegangen med at "pytt, pytt - disse trærne har stått her siden min tipp-tipp var en liten pode, men la oss hugge dem ned".
Jeg er for bevaring av ulv, gaupe og bjørn. Mens jeg nok kan vedde en 50-lapp på at jeg nå befinner meg et sted der de gladelig ville skutt dem.
Egentlig spiller det ikke noen rolle. Tror jeg. Vi flyttet ikke dit for å sosialisere med naboene. Vi får bare bli det litt sære paret som holder seg for seg selv, og som maler dukkehuset i underlige udukkehusete farger (tenk Ruby Gloom).
Og for tiden er jeg i tillegg og uansett alt for trøtt og sliten til å i det hele tatt klare å glede meg over at jeg har mye plass og fint hus. Ikke føler jeg meg hjemme noe sted heller - og det er ufattelig slitsomt. Håper alt blir bedre etter juli. Da burde ting være sånn ca i orden, og vi skal ha en hel måned med ferie hjemme i huset, Stjernefisken og jeg. Man kan i alle fall krysse fingrene og håpe. Akkurat nå lurer jeg nemlig på om vi tross alt rett og slett valgte feil valg. Men her er gjort gjort og spist spist (som de ville sagt i Hakkebakkeskogen), så jeg får i alle fall holde meg for god til å klage til noen ~ det vil jo rett og slett bare være patetisk!
Fotfesteløs-Delirium
De driver og feller store trær som ikke plager noen her og. Jeg synes det grenser til det kriminelle. Tilogmed en enorm, frisk amerikansk elm som sto på universitetets grunn måtte bøte med livet, og de er jo en utrydningstruet tresort!
Jeg forstår ingenting!
Og ikke la meg begynne om hvor fjollete jeg synes folk som innbiller seg at ulver er en fare for ungene deres er!
Ulv har ikke tatt folk i Norge på uminnelige tider. Og vi har en flokkbestand på rundt 20 dyr, så de er nok neppe noen fare! (Det ville vært flere dersom ikke folk hadde skutt ulv i smyg!)
Synd det ikke er coyoter i Norge. Dem blir det nemlig flere av når de jaktes. Høres kanskje utrolig ut, men det er sant.
Coyoter formerer seg ganske sakte når de får være i fred, men hvis noen begynner å skyte dem, formerer de seg plutselig raskere enn kaniner. Og de er så flinke til å komme seg unna at de fleste overlever. Coyoter er som skapt til å leve blant mennesker, akkurat som parkduer og spurver. Og så rotter, selvsagt.