Delirium

Det å være ikke like frisk som mange andre er en ganske slitsom affære. Selvsagt er det slitsomt i seg selv å være syk og ha vondt med ujevne mellomrom, men det aller mest slitsomme er å få folk til å forstå hva det er som skjer.

Jeg har migrene og andre sterke hodepiner som jeg har hatt med varierende intensitet og omfang siden jeg var fem år gammel. Til tider har dette vært så ille at jeg ikke har hatt noe "liv" utenom å komme meg så mye som mulig på skole/jobb, og sove eller være sløv og dopet ned resten av tiden. Legen min vurderte å søke delvis uføretrygd for meg. Nå er det bedre enn det har vært så lenge jeg kan erindre i alle fall. Noe av det skyldes at jeg har funnet ut av en del ting jeg kan gjøre for å holde smertene fra livet.

Det er ganske viktig for meg med et ganske regelmessig kosthold. Jeg får ikke panikk hvis jeg ikke får spise middag kl fem hver dag, men det er fint om det ikke drøyer til kl åtte. Hodepinen min tar færre besøk dersom blodsukkeret mitt er sånn passe jevnt. I tillegg er det fint å sove nok. Og noen ganger må jeg ha mat eller noe for å døyve hodepine som dukker opp. Rødvin unngår jeg med stor bravado, men ellers kan jeg spise stort sett det jeg vil.

Hva som fungerer for meg har jeg funnet ut gjennom flere år med prøving og feiling. Så pr av nå - når det gjelder min hodepine - så vet jeg hva jeg snakker om. Og jeg gjør mitt beste for at dette skal affisere livet mitt i minst mulig grad.

Problemene oppstår når folk rundt meg ikke er i stand til å forstå, og ikke gidder å forstå hvor utrolig vondt jeg kan ha det av og til. At når jeg sier at jeg har vondt i hodet så er ikke det for skøy. At det kan være uhorvelig vondt og lammende før det kjennes ut som om øynene mine skal kollapse i seg selv, at hjernen min forsøker å sprenge seg ut av hodeskallen og jeg blir likblek og gråter - slik at det er mulig for andre å faktisk se at jeg har det vondt. Og når jeg får høre ting som "ikke ta det så høytidelig", "forsøk å heve deg over det", "kan du ikke bare ta en tablett så kan du oppføre deg som vanlig", "kan du ikke droppe å spise så mye/ofte", "skal du legge deg allerede", eller andre lite hjelpsomme setninger er det enerverende. 

Tror faktisk folk at jeg liker å ha hodepine? Tror andre at jeg ikke forsøker å kjenne på den minst mulig? Tror mennesker at jeg får vondt for å kaste om kull deres planer og ideer? Tror folk jeg har et valg om å si "det passer ikke å ha vondt nå herr Hodepine, kan du ikke komme tilbake sent i morgen i stedet?".  Det er ikke alt som kan avhjelpes, noe må bare ventes ut.

Jeg føler meg stort sett som en hypokonder. Hva er galt med aksept av at slik er det uheldigvis å være meg? Jeg er ikke like frisk som andre desverre. Hva er galt med å si "usj, så kjipt", og gi meg ett pledd? Kanskje til og med et glass vann og medisin. Og hvis man virkelig vil slå på stortrommen, trylle frem en kopp te og kjeks. 

For å gjøre ting enda verre for meg selv: I tillegg til denne hodepineaffæren falt jeg ned en stentrapp på vei til jobb for snart tre år siden. Det var usynlig is på trappen, jeg falt og fikk et trappetrinn i korsryggen, et i området ved skulderbladene og sekken i nakken. Jeg har lagt igjen godt over 60.000 til behandling for å klare å fungere. Nå er det ok. Korsryggen blir fort sliten, men det er ikke så farlig. Nakken har fått seg en forkalkning på øverste nakkeledd som også er til å leve med de fleste dager. Derimot er ryggen min slått skjev ved skulderbladene, som ikke er ok.

Ryggen min stivner til. Presser på nervetråden og muskler slik at jeg mister følelsen i fingrene mine av og til, skjelver litt på hendene eller andre irriterende småting. Men av og til kjennes det ut som om noen har spikret jernspett inn i ryggen min. Hodet kjennes for tungt ut for nakken, og jeg har generelt så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og da er det ikke greit å være meg. Smertene (i både rygg og hode) gjør at jeg ikke klarer å tenke helt klart, og alt blir ganske vanskelig.

Ryggsmertene i likhet med hodepinen er ikke noe som synes for andre, og jeg får samme reaksjonene. Det hender jeg ønsker meg å brekke noe i stedet. Da kan folk se at jeg har det vondt, og ikke få meg til å føle meg som at jeg burde være en annen person.

For det er også noe av problemet. Tydeligvis blir mine ufordragelige smerter sett på som en del av min personlighet. Og gir meg mye mindre å gå på når det gjelder alle andre områder av livet. For å veie opp for denne tydeligvis grusomme feilen ved min person er jeg ekstra hyggelig, ekstra forståelsesfull, ekstra hjelpsom, ekstra blid og forsøker å være ekstra lite syk sånn ellers. Mye av dette er en naturlig del av min personlighet som jeg setter pris på, noe ikke. Og noe gjør meg litt bitter; som at jeg gir andre mye "slack", mens jeg får ekstremt lite tilbake igjen.

Jeg er lei. Dritt lei. Faktisk så lei at jeg ikke orker mer av dette. Jeg klarer ikke mer ellers takk. Hverken av smertene eller holdningene til de rundt meg. Nå er det nok. Jeg har fått så mye jeg tåler. Jeg kjenner at det knekker meg.

Og så.
Når det er sagt. Så er det bare å se en ny dag i det berømte forbanna hvitøyet, for det kommer ikke til å forsvinne bare fordi jeg vil det. Bare fordi jeg ikke klarer mer.

...so round and round we go...