Life - 1 o 1
Jeg har innsett noe. Det er overhodet ikke det samme som å godtatt det, inkorporere det eller på noen som helst annen måte klare å få det til å bli en del av livet mitt - å bli en del av hvem jeg tror jeg er.
Den siste tiden har jeg blitt mer urolig. Sett på ting rundt meg og innsett at alt er en farse. En farse som mye annet. Det er ikke så lenge til jeg blir 30, og for å være ærlig hadde jeg vel egentlig aldri trodd at jeg skulle komme så langt som dette her. En stor del av meg har forventet at jeg skal bli truffet av en bil, falle ut av et vindu eller på en annen måte blåse ut det som er meg på denne jorden her for lenge siden.
Men så har det ikke skjedd.
Og jeg ser at jeg ikke har planlagt for dette her. Spøkefullt har jeg sagt at den eneste planen jeg har for livet mitt er å skremme små barn med rynkete tatoveringer når jeg blir gammel - og så har jeg ikke en gang klart å skaffe meg mer enn to. Ikke har jeg vel helt klart å se for meg selv bli gammel heller.
You are such a beatiful freak.
Jeg sitter her og ser at jeg har ikke tatt noen av de riktige valgene i livet mitt. Jeg har ikke tatt noen som har vært drastisk gale heller tror jeg. Men ingen riktige valg. Så her er jeg - og det eneste jeg omtrent bryr meg om er hva som skjer i neste episode av Angel, og hva som skjer i Harry Potter and the Half Blood Prince.
Huset mitt er flott, men jeg tenkte nok ikke skikkelig gjennom dette før jeg pakket alt jeg eier i hele verden - ikke bare de fysiske tingene - og flyttet bort fra livet slik som jeg kjenner det. Jeg er ikke sikker på om jeg har nok penger faktisk til dette her; regningene siver inn hele tiden: Et huslån her, et studielån der, vannavgift, forsikringer, vaskemidler, mat, reiseutgifter - tre uker til lønn og 1.300 kr på kontoen til hva som kommer.
Jobben min er høyst usikker. Hvem vet om jeg har noen jobb når sommeren er over? Og kommer jeg noen gang til å få meg fast jobb? Jeg har en brokete CV med masse korte arbeidsforhold - et vikariat her, et prosjekt der, noe nedprioritert av ledelsen, og noe jeg ikke klart å fortsette i. Ikke har jeg noen utdannelse jeg kan bruke heller - det skjer ikke at jeg begynner å jobbe som sosionom igjen, og sminkør er jeg ikke laget for tross alt. Uten jobb - ingen penger.
Jeg har trålet stilling ledig annonsene i det siste. Og med mindre jeg på mystisk vis blir sykepleier, salgsmann eller leder så er det ikke noe der ute. Ingen sekretærjobber, ingen arkivjobber (som jeg som ufaglært kan få) … rett og slett ingenting.
That promblem lies only within. Because you are not like the others.
Og hva har jeg bak meg? Hva har jeg gjort som jeg er stolt av? Hva har jeg gjort for meg?
Det eneste jeg har gjort for meg ene og alene så lenge jeg kan huske er å flytte for meg selv i fjor. Fant mitt eget sted og gjorde alt slik jeg ville ha det med de forutsetningene som jeg hadde. Jeg må ha vært sprø som flyttet derfra da jeg gjorde - eller forelsket og med fremtidshåp, men spør du meg er de to tingene så godt som det samme.
Jeg ble sosionom fordi jeg ville hjelpe andre, men jeg har ikke ryggraden til å holde ut i det yrket. Og ikke har jeg nesebenet til å være sminkør - dessuten hadde jeg vel håpet på en form for anerkjennelse ut av det - en anerkjennelse som jeg ikke har albuer nok til å trampe over andre for å få.
Men det sies at man ikke skal definere seg ut i fra hvilken jobb man innehar for øyeblikket, eller hvilke diplomer man kan smykke seg med. Selv mensa-diplomet mitt betyr ikke noe i hvilken som helst sammenheng - det innebærer bare at jeg er dyktig til å se sammenhenger i ting, ikke noe annet.
Are you one of the beautiful people?
Kroppen min har jeg mest lyst til å gi opp på. Nå har jeg hatt migrene i fem dager, og borte fra jobben i to av dem. Migrene - hypokonderens og skulkerens unnskyldning i øynene av enhver sjef og ledelse. Hvorfor kan jeg ikke bare "overse det", "la være å ha hodepine" eller "gjøre som jeg vanligvis gjør" er refrenget både uttalt og i stemmene og øynene deres. Men det er ikke så enkelt - ikke så enkelt når både hodepinen og medisinene gjør at jeg ikke henger skikkelig sammen.
"De" sier at alt henger sammen og at alt skjer av en bestemt grunn. Hva var i så fall meningen med at jeg skulle falle ned den trappen for noen år siden? Hva er meningen med at jeg skal våkne opp godt over halvparten av alle dagene med vondt i ryggen, men jeg må smile likevel - smile likevel. Det er ingen som liker en som ikke smiler.
It's like I got a wire crossed upstairs, but all I wanted is a little truth and that's it.
Så hva med familien min? Gudene skal vite at jeg har lagt meg selv til side for å hjelpe dem i mange år. Jeg har gjort dårlig jobb, og sviktet vennene mine. Men ingenting av det betyr noe som helst. Trass i (eller kanskje på grunn av) alt jeg har gjort klarte broren min å ødelegge ting for seg selv mer gjennomgående enn jeg kunne ha forestilt meg. Og mamma er ikke i stand til å slutte å mase om at hun vil ha barnebarn - snart får jeg lyst til å skrike som et spedbarn selv. Faren min kan du få gratis av meg, nei - faktisk er jeg villig til å betale deg en hel haug med penger for å overta ham for meg. Bare si i fra - jeg har 250,- kr i lommeboka mi.
Så jeg har forsøkt å skaffe meg min egen familie, men innser at jeg ikke nødvendigvis valgte riktig der heller. Jeg skal ikke si at Stjernfisken er et galt valg, men jeg hadde vel alltid sett for meg at dersom jeg skulle slå meg sammen med noen så ville det være med noen som elsker meg tilbake (og jeg elsker Stjernefisken så utrolig mye. Så mye at det nesten gjør vondt.). Klart at Stjernefisken er glad i meg, men dessverre strekker det seg ikke lenger enn dit. På den annen side - jeg har gått inn i det med åpne øyne, og kanskje det egentlig er nok?
Men alt jeg noensinne har ønsket meg er noen som elsker meg nok til å virkelig ville ha meg - hele meg; både de dumme og de gode bitene. En som vil se meg dypt inn i øynene før han sier "vil du gifte deg med meg - være med meg for alltid. Fordi jeg aldri har følt for noen noensinne det jeg føler for deg".
And everytime you crave for me - I'm there. Everything you hunger for - I'll share. ... Hold me in your arms, and let me be the one who can feel that I am a child in love.
This will be your lucky day in hell.
I stedet har jeg en samboer som jeg mistenker for å ville ha sin gamle samboer tilbake, enten fysisk eller gjennom å gjøre meg til henne. Og det er ikke å ville ha meg. Men det kan jo hende jeg tar feil, og at grunnen til at han ikke har noen tålmodighet med meg er en helt annen. Og at de gode følelsene hans virkelig er så private at han ikke kan si at han elsker meg. Noen gang.
Everyone need to be somebody, everone needs to find someone who cares.
Jeg føler meg ensom. Jeg føler meg forlatt.
Jeg føler meg som en person uten noen bestemt fortid jeg kan holde fast ved, og uten noen fremtid jeg kan planlegge eller drømme om. Jeg føler meg fanget i denne verden som jeg mer eller mindre bare har rent inn i som en liten elv som har blitt ledet hit og dit. Uten tanker, uten innsigelser - bare "takk, det blir sikkert fint sånn".
Flower in a hailstorm.
Jeg blir kritisert fordi jeg ser på de små tingene i livet. Men de små tingene er hva jeg alltid har. De tingene er bare mine. Smaken av smoothie, ansiktet mitt når jeg har sminket meg pent, følelsen av huden min når den er myk og glatt av fuktighetskrem, Simpsons på tv og Angel på DVD. Solen på ansiktet mitt, og lukten av varm hud. En sigarett eller tre. Smågodt. Noen som bryr seg om meg å ligge inntil når det er mørkt overalt og det er på tide å sove. Kattepoter. Drager. Lukten av blomster og gleden over å få en overraskende gave. - Men jeg kan ikke få ha disse i fred heller, alltid må noen si noe, mene noe, dra disse tingene ned. Og alltid er det noe annet jeg burde gjøre og tenke på og helst mene også.
Turn the ugly light off God.
Jeg føler at alt er en feiltagelse. Livet mitt henger ikke på greip, og det gjør ikke jeg heller. Akkurat som om det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, hva jeg sier, hva jeg tenker, mener og hvem jeg er.
Nei, det er ingen premie for å gjette riktig for hvilket album jeg hørte på da jeg skrev dette.
For jeg har bare en eneste ting igjen å si (tror jeg):
Goodbye and thanks for all the fish.
Jeg tror det er bra du postet dette innlegget. På den måten blir det mer virkelig, det du tenker...
Har ingenting å si her.. dette er dine tanker, og de trenger ikke å kommenteres, men jeg ville bare si at jeg syns det er fint/tøft at du skriver de ned og deler det med andre. Jeg er helt sikker på at ting vil ordne seg for deg, på en eller annen måte... bare det at du tenker dette er et skritt i en eller annen retning. Lykke til, Delerium..
Jeg tror det er ganske vanlig å føle at en ikke har fått gjort noe og at livet slett ikke er som det skal. Selv har jeg en mistanke om at den ideen kommer mer fra media enn virkeligheten. Vi får alltid høre om disse menneskene som har gjort så mye og vært så utrolig suksessfulle, men det er de som er avvikerne og ikke vi.
Selv har jeg kommet uhyggelig nær 40, og jeg har egentlig ikke utrettet noe som helst i livet. Visst har jeg en utdannelse og en jobb, men det betyr egentlig ikke særlig mye. Jeg kan miste jobben innen timen, og utdannelsen min er allerede avlegs.
En kamerat sa engang at en kan greie ut med alt her i livet hvis en bare har fred i sjelen og har funnet den rette å dele livet med.
Han sa det litt ironisk, for det høres jo så enkelt ut, men er i virkeligheten nesten umulig. Jeg tror kanske en slags fred i sjelen er oppnåelig, men da må en først innse at livet aldri blir helt som en ønsket det, og slett ikke som dem som vises fram i media.
Delfinene forlot jorden gjorde de, det får ikke du lov til..
Noen ganger virker det som alle andre har det bedre, gjør det bedre og skulle de ha problemer så fixer det seg i en fei. Virkeligheten er ikke slik, men mange er flinke til å skjule det.
Hvem er det som virkelig vet at alle valgene man har gjort i livet er riktig? Jeg kan legge meg ned å begynne å grine når jeg tenker på at jeg skal bli eldre og forhåpentligvis gjort mange gode valg, men synes det er skremmende, og føler jeg allerede er kommet skjevt ut, men jeg vil ikke si noe for er redd for å skuffe andre, eller se tilbake på det som en skikkelig blemme. (-ja, det finnes nok et bedre ord)
Vi er alle litt pyser, men vi må vel bare tro hardt nok på oss selv og stole på at det vi gjør er rett der og da. Merkelig nok så ordner det seg for de fleste, og jeg kan ikke se hvorfor ikke alt skal ordne seg for deg heller.
Tror ikke alt skal tolkes og endevendes, men man skal ikke holde alt tilbake heller.
Ser hvertfall frem til å fortsette å lese bloggen din, og håper du finner ut av ting etterhvert.
For et fint og dypt innlegg! Du er flink til å sette ord på tankene dine. Jeg er enig med deg i at de små tingene beriker hverdagen . Vær glad du har evnen til å glede deg over de, det er det ikke alle som er i stand til! :o)
Vanskelig å vite hva man skal si. Sitter her med tårer i øya og lurer på hvorfor samfunnet vårt har endt opp med en så firkanta oppskrift på hva som er riktig og hva man burde ha utretta når man nærmer seg 30. Blir faktisk glad av å oppdage at det finnes flere "normale" mennesker som føler seg "unormale" og på feil jorde fra tid til annen (ofte eller mindre ofte). (Liker ikke ordene normale og unormale, men har ingen gode alternativer.)
Helt enig med Linda i at det er fantastisk å kunne glede seg over de små tingene. Fortsett med det. I en alder av 28 teller jeg også superentusiastisk ned mot 16. juli og 25. november. Får raskere puls og sitter og smiler for meg selv her bare av å skrive om det, faktisk. :-)
Kjære Delirium,
Har ikke så mye å si, kjenner meg så alt for godt igjen i det du beskriver. Ville bare takke deg for et flott og viktig innlegg.
Masse gode tanker & ønsker sendes herfra,
Du er langt tøffere enn du selv skal ha det til - mange ville nok valgt å gi opp for lenge siden i din situasjon. At du er så klarsynt og brutalt ærlig om din egen situasjon og hvordan du kom dit du er idag vitner om et sinn som neppe er dømt til undergang og elendighet.
Jeg ser på deg som en fighter, ei jente som på tross av motgang og forvirrende følelser har beholdt evnen til å gripe de små glimt av lykke i livet. DU er ikke som alle andre Delirium, og takkefaen for det. Verden trenger mennesker som deg - den har bare ikke lært å ta godt nok vare på dere enda.
Av den siste linjen i innlegget ditt kan man lese at dette muligens var ditt farvel til oss lesere. Selv om jeg så inderlig håper vi fortsatt vil få følge deg gjennom hverdagen din, må vi respektere deg dersom du ønsker å avslutte bloggen din. I så fall vil jeg ønske deg alt godt, og takke for følget.
Klem.
Delirium:
Har fulgt bloggen din on and off i et år nå, gjennom link fra Amygdala. Har vært fascinert av skrivestilen din og siden generellt.
Mitt poeng her er at sånn som du føler det er et vanlig fenomen, kanskje er ikke det noen trøst, men DU ER NØDT TIL Å ELSKE DEG SELV FØR DU KAN LA ANDRE GJØRE DET. Hvis du ikke vet hvordan, snakk med noen som kan hjelpe deg til det.
Kanskje er jeg helt på jordet her, i så fall skyt meg i foten. Hvis ikke spander en øl en gang. For jeg vet at det går an å lære seg å bli glad i seg selv.
Si meg... det er ikke egentlig jeg som har skrevet dette, bare puttet inn i en litt annen setting? Høres altfor velkjent ut; bare at jeg rakk å få unger midt oppi alt og... du har rett i mye, blant annet når det gjelder de små tingene. Det å kunne legge seg i badekaret og bare nyte er noe av det som gjør det verdt det. Stå på. Du klarer deg. Og nei, du er ikke alene om å være som du er - jeg er ihvertfall i samme klubben; la verden være der den er - jeg må styre min egen og sånn er jeg bare.
Heia!
Hvordan går det med deg og stjernefisken? Er du tryggere i forholdet nå?