Delirium

Det er ikke så ofte jeg leser mer eller mindre private ting som gjør meg skikkelig opprørt. Kanskje fordi jeg i bunn og grunn mener at folk burde få lov til å velge hva de skal gjøre med livet sitt selv. I alle fall til en viss grad. Men noen ting er så meningsløst, så skadelig og så tåpelig at jeg har store problemer med å fatte det.

Det var en blogg som sporet meg til å lese videre om dette konseptet som kalles for ana.

Kort fortalt er tydeligvis ana "selvvalgt" anorexia. Tilhengere av ana hevder at anorexia ikke er en sykdom, men et positivt livsstilsvalg. At kroppene deres blir sunne og vakre av å sulte seg. At folk som påstår noe annet ikke vet hva de snakker om. Etter det jeg har kunnet sett er ana-sidene fulle av infomasjon for hvordan sulte seg på mest effektiv måte, samt oppfordringer til selv å ta valg for å bli tynnest mulig.

Jeg blir litt sånn: Ok - hvis folk har lyst til å sulte seg og skade seg selv skal de få lov til å gjøre det så lenge det ikke er noen jeg er glad i. Men jeg forbeholder meg retten til å påpeke at det er tåpelig og skadelig og at man burde få hjelp. Og ingen kan komme her og si at å spise godt under 1000 ckal, kanskje godt under 250 ckal også om dagen ikke er å skade seg da man på slikt kaloriinntak ikke får nok næringsstoffer og vitaminer og fordøylesessystemet vil etterhvert takke for seg. Og da har jeg ikke en gang tenkt på den skaden man påfører seg selv mental, og andre fysiske skader.

Derimot det å promotere anorexia som noe positivt som andre burde vurdere er rett og slett forkastelig! Og det er akkurat det pro-ana er. Oppmuntring til skade.

Her er en ganske objektiv artikkel om pro-ana. Og en konstruktiv antiside.

Dersom du ser en pro-ana side på nettet kan du rapportere den her hvis du vil gå til det skrittet..

---

Man kan kanskje spørre seg hvorfor jeg blir så opprørt over akkurat dette. Det er så mye annet i verden å bli opprørt over.

Noe av grunnen er at jeg har fordypning i spiseforstyrrelser. En annen grunn er at jeg har hatt perioder med forstyrret spisemønster selv, og jeg unner ingen andre det. Jeg har hatt perioder av livet mitt, og spesielt en periode for noen år siden, da jeg har skrevet ned alt jeg har spist, laget mat til andre slik at de skal tro at jeg likte å spise mat, trent masse for  å forbrenne det lille jeg fikk i meg,  og fungerte sånn passe fint sånn ellers. I den siste perioden gikk jeg ned til 46 kilo (jeg er 168 cm høy) - og når jeg ser på bilder fra den gang ser jeg at det ikke var pent. Ikke var jeg glad heller - det var jo for så vidt derfor jeg ikke spiste, jeg ville ha kontroll. Og jeg tenkte mest på hvordan jeg skulle klare å ikke spise uten at noen merket det, samt andre destruktive tanker.


Og jeg tror vi kan være enige om at dette som er et av idealene til pro-ana ikke er noe pent?