Å lære å kjøre bil
Tildigere eskapader i den lille sorte med hjul har hatt følgende resultater:
Stjernefisken har skreket "men for guds skyld! KLØTSJ!!!!!" mens det så ut som om små blodårer skulle hoppe ut av pannen hans. Det skal kanskje for syns skyld nevnes at jeg på dette tidspunktet hadde konsekvent glemt å kløtsje når jeg skiftet gir... Girkassen ga fra seg lyder av en slik art at hadde det vært en hund ville du ikke nærmet deg den for alt i verden.
Stjernefisken har også grepet tak i rattet ved flere anledninger. Sist var da vi kjørte rundt om kring ved Hønefoss og lette etter opphavets hytte. Da kom han i tillegg med en "squike-lyd" som jeg rett etterpå forstod at kom fra det faktum at jeg bare var fem cm unna autovernet - med fortsatt stø kurs mot det...
Og så har stjernefisken bedt meg om å kikke over skulderen (noe med dødsoner) når jeg skal skifte fil. Kikke over skulderen! Er han spinnvill!! Hvem skal kikke på veien da! Foreløpig kikker han over skulderen og jeg i speilene og på veien....
I går var vi på tur til Amadeusparken. Det var en flott dag å dra på tur på - og selvsagt en flott dag for fortsatt tortur av bil og kjæreste.
"Vil du kjøre?" sier stjernefisken. "JA" sier jeg og hopper glad og lykkelig over i førersetet. Sist vi kjørte gikk det gresselig bra, så jeg var full at pågangsmot. Vi kjører og kjører og det går ganske så fint. Jeg kløtsjer som en gudinne og husker å skifte gir når bilen gråter. I det hele tatt slapper jeg av og småskravler litt og nynner til musikken på cd-spilleren. Men så. Så kommer det en rundkjøring. Og jeg skal kløtsje og bremse og stoppe nesten, men være klar til å stoppe helt og gire ned og svinge ut og gire opp og ikke glemme å kløtsje og så skal jeg gire opp men ikke gjlre det for tidlig ... og i det hele tatt gikk det ganske så ok, men litt skjelvete. Deretter kjører vi et lite stykke bortover. Jeg skal på en vei og kikker hit og dit og bremser ned og stjerfisken snakker og sier brems som ikke jeg får med meg så jeg svinger ut og da roper han litt at når han sier brems så må jeg for guds skyld bremse og jeg vet jo det.
På dette tidspunktet er jeg ikke så glad. Jeg kan tenke meg litt rolig pusekjøring for å roe ned litt. Men slik vil (selvsagt) ikke skjebnen ha det! Neida! Her kommer det enda en rundkjøring - som stjernefisken for å være på den sikre siden ikke aner hvor vi skal i .. så der blir jeg kjørende rundt et par ganger og kjører nesten over den biten i midten (som man visstnok ikke skal gjøre!)... Jeg kjenner at jeg blir oppkavet og lykkelig når vi kommer ut. Og så! Bare 25 meter lenger fremme er det ENDA EN rundkjøring!
Helvete.Jeg har sjelden vært så oppkavet. Og jeg gjør omtrent alt feil, men vi kommer gjennom uten uhell i alle fall. Og rett etterpå er det selvsagt en utkjørsel til... På dete tidspunktet vil jeg bare krype ut av bilen og gjemme meg eller eventuelt ta hendene av rattet og riste på dem. Men sistnevnte har jeg fortsått at er en dum ide når man kjører bil. Så jeg stopper. Glemmer å gire ned. Forsøker å gire ned, men visstnok alt for sakte og så skal jeg ut og jeg klarer ikke noenting og fysj og fy. Deretter kommer vi inn på verdens smaleste vei. Jeg stopper rett etterpå (kveler motoren faktisk når jeg skal svinge inn på en stikkvei) og nekter å kjøre en eneste rundkjøring til!
Stjernefisken tar over og kjører en stund. Så ... stopper han.... sier ingenting... går rundt på min side og åpner døren og ser på meg. Jeg stirrer tilbake mens jeg har et fast grep rundt sikkerhetsselen og sier nei... Men joda. Her var det ikke noen bønn under mottoet "opp på hesten".
Heldigvis går det bedre den gangen. Ingen rundkjøringer. Ingen smale veier. Ingen avkjørsler og ikke noe marginal panikk.
Jeg fatter og begriper ikke at jeg noen gang skal få til dette her....
ikke så vanskelig når du først får det inn i kroppen, det viktigste først å være komfortabel når man kjører, at man føler seg forholdsvis trygg på alt.
da jeg skulle lære min søster å kjøre, tok jeg henne med på en stor parkeringsplass, der måtte hun finne samspill mellom klutch og gass/bremse i blinde, når hun endelig klarte å føle det, og kjnte bilen litt, så gikk alt så masse bedre!
stå på! du greier det!
Det går nok bra til slutt skal du se! Kjente meg litt igjen i denne historien, og siden det gikk bra med meg, så går det nok bra med deg også! Det er bare å ta utfordringene som de kommer, du lærer av de!
Stjernefisken din kunne sikkert likt å utveksle historier med min stakkars far (som hadde den tvilsomme æren å lære meg å kjöre för kjörelæreren tok over).. :D
Han tviholdt både i håndbrekket og i döra og ble hvitere og hvitere i ansiktet mens jeg styrtet ut i hovedveien uten å se meg for og var så flink til å fölge kanten at jeg kjörte inn i alle busslommene..
Og jammen blir jeg sluppet lös i bytrafikken i dag..gale mennesker. :D
Hirr hirr, det er godt å se at jeg ikke er den eneste ute i universet som ikke er født med innebygde kløtsjgener! :D
Min arme pappa hadde mange "fine" stunder med sin lettere hysteriske datter bak rattet. Gasse, er du stein hakke gal?! Jeg nærmer meg jo førti kilometer i timen!!! (som førstegangskjører kunne dette sammenlignes med lyshastighet..)
Noen år senere er man heldigvis noget mer selvstendig og trygg bak rattet. ;)
je ghar lyst til å lære å kjøre bil