Delirium

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg dette innlegget i bloggen min om det å gå ned i vekt. Da hadde jeg delvis nytt, og delvis vært påtvunget et stillesittende liv etter å ha vært mer enn middels aktiv i flere år.

Å ha gått fra matchvekt på 53-55 kg til nesten 70 fordelt over 2-3 år må sies at var et stort sjokk. Jeg følte meg ikke vel med noen del av meg selv som jeg kunne se i speilet; fjortisvalken var mer enn tydelig og armene mine var blitt formløse. Glidelåsen på støvlettene mine nektet å bli dratt helt igjen, og jeg hadde for lengst vinket farvel til definerte kinnben. Neida - jeg var på langt nær tykk, men overhodet ikke venner med den Delirium som var utenpå.

Men nå. Ett år senere har jeg klart det. Første målet.

Ingen Fedon, ingen Roede - bare sunn fornuft og litt kaloritelling. Jeg har spist ganske sunt (i alle fall mye sunnere enn før), jeg har spist litt mindre og drukket ikke fullt så mye brus. Yoga er min venn, samt at jeg har blitt flinkere til å spasere steder. Jeg har belønnet meg selv med både musikk og filmer, men ikke noen straff - for det blir i alle fall bare jeg demotivert av. For et par måneder siden var vekten nede i 61, og jeg var strålende blid. Den siste måneden derimot har jeg gått ned til 59-60 (og hvem sa at flytting og lemping ikke har noe for seg!!!).

Jeg er mindre enn 60 kg tung!

Jeg er glad! Klærne sitter nå på kroppen slik de ser ut inne i hodet, og jeg smiler mest når kroppen min passerer et speil. Ett år og 10 kilo lettere. Jeg føler meg skrekkelig flink, og jeg tror kanskje jeg nevnte at jeg er glad!

Nå starter mål nummer to: Å bli her. Å ikke falle tilbake til å sitte stille mens jeg tyller i meg sjokolade og potetgull og masse kakao på toppen av en god mengde med mat. Det er skrekkelig slitsomt å gå ned i vekt, men det påstås at det ikke er like slitsomt å gå opp. Med andre ord er det bare å ønske meg selv lykke til.

--- og hvis jeg bare kunne fått trent på meg litt muskler på magen og armene nå ---