Delirium

En slags ferie

 

Når man flytter seg selv ut i et boligstrøk på landet stifter man også raskt kjennskap til det lokale Vel'et. Dette Vel'et dirigerer alt mulig rart, og sist tirsdag ble jeg dirigert ut på dugnad. Så jeg rakte og jeg rakte og jeg rakte. Det var ikke veldig moro, men jeg fikk i alle fall hilst på noen av naboene. Og oppdaget at rakemusklene mine ikke er helt opp til par (Deretter har jeg forsøkt å overhøre Stjernefiskens spydige kommentarer om mine ellers manglende muskulatur).

 

Heldigvis er Vel'et nå ferdig med å dirigere for en stund, med mindre de har noe å gjøre med det lokale korpset som sikkert kommer til å spasere i bresjen for 17. mai toget som skal toge rett forbi oss. Det blir sikkert hyggelig - dersom jeg er våken til å få sett det!

 

Jeg er jo nemlig et murmeldyr så det å sove så lenge jeg ville på en helt sedvanlig onsdag var intet mindre enn luksus! Og luksus var det også å få hentet ny bil og satt sammen hagemøbler og spisestuemøbler. I det hele tatt har vi satt sammen og pakket ut av mange ting, så nå starter alt å ta form hos oss. Kanskje litt på tide ettersom vi har bodd der i litt over en måned nå. Akkurat for øyeblikket gleder jeg meg noe veldig til å kaste meg over henge opp bilder etterhvert - det er noe stusslig og upersonlig uten.

 

Torsdagen var besøk-av-svigerfamilie-dagen. Slikt er alltid mest moro for dem som har familien som egen familie. Men helt ok - og nok sagt.

 

Desverre har ikke værgudene vist seg fra sin beste side. Det har vært mye overskyet og regn, men jeg fikk meg i alle fall en halvtimes tid i solen på fredag. Selvsagt blir man ikke noen bronsegudinne av slikt, men det var behagelig for sjelen om ikke annet. Kanskje jeg ikke sang høyt nok?

 

Men ingen ferie er komplett uten litt kjekling! Selvsagt burde jeg jo visst at roen og freden som hadde senket seg over "Turtle Hall" ikke kunne vare. Stjernefisken har vært ganske tålmodig når det gjelder sammenskruing og bæring, og ikke mer enn litt urimelig når det gjelder hvor ting skal stå. Derfor trippet jeg avgårde med Stjernefisken til Hadeland Glassverk på lørdag mens jeg ante fred og ingen fare. Faktisk gikk selve turen uten de helt store viderverdigheter - det var ikke før vi kom hjem at såpeoperaen satt igang (eller fortsatte, avhengig av hvordan man ser det).

 

Vi hadde kjøpt noen glass til kjøkkenet på Glassverket ettersom vi hadde litt av pist og noe av hint. Stjernefisken så noen der, og nå har vi 12 like i en type som vi var enige om at var fine. Og ikke minst var vi enige om at det skulle bli så fint å kjøpe noe som var vårt - som vi likte sammen. Skuffelsen min ble derfor stor da Stjernefisken når vi kommer hjem begynner å snakke om at han hadde hatt akkurat like glass med sin x-samboer DyreVennen ,og at han alltid hadde likt dem så godt, men hun hadde tatt dem med da hun dro.   ...    Vi har med andre ord ikke funnet disse glassene sammen; han så dem og de minte ham om dem - og så kjøpe vi dem til oss. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe glede over de glassene mer - de er ikke lenger våre slik som var meningen: de er helt og holdent hans.

 

En del av meg har bare gitt opp. Det ble ingen stor krangel. Bare jeg som ble flat og ikke orker mer. Jeg er lei av at vil at jeg skal være den idielle versjonen av DyreVennen. Ikke for det; DyreVennen er et bra menneske hun - så det er ikke problemet. Problemet er at dette gjør at Stjernefisken ofte ikke ser meg - hvem jeg er og hva jeg liker og misliker. Og så er det problematisk at jeg aldri kan la sjalusien min få hvile - stadig er det noe som skjer / snakkes om som forteller om hvor bra han tidvis hadde det med henne, og hennes flotte karaktertrekk.

 

Det virker som om jeg må lære meg å alternere mellom å leve i skyggen av DyreVennen samt bli forsøkt dyttet opp på en pidestall som står igjen etter henne. Og ikke nytter det å snakke med Stjernefisken om det heller, fordi han sier at "nei, nei - slik er det ikke". Men i følge ham er han ikke morgengretten heller - så selvinnsikten der er ikke nødvendigvis mye å skryte av!

 

Det var herlig med en mini-ferie, selv om de forsømte rakemusklene fortsatt syter litt, og jeg føler meg litt flatlined. 

 

Kanskje jeg skal ta meg et lengre, velfortjent, varmt bad i kveld?