Jeg har innsett noe. Det er overhodet ikke det samme som å godtatt det, inkorporere det eller på noen som helst annen måte klare å få det til å bli en del av livet mitt – å bli en del av hvem jeg tror jeg er.

Den siste tiden har jeg blitt mer urolig. Sett på ting rundt meg og innsett at alt er en farse. En farse som mye annet. Det er ikke så lenge til jeg blir 30, og for å være ærlig hadde jeg vel egentlig aldri trodd at jeg skulle komme så langt som dette her. En stor del av meg har forventet at jeg skal bli truffet av  en bil, falle ut av et vindu eller på en annen måte blåse ut det som er meg på denne jorden her for lenge siden.

Men så har det ikke skjedd.

Og jeg ser at jeg ikke har planlagt for dette her. Spøkefullt har jeg sagt at den eneste planen jeg har for livet mitt er å skremme små barn med rynkete tatoveringer når jeg blir gammel – og så har jeg ikke en gang klart å skaffe meg mer enn to. Ikke har jeg vel helt klart å se for meg selv bli gammel heller.

You are such a beatiful freak.

Jeg sitter her og ser at jeg har ikke tatt noen av de riktige valgene i livet mitt. Jeg har ikke tatt noen som har vært drastisk gale heller tror jeg. Men ingen riktige valg. Så her er jeg – og det eneste jeg omtrent bryr meg om er hva som skjer i neste episode av Angel, og hva som skjer i Harry Potter and the Half Blood Prince.

Huset mitt er flott, men jeg tenkte nok ikke skikkelig gjennom dette før jeg pakket alt jeg eier i hele verden –  ikke bare de fysiske tingene – og flyttet bort fra livet slik som jeg kjenner det. Jeg er ikke sikker på om jeg har nok penger faktisk til dette her; regningene siver inn hele tiden: Et huslån her, et studielån der, vannavgift, forsikringer, vaskemidler, mat, reiseutgifter – tre uker til lønn og 1.300 kr på kontoen til hva som kommer.

Jobben min er høyst usikker. Hvem vet om jeg har noen jobb når sommeren er over? Og kommer jeg noen gang til å få meg fast jobb? Jeg har en brokete CV med masse korte arbeidsforhold – et vikariat her, et prosjekt der, noe nedprioritert av ledelsen, og noe jeg ikke klart å fortsette i. Ikke har jeg noen utdannelse jeg kan bruke heller – det skjer ikke at jeg begynner å jobbe som sosionom igjen, og sminkør er jeg ikke laget for tross alt. Uten jobb – ingen penger.

Jeg har trålet stilling ledig annonsene i det siste. Og med mindre jeg på mystisk vis blir sykepleier, salgsmann eller leder så er det ikke noe der ute. Ingen sekretærjobber, ingen arkivjobber (som jeg som ufaglært kan få) … rett og slett ingenting.

That promblem lies only within. Because you are not like the others.

Og hva har jeg bak meg? Hva har jeg gjort som jeg er stolt av? Hva har jeg gjort for meg?

Det eneste jeg har gjort for meg ene og alene så lenge jeg kan huske er å flytte for meg selv i fjor. Fant mitt eget sted og gjorde alt slik jeg ville ha det med de forutsetningene som jeg hadde. Jeg må ha vært sprø som flyttet derfra da jeg gjorde – eller forelsket og med fremtidshåp, men spør du meg er de to tingene så godt som det samme.

Jeg ble sosionom fordi jeg ville hjelpe andre, men jeg har ikke ryggraden til å holde ut i det yrket. Og ikke har jeg nesebenet til å være sminkør – dessuten hadde jeg vel håpet på en form for anerkjennelse ut av det – en anerkjennelse som jeg ikke har albuer nok til å trampe over andre for å få.

Men det sies at man ikke skal definere seg ut i fra hvilken jobb man innehar for øyeblikket, eller hvilke diplomer man kan smykke seg med. Selv mensa-diplomet mitt betyr ikke noe i hvilken som helst sammenheng – det innebærer bare at jeg er dyktig til å se sammenhenger i ting, ikke noe annet.

Are you one of the beautiful people?

Kroppen min har jeg mest lyst til å gi opp på. Nå har jeg hatt migrene i fem dager, og borte fra jobben i to av dem. Migrene – hypokonderens og skulkerens unnskyldning i øynene av enhver sjef og ledelse. Hvorfor kan jeg ikke bare ”overse det”, ”la være å ha hodepine” eller ”gjøre som jeg vanligvis gjør” er refrenget både uttalt og i stemmene og øynene deres. Men det er ikke så enkelt – ikke så enkelt når både hodepinen og medisinene gjør at jeg ikke henger skikkelig sammen.

”De” sier at alt henger sammen og at alt skjer av en bestemt grunn. Hva var i så fall meningen med at jeg skulle falle ned den trappen for noen år siden? Hva er meningen med at jeg skal våkne opp godt over halvparten av alle dagene med vondt i ryggen, men jeg må smile likevel – smile likevel. Det er ingen som liker en som ikke smiler.

It’s like I got a wire crossed upstairs, but all I wanted is a little truth and that’s it.

Så hva med familien min? Gudene skal vite at jeg har lagt meg selv til side for å hjelpe dem i mange år. Jeg har gjort dårlig jobb, og sviktet vennene mine. Men ingenting av det betyr noe som helst. Trass i (eller kanskje på grunn av) alt jeg har gjort klarte broren min å ødelegge ting for seg selv mer gjennomgående enn jeg kunne ha forestilt meg. Og mamma er ikke i stand til å slutte å mase om at hun vil ha barnebarn – snart får jeg lyst til å skrike som et spedbarn selv. Faren min kan du få gratis av meg, nei – faktisk er jeg villig til å betale deg en hel haug med penger for å overta ham for meg. Bare si i fra – jeg har 250,- kr i lommeboka mi.

Så jeg har forsøkt å skaffe meg min egen familie, men innser at jeg ikke nødvendigvis valgte riktig der heller. Jeg skal ikke si at Stjernfisken er et galt valg, men jeg hadde vel alltid sett for meg at dersom jeg skulle slå meg sammen med noen så ville det være med noen som elsker meg tilbake (og jeg elsker Stjernefisken så utrolig mye. Så mye at det nesten gjør vondt.). Klart at Stjernefisken er glad i meg, men dessverre strekker det seg ikke lenger enn dit. På den annen side - jeg har gått inn i det med åpne øyne, og kanskje det egentlig er nok?

Men alt jeg noensinne har ønsket meg er noen som elsker meg nok til å virkelig ville ha meg – hele meg; både de dumme og de gode bitene. En som vil se meg dypt inn i øynene før han sier ”vil du gifte deg med meg – være med meg for alltid. Fordi jeg aldri har følt for noen noensinne det jeg føler for deg”.

And everytime you crave for me – I’m there. Everything you  hunger for – I’ll share. ... Hold me in your arms, and let me be the one who can feel that I am a child in love.

This will be your lucky day in hell.

I stedet har jeg en samboer som jeg mistenker for å ville ha sin gamle samboer tilbake, enten fysisk eller gjennom å gjøre meg til henne. Og det er ikke å ville ha meg. Men det kan jo hende jeg tar feil, og at grunnen til at han ikke har noen tålmodighet med meg er en helt annen. Og at de gode følelsene hans virkelig er så private at han ikke kan si at han elsker meg. Noen gang.

Everyone need to be somebody, everone needs to find someone who cares.

Jeg føler meg ensom. Jeg føler meg forlatt.
Jeg føler meg som en person uten noen bestemt fortid jeg kan holde fast ved, og uten noen fremtid jeg kan planlegge eller drømme om. Jeg føler meg fanget i denne verden som jeg mer eller mindre bare har rent inn i som en liten elv som har blitt ledet hit og dit. Uten tanker, uten innsigelser – bare ”takk, det blir sikkert fint sånn”.

Flower in a hailstorm.

Jeg blir kritisert fordi jeg ser på de små tingene i livet. Men de små tingene er hva jeg alltid har. De tingene er bare mine. Smaken av smoothie, ansiktet mitt når jeg har sminket meg pent, følelsen av huden min når den er myk og glatt av fuktighetskrem, Simpsons på tv og Angel på DVD. Solen på ansiktet mitt, og lukten av varm hud. En sigarett eller tre. Smågodt. Noen som bryr seg om meg å ligge inntil når det er mørkt overalt og det er på tide å sove. Kattepoter. Drager. Lukten av blomster og gleden over å få en overraskende gave. – Men jeg kan ikke få ha disse i fred heller, alltid må noen si noe, mene noe, dra disse tingene ned. Og alltid er det noe annet jeg burde gjøre og tenke på og helst mene også.

Turn the ugly light off God.

Jeg føler at alt er en feiltagelse. Livet mitt henger ikke på greip, og det gjør ikke jeg heller. Akkurat som om det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør, hva jeg sier, hva jeg tenker, mener og hvem jeg er.

Nei, det er ingen premie for å gjette riktig for hvilket album jeg hørte på da jeg skrev dette.

For jeg har bare en eneste ting igjen å si (tror jeg):

Goodbye and thanks for all the fish.

Fire dager hjemme med migrene og lett halsbetennelse.

Da får damen for mye tid til å tenke og fundere og bestemme seg for at slik er livet og slik er verden. Jeg har skrevet et langt blogginnlegg som jeg i sollyset inn av vinduet i dag ikke er sikker på om burde postes - på den annen side kan det hende at det er akkurat hva som burde skje.

For jeg er ikke sikker på om det jeg har tenkt på ikke er sant bare fordi det er godvær i dag.

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var noen andre som ikke er meg. Eventuelt at noen kan bytte ut hodet mitt med ett i plast. Jeg er ikke så kresen - hvilket som helst av disse alternativene er ok.

Å sitte på jobb flere timer unna å være ferdig og hjemme i huset mitt mens hjernen gjør sitt beste for å krype ut gjennom pannen min er skikkelig pyton. Heldigvis er Pinex Forte min venn og skyver alt ørlitegranne mer på avstand, selv om den gjør meg klønete i fingrene og kutter av alle koblingene i hodet mer enn hodepinen allerede gjør.  

Migrener suger.

I det siste har jeg fått lyst til noe som for meg bent frem er underlig. Jeg har nemlig fått lyst til å jogge.

Jeg kikker ut av vinduet mitt hjemme -  ut på trærne og himmelen og hjernen min har vissheten om at det må finnes noen skogsveier nære som jeg kan løpe litt på. Derfra springer en lyst til å ta på meg noe gammelt treningstøy og snøre på meg noen hvite, delvis velbrukte Nike joggesko. Grunnen til at joggeskoene er velbrukte er enkel - de er nemlig skrekkelig gamle.

Jeg har en visjon av meg selv der jeg spretter mellom trærne mens ro og fred i hodet senker seg med samme hastighet som jeg blir sliten.

Det skal sies at jeg også med jevne mellomrom får visjoner av meg selv som trener yoga hver dag - kanskje aller helst på en lengre seminar et sted i utlandet; England kanskje, eller muligens ved Iyengar institutt i India. Jeg klarer også å smile mens jeg ser for meg at jeg svømmer bortover med faste, bestemte tak. Eller hva med den klare fantasien av meg selv der jeg tar 250 sit-ups hver dag før jeg kaster meg rundt og tar en 20 push-ups eller noe. Jeg er også ganske flink til å se meg selv for mitt indre øye mens jeg danser moderne, eller spretter rundt til høy musikk mens kroppen min gjør aerobics.

Alle disse fantasiene springer ut i fra at jeg faktisk veldig gjerne vil trene. Jeg har alldeles ikke lyst til å sitte på sofaen dag ut og dag inn. I tillegg har jeg en snikende mistanke om at både ryggen min, vektbalansen min og sinnet mitt vil ha særdeles godt av at jeg trener opptil flere ganger hver uke.

Folk snakker om at de ikke har tid til å trene fordi de har mann og barn. I mitt tilfelle holder det med mann og et knippe mer eller mindre gode unnskyldninger. Det er faktisk vanskelig å snurre det å trene rundt et annet menneske som også skal ha middag, og som vil hjem fra jobb til fornuftige tider han også. I tillegg burde jeg feks egentlig ikke hverken jogge eller svømme fordi ryggen min ikke er helt som den skal.

Og på toppen av dette har jeg en snikende mistanke til - At jeg er mye flinkere til å late som om jeg trener som til å faktisk gjøre det!

Jeg har lyst til å ta lappen.

Vel, hvis jeg skal være ærlig (som jeg etterstreber) er jeg plent nødt til å ta lappen, men jeg har ikke spesielt lyst. Dette fordi jeg er livredd rundkjøringer, og har hatt noen stressende opplevelser. Jeg har ikke kjørt bil på omtrent ett år, men kan ikke være isolert i huset på landet!

Så nå har jeg kikke på kjøreskoler. Etter nyttår må man ha trafikalt grunnkurs før man setter seg bak rattet. Dette varierer fra 1.600,- kr til svimlende 2.500,-. Men pris er jo som kjent ikke alt - og hvordan skal jeg klare å velge en skole som er bra og lærer meg det jeg skal? Selve kjøretimene har jeg tenkt til å ta på landet der det er tre rundkjøringer og ikke så mye annet skummelt heller.

Men prisene er svimlende, og tidsbruken er drøy. Skulle ønske jeg hadde vært smart nok til å ta lappen da jeg var tenåring som alle andre. Men de 10.000,- jeg fikk til det i 18 års gave skulle jeg spare til hus bestemte jeg meg snusfornuftig for. Nå - vel 10 år senere når jeg kjøper bolig, er de pengene borte for lengst - og ikke har jeg sertifikat heller! Men som min salige oldemor pleide å si; "Hvis du skiter i den ene handa og ønsker i den andre så kan du se hvem du får mest i".

Kanskje jeg rett og slett skal overvinne min sosiale angst for å tilbringe dager med irriterende tenåringer og ta alt på en gang?

Jeg har nok blitt gammel.
Dette konstanterte jeg for så vidt for en stund siden, men følelsen ble ytterligere forsterket av at jeg i går vokset "vinterragget" fra leggene... Da jeg var yngre ville jeg aldri drømt om å sprade rundt med hårtuster på leggene, selv om de var aldri så mye gjemt under strømpebukser og flere lag med klær.

Men i går var det altså på tide å igjen betale noen for å påføre meg smerte. Vondt skal vondt fordrive sies det - og i dette tilfellet stemmer det!

Nå er jeg glatt, pen og klar for sommer og sol.

~Feeder~

I sted fikk jeg vite at det har kommet ordre fra ledelsen om at ingen kontrakter i bedriften vil bli fornyet. Jeg går på kontrakt.

Det virker nesten litt utrolig ettersom en fjerdedel av arbeidsstokken går på kontrakter. Når disse da eventuelt forsvinner er det rett og slett ikke nok folk igjen til å gjøre jobben.

Bakgrunnen for disse nedskjæringene er selvsagt at det ikke er nok penger. Som slike begrunnelser alltid er. Dette er også noe vi ser på med vantro ettersom jobben nettopp må ha brukt flerfoldige millioner på å flytte til nye lokaler - en flytting under fanen "bedre arbeidskultur".

Jeg er helt matt. For det første kan man her sikkert kritisere ledelsen på opptil flere punkt, men det får noen andre ta seg av. Man er seg selv nærmest, og jeg er mest opptatt av at det virker som om jeg er uten jobb fra slutten av juni av. Og etter å ha tilbragt lunsjen min med å kikke på ledige stillinger ser jeg at det er ikke rare utvalget av jobber der ute - i alle fall ikke for en med mine kvalifikasjoner.

Etter å ha regnet på det klarer jeg meg akkurat på en a-trygd dersom jeg ikke bruker strøm, og ikke spiser for mye. Dra noe sted kan jeg bare glemme ettersom jeg ikke kommer til å ha råd til hverken bensin eller offentlig kommunikasjon.

Jeg føler meg slik.

Stjernefisken har mange gode kvaliteter, men duggfrisk om morgenen er alldeles ikke en av dem. Etter et par dager med for sen soving har jeg igjen overtatt ansvaret for å få oss opp om morgenen.

I dag stod jeg opp med en gang da vekkerklokken pep klokken seks. Deretter tasset jeg inn på badet og dusjet og vasket håret og puttet på kremer og pusset tenner. Først da jeg pusset tenner hørte jeg lyden av en Stjernefisk som stod opp - 20 minutter etter at han burde ha kommet seg ut av sengen...

Derfra gikk det bare nedover. Han somler som en tiåring som ikke vil på skolen og drar føttene etter seg. Har virrer rundt og klarer ikke å forholde seg til at det hadde vært greit å komme seg av gårde. Med det resultatet at jeg som vanlig diller rundt uten egentlig å ha noe å gjøre om morgenen. Jeg er nemlig klar med alt inkludert frokostspising og sminking etter en halv time. Da er det usedvanlig irriterende å ikke dra før en time etter at jeg har stått opp.

Så i dag er jeg irritabel. Ikke fordi jeg har sovet for lite egentlig, men jeg kunne enten ha dratt meg en halv time lenger dersom Stjernefisken hadde vært i stand til å stå opp, eller så kunne jeg ha vært på jobb en halv time før - som definitivt ville vært å foretrekke.

Tatt det opp med Stjernefisken? Ikke enda. Jeg lytter til følgende ord av visdom fra en Roald Dahl historie: "Above all not at breakfast-time, when men are seldom at their prime".

På den nye arbeidsplassen min er det skrekkelig lytt mellom kontorene.

Dette hadde ikke vært så ille hvis personen på kontoret ved siden av meg hadde vært en normalt stille person. Eller kanskje helst en musestille en. Det kan jeg desverre ikke si at han er. Mannen tordner i telefonen, og roper når han snakker vanlig - heldigvis er han bare på jobb halvparten av tiden.

Da jeg påpekte at det er veldig lytt, og at jeg hører alle delene av en samtale dersom han har telefonen høyt på speaker, fikk jeg beskjed om at det gjorde ingenting - det er nemlig ingen hemmeligheter i denne bedriften her...

Vel, rett vest med hemmeligheter! Det er jo ikke sikkert jeg vil vite det likevel. Og dessuten foretrekker jeg arbeidsro, jeg - fremfor å forsøke å overhøre direktørens mer eller mindre viktige samtaler.

Takk og pris for musikk på øretelefoner...

Spesielt Stjernefisken tar det veldig dårlig å skulle stå tidlig opp om morgenen. Han er nemlig delvis allergisk mot å legge seg tidlig, og komplett ute av stand til stå opp når vekkerklokken ringer. Vanligvis hopper jeg opp først, og etter den dagen han fikk refs som det stod etter når han fortsatt var i sengen 10 minutter før vi skulle kjøre - så kommer han seg på badet en snooze på vekkerklokken etter meg.

Men denne uken her skal Stjernefisken jobbe overtid - og det er viktig at han er på jobb sånn ca åtte, ellers blir det ikke rare overtidstimene. Derfor har jeg eksperimentert med å ligge å dra meg i påvente på at han skal hoppe opp. I går medførte det at vi lå over en halv time ekstra - ikke minst siden en stor del av ham trodde vekkerklokken var en eller annen form for eksotisk og veldig irriterende fugl.

I dag gjentok jeg det samme (dvs å bli liggende). Vekkerklokken ble snoozet så mange ganger at den ikke gadd å ringe mer. Jeg våknet derfor ti på halv åtte (nesten halvannen time etter vi skulle ha stått opp) og vi kom oss nesten kjapt ut med litt militæreksersis fra min side. Stjernefisken er grinete (men våken for en gangs skyld) av flere årsaker: den ene er at han visstnok har fått hodepine av vekkerklokken, det andre er at det er min skyld at vi må stå opp så tidlig "og hadde det ikke vært for meg" og det tredje er at han ikke får jobbet nok overtid i dag.

Jeg derimot kom for sent på jobb - men det faktisk uten å være grinete i det hele tatt. Sjefen min ble grinete, men det får hun bare bli ettersom dette er første gangen jeg har kommet for sent på all den tid jeg har jobbet her (over halvannet år).

Så enden på visa er at jeg må stå opp når vekkerklokken ringer, og at det av en eller annen underlig grunn har blitt mitt ansvar at vi kommer oss på jobb.

Bugger all - jeg vil også ligge og dra meg!

For ganske nøyaktig ett år siden skrev jeg dette innlegget i bloggen min om det å gå ned i vekt. Da hadde jeg delvis nytt, og delvis vært påtvunget et stillesittende liv etter å ha vært mer enn middels aktiv i flere år.

Å ha gått fra matchvekt på 53-55 kg til nesten 70 fordelt over 2-3 år må sies at var et stort sjokk. Jeg følte meg ikke vel med noen del av meg selv som jeg kunne se i speilet; fjortisvalken var mer enn tydelig og armene mine var blitt formløse. Glidelåsen på støvlettene mine nektet å bli dratt helt igjen, og jeg hadde for lengst vinket farvel til definerte kinnben. Neida - jeg var på langt nær tykk, men overhodet ikke venner med den Delirium som var utenpå.

Men nå. Ett år senere har jeg klart det. Første målet.

Ingen Fedon, ingen Roede - bare sunn fornuft og litt kaloritelling. Jeg har spist ganske sunt (i alle fall mye sunnere enn før), jeg har spist litt mindre og drukket ikke fullt så mye brus. Yoga er min venn, samt at jeg har blitt flinkere til å spasere steder. Jeg har belønnet meg selv med både musikk og filmer, men ikke noen straff - for det blir i alle fall bare jeg demotivert av. For et par måneder siden var vekten nede i 61, og jeg var strålende blid. Den siste måneden derimot har jeg gått ned til 59-60 (og hvem sa at flytting og lemping ikke har noe for seg!!!).

Jeg er mindre enn 60 kg tung!

Jeg er glad! Klærne sitter nå på kroppen slik de ser ut inne i hodet, og jeg smiler mest når kroppen min passerer et speil. Ett år og 10 kilo lettere. Jeg føler meg skrekkelig flink, og jeg tror kanskje jeg nevnte at jeg er glad!

Nå starter mål nummer to: Å bli her. Å ikke falle tilbake til å sitte stille mens jeg tyller i meg sjokolade og potetgull og masse kakao på toppen av en god mengde med mat. Det er skrekkelig slitsomt å gå ned i vekt, men det påstås at det ikke er like slitsomt å gå opp. Med andre ord er det bare å ønske meg selv lykke til.

--- og hvis jeg bare kunne fått trent på meg litt muskler på magen og armene nå ---

En slags ferie

Når man flytter seg selv ut i et boligstrøk på landet stifter man også raskt kjennskap til det lokale Vel'et. Dette Vel'et dirigerer alt mulig rart, og sist tirsdag ble jeg dirigert ut på dugnad. Så jeg rakte og jeg rakte og jeg rakte. Det var ikke veldig moro, men jeg fikk i alle fall hilst på noen av naboene. Og oppdaget at rakemusklene mine ikke er helt opp til par (Deretter har jeg forsøkt å overhøre Stjernefiskens spydige kommentarer om mine ellers manglende muskulatur).

Heldigvis er Vel'et nå ferdig med å dirigere for en stund, med mindre de har noe å gjøre med det lokale korpset som sikkert kommer til å spasere i bresjen for 17. mai toget som skal toge rett forbi oss. Det blir sikkert hyggelig - dersom jeg er våken til å få sett det!

Jeg er jo nemlig et murmeldyr så det å sove så lenge jeg ville på en helt sedvanlig onsdag var intet mindre enn luksus! Og luksus var det også å få hentet ny bil og satt sammen hagemøbler og spisestuemøbler. I det hele tatt har vi satt sammen og pakket ut av mange ting, så nå starter alt å ta form hos oss. Kanskje litt på tide ettersom vi har bodd der i litt over en måned nå. Akkurat for øyeblikket gleder jeg meg noe veldig til å kaste meg over henge opp bilder etterhvert - det er noe stusslig og upersonlig uten.

Torsdagen var besøk-av-svigerfamilie-dagen. Slikt er alltid mest moro for dem som har familien som egen familie. Men helt ok - og nok sagt.

Desverre har ikke værgudene vist seg fra sin beste side. Det har vært mye overskyet og regn, men jeg fikk meg i alle fall en halvtimes tid i solen på fredag. Selvsagt blir man ikke noen bronsegudinne av slikt, men det var behagelig for sjelen om ikke annet. Kanskje jeg ikke sang høyt nok?

Men ingen ferie er komplett uten litt kjekling! Selvsagt burde jeg jo visst at roen og freden som hadde senket seg over "Turtle Hall" ikke kunne vare. Stjernefisken har vært ganske tålmodig når det gjelder sammenskruing og bæring, og ikke mer enn litt urimelig når det gjelder hvor ting skal stå. Derfor trippet jeg avgårde med Stjernefisken til Hadeland Glassverk på lørdag mens jeg ante fred og ingen fare. Faktisk gikk selve turen uten de helt store viderverdigheter - det var ikke før vi kom hjem at såpeoperaen satt igang (eller fortsatte, avhengig av hvordan man ser det).

Vi hadde kjøpt noen glass til kjøkkenet på Glassverket ettersom vi hadde litt av pist og noe av hint. Stjernefisken så noen der, og nå har vi 12 like i en type som vi var enige om at var fine. Og ikke minst var vi enige om at det skulle bli så fint å kjøpe noe som var vårt - som vi likte sammen. Skuffelsen min ble derfor stor da Stjernefisken når vi kommer hjem begynner å snakke om at han hadde hatt akkurat like glass med sin x-samboer DyreVennen ,og at han alltid hadde likt dem så godt, men hun hadde tatt dem med da hun dro.   ...    Vi har med andre ord ikke funnet disse glassene sammen; han så dem og de minte ham om dem - og så kjøpe vi dem til oss. Jeg må innrømme at jeg ikke har noe glede over de glassene mer - de er ikke lenger våre slik som var meningen: de er helt og holdent hans.

En del av meg har bare gitt opp. Det ble ingen stor krangel. Bare jeg som ble flat og ikke orker mer. Jeg er lei av at vil at jeg skal være den idielle versjonen av DyreVennen. Ikke for det; DyreVennen er et bra menneske hun - så det er ikke problemet. Problemet er at dette gjør at Stjernefisken ofte ikke ser meg - hvem jeg er og hva jeg liker og misliker. Og så er det problematisk at jeg aldri kan la sjalusien min få hvile - stadig er det noe som skjer / snakkes om som forteller om hvor bra han tidvis hadde det med henne, og hennes flotte karaktertrekk.

Det virker som om jeg må lære meg å alternere mellom å leve i skyggen av DyreVennen samt bli forsøkt dyttet opp på en pidestall som står igjen etter henne. Og ikke nytter det å snakke med Stjernefisken om det heller, fordi han sier at "nei, nei - slik er det ikke". Men i følge ham er han ikke morgengretten heller - så selvinnsikten der er ikke nødvendigvis mye å skryte av!

Det var herlig med en mini-ferie, selv om de forsømte rakemusklene fortsatt syter litt, og jeg føler meg litt flatlined. 

Kanskje jeg skal ta meg et lengre, velfortjent, varmt bad i kveld?

Til vanlig er det hyggelig om været er bra. Ikke minst siden det å pendle i møkkavær er ganske så kjipt.

Men nå - nå skal jeg ha opptil mange dager fri, og da hadde det gjort seg om været holdt seg bra. Faktisk hadde det gjort seg mest om været hadde vært strålende. En kikk på værmeldingen tilsier at jeg neppe burde holde pusten, men at det kan lette opp nærmere helgen.

Hjelper det om jeg blidgjør værgudene med sang montro?

Sol sol kom til meg

Regn regn gå din vei

Jobben min liker å henge seg på alt mulig av mer eller mindre gode forslag som innebærer å øke de ansattes effektivitet (gjerne samtidig senke gleden over å være på jobb for mange).

Derfor er det mulig at dette er dårlige nyheter for bloggingen min.

Noen ganger når man diskuterer og snakker med folk må man anstrenge seg hardt for å ikke si det man egentlig føler for å si bare fordi den andre parten oppfører seg så tåpelig og korttenkt (gjerne samtidig som de fremstiller seg som gjennomtenkte og velanalyserte).

I lunsjen i dag ble jeg mer eller mindre kuppet av en som ville diskutere veggisting med meg. Svekket av søvnmangel som jeg var kom jeg meg ikke unna i tide - som pleier å være min generelle strategi.

Han var opptatt etterhvert med å snakke om at det er naturlig for mennesker å spise kjøtt. Og at dersom man kikker tilbake til steinalderen feks eller på andre dyr i naturen vil man raskt se at mennesket burde spise kjøtt.

Akkurat den argumentasjonen tar jeg ikke fra en som er homofil. Men jeg klarte å la være å se ham dypt inn i øynene mens jeg sa "Du - er ikke du homse. Hvis vi skal se på hva som er vanlig i naturen så er det at intimt samkvem mellom to individer hovedsakelig er for å formere seg. Det er umulig mellom to av samme kjønn. Så med din argumentasjon er din legning og personlighet høyst unaturlig."

Jeg klarte å la være. Så vidt.

Egentlig ønsker jeg meg vel bare rett og slett økt toleranse i samfunnet for andre menneskers gjennomtenkte valg. Og toleranse og aksept for at folk er forskjellige og er som de er (pedofile, torturister, mordere, mobbere og andre lavpannede individer høyst unntatt fra denne regelen!).

Mottoet med denne historien er kanskje at noen burde tenke seg om et par ganger før de griper tak i enkelte spesifikke retoriske områder!

Drittdag!

Jeg har fått sove alt for lite i helgen. Ikke fordi at jeg ikke har vært flink nok til å forsøke, men fordi jeg ikke har fått gjort annet enn å stirre i taket/veggen/puta (jeg vil, jeg vil - men får ikke til).

Omtrent seks timer søvn på to døgn er alt for lite. Hjernen min kjennes ut som om den er myk og har møtt en vegg veldig fort og veldig hardt. Hadde jeg ikke måtte sendt inn timeliste i dag er det mulig jeg hadde benyttet søvnmangel som gyldig grunn til å holde meg hjemme fra jobb.

Det er lov å krysse fingrene for at jeg får sove i natt...

Å bestille take-away er litt lightutgaven av russisk rullett.

Du vet rett slett aldri hva du får - og av og til er det din tur til å gå på en skikkelig smell.

....dette kan bli spennende...

Speilene hjemme hos meg på landet er fantastiske.

Desverre er de umulige å nappe bryn i, men det gjør ikke noe. For de fjerner rynker, appelsinhud og røde kviser. I tillegg gir de meg en god glød - og jeg synes kroppen min virker mer spenstig enn på flere år.

Så hvis jeg bare lar være å se meg i andre speil nå så kommer selvtilliten min til å komme seg opp opptil flere hakk! 

Forskjellen på å bo i byen og å bo på landet er til dels større enn jeg hadde forventet på forhånd. Jeg skal ikke si at jeg direkte angrer, selv om jeg periodevis ser nøye på meg selv og tenker "hva i alle dager har jeg gjort" - etterfulgt av noen små øyeblikk med panikk. Stjernefisken sa i går det jeg har tenkt litt som er at kanskje vi burde ha ventet enda litt til...

På den annen side orket vi ikke å bo mer der vi bodde, og det var på høy tid med en forandring. Ikke minst å komme seg vekk fra narkomane som hang og slang i oppgangen vår.

Men de som bor der vi bor nå er ikke det aller minste lik oss. Det er et par stykker på vår alder, men begge de familiene har barn på et par år og oppover. Vi er ikke bare barnløse, men uten noen planer om å forplante oss i tillegg. Når naboene stopper for å slå av en prat er det på beste mannevis med "jo, står du her og maler" eller "det er nå godt å gjøre det til sitt eget". Jeg blir stort sett litt beglodd - og ikke snakket så mye med. Piercingene mine passer vel kanskje ikke helt inn i allværsjakkemiljøet.

Vi har forstått at vi må møte opp på dugnad på himmelspretten - om ikke annet for å ikke trampe noen på tærne med en gang. Jeg hater dugnad. Ikke har jeg barn som skal bruke de lekeapparatene heller. I tillegg var det dugnad på mandag også - og da hadde de felt fire store fine trær som ikke stod og plagde noen. Jeg kan ikke fordra den tankegangen med at "pytt, pytt - disse trærne har stått her siden min tipp-tipp var en liten pode, men la oss hugge dem ned".

Jeg er for bevaring av ulv, gaupe og bjørn. Mens jeg nok kan vedde en 50-lapp på at jeg nå befinner meg et sted der de gladelig ville skutt dem.

Egentlig spiller det ikke noen rolle. Tror jeg. Vi flyttet ikke dit for å sosialisere med naboene. Vi får bare bli det litt sære paret som holder seg for seg selv, og som maler dukkehuset i underlige udukkehusete farger (tenk Ruby Gloom).

Og for tiden er jeg i tillegg og uansett alt for trøtt og sliten til å i det hele tatt klare å glede meg over at jeg har mye plass og fint hus. Ikke føler jeg meg hjemme noe sted heller - og det er ufattelig slitsomt. Håper alt blir bedre etter juli. Da burde ting være sånn ca i orden, og vi skal ha en hel måned med ferie hjemme i huset, Stjernefisken og jeg. Man kan i alle fall krysse fingrene og håpe. Akkurat nå lurer jeg nemlig på om vi tross alt rett og slett valgte feil valg. Men her er gjort gjort og spist spist (som de ville sagt i Hakkebakkeskogen), så jeg får i alle fall holde meg for god til å klage til noen ~ det vil jo rett og slett bare være patetisk!

Fotfesteløs-Delirium

Jeg er ikke et A-menneske.

Og ikke nok med at jeg ikke er et A-menneske, jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å bli det heller. Etter to uker med opp før klokken seks om morgenen kjennes det ut som om enden er nær. Både jeg og Stjernefisken er i konstant dårlig humør - og slik kan det hele ikke fortsette!

Så i dag forsøkte vi oss på å stå opp en time senere, og vi rakk faktisk (akkurat) å slippe meg av på jobb rett før kl ni (som er siste, siste frist for å få kommet med inn uten skjenn/sparken). Vi skal forsøke dette en stund og se hva som skjer. For slik det er nå dreier hele livet mitt seg om soving: Enten at jeg sover, eller at jeg dagdrømmer om å sove...

Desverre er ikke verden lagt opp etter B-mennesker. De fleste jeg kjenner som er slike A-personer kan ikke forstå hvorfor jeg ikke blir våken tidlig om morgenen. Men for meg dreier det seg ikke om antall timer søvn. Uansett hvor mange timer jeg sover er jeg ikke våken i otta. Fint for andre at de er det, men jeg skulle ønske det ikke var mitt problem at de er morgenfugler!

Mulig det er som en kollega av meg sier: "A-menneskene stod opp tidlig og hadde bestemt hvordan verden skulle være innen B-menneskene fikk gnidd søvnen ut av øynene".

Jeg vet at jeg ikke er verdens enkleste person. Og i alle fall tydeligvis ikke verdens enkleste kjæreste.

Uansett er jeg forsatt redd for alt dette.

Jeg husker bestemt en stemme i hodet mitt. Den høres akkurat ut som stemmen til Stjernefisken. Helt identisk faktisk. Og jeg husker å ha hørt den mange ganger.

Den stemmen sier ting som "det kommer ikke til å bli noe problem for meg å kjøre / pendle med oss til jobb", "masse penger igjen på skatten også".

Nå - etter to uker sier den samme stemmen "jeg synes vi skal ta toget"...

Selvsagt kan ting ofte fortone seg annerledes enn det man antok der man satt i en sofa i Oslo. Jeg på den annen side har ikke det aller minste lyst til å stole på NSB til og fra jobben (og dette med kjøringen var en del av mine vurderingspunkt da det gjaldt kjøp). Men vi hører jo som kjent ikke på meg... Det kommer til å ta lenger tid, samt bli 700,- kr dyrere i måneden for meg.

Og her er min improviserte definisjon på tog: Notorisk for sen fraktanordning for personer. Vil gjøre at man bruker uforholdsmessig mer tid frem og tilbake til jobb.

Rynkene plager meg ikke (bortsett fra litt de på hendene).

Men jeg begynte å sippe i går da jeg fant et flere cm langt grått hår i hårmanken min...

Forandring fryder sies det. Og til vanlig vil jeg være helt enig og nikke entusiastisk. Men i dag er jeg ikke så sikker.

Grunnen til min usikkerhet er at jeg i helgen bøyde av og lot Stjernefisken ordne håret mitt. Tidligere har dette vært utført med stort hell, så jeg var ikke spesielt engstelig av meg. Engstelsen økte derimot da jeg hørte "oi, dette ble litt kortere enn jeg hadde tenkt", og "hmmm - nei, dette blir ikke så bra, vi forsøker noe annet"...

For å gjøre en lang historie like kort som håret mitt, har jeg nå gått fra sort hår til rett under ørene med lang pannelugg til en meget kort frisyre. Dette er jo ikke egentlig noe som plager meg (bortsett fra at det ble en del kortere enn planlagt). Det som plager meg er at blekemiddelet som min ikke fullt så kjære hadde kjøpt inn ikke lysnet så veldig bra. Ikke hadde vi mer igjen av "hvitfarge" heller - som jeg kunne ha fortalt ham dersom han bare hadde giddet å spørre...  Så håret mitt er orange i omtrent 10 ulike nyanser, og jeg ser rett og slett skabbete ut! 

Jeg er grinete. Og lei meg.

Og ikke hjelper det at omtrent alle på jobben må kommentere forandringen. Jeg kan jo forstå det - men jeg har mest av alt lyst til å gjemme meg under en stein. Desverre er ikke ekstremt dårlig hår en grunn for å bli sykemeldt.

Det sier seg selv at Stjernefisken aldri skal få ordne håret mitt igjen. Han har forsøkt å "rette" det opp med å si at jeg kan få hans siste 800,- kr for å få en frisør til å fikse det. Sist jeg sjekket kostet noe slikt betraktelig mer enn 800,- kr så det utgår desverre. Ikke er det så lurt heller, ettersom jeg da sikkert ender opp med å betale all maten, og derfor like gjerne kunne ha betalt for frisørtimen selv. Vi har brukt alle pengene våre på ting til huset selvfølgelig.

Alternativene mine nå er ikke så store.

Jeg kan selvsagt farge det en avart av sort igjen - men det var jo lyst jeg hadde satt mitt hjerte på nå opp mot sommeren.

Jeg kan bleke det et par ganger til og hive opp i directions hårfarge - som smitter av på alt som finnes av putevar og liknende.

Eller så kan jeg være modig og kjøpe en vanlig hårfarge, og krysse fingrene for at den reagerer på en positiv og ikke negativ måte med det blekede håret.

Bugger.

And fuck.

(Eller kanskje jeg bare skal si at dette kvalifiserer for "krise" og sprette krisekontoen min som har 1.600,- kr på seg? Pengene har stått der i flere år da det aldri har vært en direkte krise før....)

Med nyflyttet jobb og nyflyttet hjem sier det seg selv at jeg har nok å tenke på for tiden. Kombinert med et psykedelisk anfall med pms tidligere i uken har jeg vært så stresset at det nok slår ut på richters. I tillegg har pollenet begynt å plage meg nevneverdig - og alle vet hva jeg mener om det! Stjernefisken og jeg kikker også på ny bil...

Så i dag har jeg gjort noen alldeles helhjertede forsøk på å få senket skuldrene mine noen hakk, være litt sunn i kropp og sjel og litt alternativ bekjemping av allergien min:

* Rett etter dusjing og før frokost: omtrent 10 runder med energiske solhilsner

* Frukt smoothie og noe attåt til frokost (5 frukt om dagen!  - er det ikke det de sier?)

* Ordnet opp i postproblemene (de ordnet seg heldigvis mye uten min hjelp..)

* Gjemt meg et kvarters tid på et kontor til en kollega som ligger litt skjermet til mens jeg skravlet

* Spist Oreo-cookies med sjokoladetrekk med god samvittighet

* Funnet ut at grunnen til ny og interressant ryggvondt sannsynligvis er skjevt gulv på ny jobb. Har sagt fra - håper på ny stol.

Fremover i dag har jeg planer om å spasere fra jobben min til jobben til Stjernefisken. Jeg skal hoppe lekende lett ut fra jobben en time tidligere enn normalt, dette også med god samvittighet.

I kveld skal jeg kose meg med å bake kake, og jeg nekter å stresse noe med mine besteforeldres fødselsdagsselskap i morgen. Faktisk akter jeg å forsøke å bare hygge meg hele helgen.

...og kanskje spise enda flere oreo-cookies...

Jeg har fått en sang på hjernen. Den har vært der siden i går - og jeg måtte få min kjære til å google den i dag. Så det som surrer rundt i hodet mitt er altså "manah manah" fra Sesame Street og Muppet Show! Og ikke vil den ut heller...

“Because if Mr. Snuffleupagus is real, anything is possible.”

Det må ha vært over 30 mennesker inne på kontoret mitt bare før lunsj i dag for å spørre om hist og pint!

Sliten nå.

Nå har jeg kjøpt meg smoothiesmaskin - det vil si blender.

Den er blank og fin og ny, og står og funkler for seg selv på benken hjemme. Jeg kan nesten ikke vente til jeg kommer hjem for å prøve den ut, men det må jeg nok ettersom jeg skal jobbe litt ekstra i dag.

Jeg kommer sikkert til å klare å eksperimentere meg frem til noen skikkelig vonde smoothies av og til, men jeg håper veldig at de første blir veldig bra. Får starte med noe enkelt tror jeg!

På lørdag var Stjernefisken og jeg hos et vennepar av ham. Vi snakket og lo og drakk vin og spilte spill og hygget oss. Jeg må si at jeg faktisk storkoste meg, og ble bare lettere forstyrret av en tiltagende smerte i venstre del av pannen. Jeg tenkte som så at litt Cataflam fikser det meste.

Desverre fikset ikke Cataflam noenting, og et kvarter inn i filmen vi så på smøg jeg meg ut av stuen og ned i vesken min på jakt etter masse ibux. Jeg må innrømme at jeg klynket av desperasjon mens jeg lette etter den, men slikt gjør jeg bare når ingen hører på meg.

Ibux virket heller ikke, og noen minutter senere oppdaget de andre at jeg holdt hardt på hodet mitt med hendene slik at det ikke skulle lekke noe hjerne ut. Stjernefisken kjørte meg mer eller mindre galant hjem, og gjorde sitt beste for å overse en gråtende, solbrillekledd Delirium som gjemte seg langt inne i hettegenseren sin.

Vel hjemme var han mer opptatt av at jeg burde pusse tennene mine enn om hodet mitt satt på halsen overhodet. Ikke kom det noe tilbud om vann og medisiner heller. Jeg har vært ute for hardt vær og insensitive kjærester før, så jeg bare puslet meg stille av gårde og gjorde det jeg orket, mens jeg pent spurte om han kunne finne pingvinpysjen min til meg. Og mumlet noe om at jeg håpet de andre ikke synes jeg var for dum nå. Stjernefisken mente at det trodde han nok ikke, men at jeg for all del måtte unngå å få migrene neste gang vi traff dem.

Det utsagnet parret med den ikke akkurat konstruktiv kommentaren fra Stjernefisken som lød "må du gå sånn?", må jeg innrømme at jeg for en av de første gangene i mitt liv ønsket en skikkelig migrene på et annet menneske...

PMS

Dårlig humør og sint

Får ikke sove

Er stuptrøtt

Drikker kaffe

Blir rastløs og irritabel

Sover ikke godt

Jeg vil sove en uke.

Kanskje Stjernefisken da også vil slutte å mene at jeg er "roten til alt ondt"... (bare i en god del flere ord enn det)

Da fikk jeg vite at broren fikk 6 måneder å sone.

Håper ingen forventer at jeg skal gjøre noe med det.

En ting det er masse av på landet er natur.

Dette er helt herlig når jeg sitter i sofaen og kikker ut av vinduet på kvelden, eller når jeg kjører til jobb om morgenen. Jeg gleder meg også veldig til jeg har overskudd og det er litt varmere - da skal jeg være masse ute i naturen og hygge meg mens jeg bare nyter det å være utendørs et sted ikke alt er laget av asfalt.

Noe det er masse av i naturen i tillegg til blomster og trær og gress og stein og slikt er kryp. Kryp plager meg ikke nevneverdig så lenge de holder til der de hører hjemme - nærmere bestemt utendørs i naturen. Jeg er ikke like begeistret over å finne maur kravlende rundt innendørs. De liker seg best på vaskerommet (hvor jeg mistenker at "inngangsdøren" deres er) og i gangen. Jeg har også funnet et par på soverommet, en på kjøkkenet samt en villfaren kamikaze-maur som tok selvmord i badevannet mitt her om dagen.

Stjernefisken og jeg har snakket om noe pulver som skal blandes ut med vann for å strø langs grunnmuren sånn "etterhvert". Radar er han ikke så begeistret for - han liker nemlig ikke å forgifte noe som lever. Jeg har nikket og sagt ok - det er tross alt bare små, sorte sukkermaur.

Men nå. Nå er det nok. I dag skal jeg kjøpe inn radar og spraye i det som finnes av lufteluker og sprekker. I morges fant jeg nemlig maur inne i akvariet til Chili! Nå har de små krypene rett og slett tatt seg for mye til rette - så nå skal de bort og vekk. Deretter får de holde seg borte og bli borte! For nå er Delirium på krigsstien...

Det er mulig at ingenting slår å ta seg sammen for å bake skoleboller når man kommer hjem fra jobb.

For når skolebollene er ferdig kan man krype opp i en myk sofa og spise lunkne skoleboller med masse melis og kokos mens "Dumbo" begeistret ruller over tv-skjermen. Deretter kan man sitte og kikke på skilpadden mens man nynner på "I'v seen everything there is to be seen - the day I see an elephant flyyyyyy".

Så nå mangler det bare at jeg kan få sove litt. Har våknet i 4-5 tiden hver morgen hele uken og ikke fått sove igjen. Jeg begynner å føle meg litt hanglete på alt for lite søvn. Men i morgen er i alle fall jobben min stengt. Jeg skal flittig benytte min betalte fridag til å murmle i sengen til klokke tolv eller noe...

Hvem er jeg?

Egentlig burde det være mulig etter et drøyt år med blogging å kunne se meg tilbake og si "aha" det er meg!". Men neida. Jeg er like forvirret som før.

Og hvordan kan jeg være sikker på om jeg liker meg når jeg ikke er sikker på hvem jeg er?

Stjernefisken og jeg har diskutert en del hva slags farge vi skal ha på hyllene i stuen. Under hans tvil har vi bestilt noen brunsorte fra ikea, men han er ikke sikker på om han kommer til å bli helt fornøyd med dem.

I går derimot var vi og hentet Chili hos DyreVennen (x-kjæresten/venninnen hans). Dette er en dame som i følge Stjernefisken sjelden tar feil. Sedvane når han snakker med henne er at de rådene hun kommer med og det hun sier umiddelbart blir inkorporert som sannhet. Og tro til tradisjon skjedde det samme i går. Bare se:

Stjernefisken: Jeg har bestilt noen hyller fra ikea. Jeg hadde egentlig lyst på de brune som vi hadde, men de finnes ikke lenger.

DyreVennen: Det er dumt, jeg har masse innsett som jeg ikke bruker.

Stjernefisken: Så jeg bestilte en brunsort, men jeg er veldig usikker på den fargen.

DyreVennnen: Brunsort høres kjempefint ut synes jeg.

Stjernefisken: (med fornøyd tonefall) Ja, det har du sannelig rett i.

Dette hadde ikke vært så irriterende dersom han hadde hatt samme oppfatning til ting jeg sier. Men der er det helt motsatt. Noen ganger mistenker jeg ham i å være uenig med meg bare fordi det er jeg som sier det, og jeg har "selvsagt" ikke peiling på noe som helst. Men dersom DyreVennen siden sier det samme som meg - da er det helt ok.

Jeg er ikke sikker på om jeg skal le eller gråte. Kanskje jeg ikke skal gjøre noen av delene og heller bruke litt kvinnelist. Mulig at jeg kan finne telefonnummeret til DyreVennen. Når Stjernefisken og jeg er uenig om noe kan jeg få henne til å snakke med ham, og si noe som indikerer mitt synspunkt / understøtter ting. Det ville i alle fall gjort livet mitt mye enklere!

Men i går spurte han henne også om det var hyggelig å ha barn. Det svarte hun at var veldig hyggelig, og at det var så fint slik verden snevret inn til enkle ting (nå skal det nevnes at Stjernefisken er en ivrig tilhenger av enkle ting). Dersom Stjernefisken i løpet av de neste par ukene nevner at det hadde vært hyggelig med baby - vel, da er det mulig at jeg slår!